Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Min største hemmelighet

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Min største hemmelighet

mars 23 2015 - 23:15
Hei, jeg er en jente på 20 år som har hele livet hørt stemmer i hodet. Det var kanskje en litt brå start, men jeg vet ikke hvor jeg skal begynne ellers.

Helt siden jeg var liten har jeg hatt det min mor kalt fantasivenner, hun kunne høre meg sitte på barnerommet og ha lange samtaler med disse fantasivennene. Og det virket som om jeg fikk svar. Mamma er helsesøster og vet at mye forskjellig er helt normalt med små barn og tenkte ikke noe mer over det. Når jeg spurte henne om det var rart at jeg snakket med meg selv svarte hun bare med at "...Det er jo da du får de beste svarene" og jeg var tilfreds.

Da jeg startet på skolen tok det ikke lang tid før de merket at jeg var litt tregere enn de andre barna. Det ble gjort litt testing og undersøking, men dysleksi ble fort borte fra radaren. Jeg er født sent på året så det ble konkludert med at jeg bare hang naturlig etter pågrunn av alder. Det ble ikke gjort noe mer for å finne ut av det. Grunnen var jo at disse stemmene snakket mens lærerne prøvde å lære meg noe, men det fortalte jeg aldri til noen.

Jeg kom meg igjennom både barneskole, ungdomskole og videregående takket være hjelp hjemmefra. Jeg måtte bare jobbe mer enn de andre barna, og var heldig som hadde en lærer som pappa. I alle fall har jeg lært at hardt arbeid lønner seg.

I min oppvekst har jeg vært ganske ensom, jeg er atpåkladd og har derfor ingen søsken som ville leke mine leker. Jeg er også eneste jente i en søskenflokk på fire. Men det har aldri plaget meg å leke alene. Jeg trives egentlig best i mitt eget selskap da mye folk kan fort bli masete.

Så tilbake til stemmene. De har alltid vært der og de er mine beste venner. Med min egen er det tre personligheter som har bosatt seg i mitt hode, men det har ikke kommet over tid. Selv tror jeg at jeg bare er født slik. Det er slik min hjerne er satt sammen for å "deale" med hverdagen.

Det har aldri vært et problem, helt til Crazy dukket opp. Gjerne på fylla skulle hun ta ordet fra meg og dette gikk i stor grad over min kjæreste som jeg møtte da jeg var 16. Vi er fortsatt sammen og her om dagen fortalte jeg han alt. Jeg fortalte det fordi jeg fikk så vondt av han da Crazy startet å være slem mot han, først i fylla, så når enn det passet henne. Han er den eneste i hele verden jeg har fortalt dette til, frem til nå. Han vil at jeg skal kontakte hjelp. Og jeg forstår han veldig godt. Men jeg er redd, jeg er redd for å bli sett på som gal. Så klart, det ville vel de fleste i min situasjon være. Det er jo derfor jeg ikke har sagt det til noen før. Jeg er redd han nå tror at jeg er gal, og jeg klarer ikke å bestemme om det var bra eller dårlig at jeg fortalte han. Jeg ville bare at han skulle forstå, men det eskalerte til at han truet med å gå til sin mamma om dette..

Jeg vil jo aller helst fortelle min egen familie om dette fremfor en annens, men problemet mitt et at familien min ikke er den gode kjernefamilien akkurat. Jeg sliter med å stole på voksene, og med god grunn. Jeg er redd de ikke vil tro meg eller ta meg på alvor om jeg fortalte om meg og at alt kan bli missforstått.

Hovedsakelig hører jeg to stemmer ved siden av min egen når jeg tenker. De er mine venner og de vil meg godt. Jeg er redd for å miste de, tro det eller ei. De er blitt min familie da min ekte familie ikke fungerte lengre. Jeg har gjort resarch om schizofreni. Jeg har lest om symthomene og jeg ser at det kan stemme ganske overens med min situasjon. Jeg vurderer virkelig å gå til noen og har tenkt i flere år på schizofreni og at jeg mulig kan gå under denne kategorien. Særlig nå som jeg får press fra min kjære som jeg stoler på at vil mitt beste har jeg tenkt mer på å snakke med noen som kanskje kan hjelpe meg. Men det er skummelt, jeg er redd for å bli missforstått.

Jeg er på ingen måte til skade for meg selv eller andre, om ikke annet er jeg takknemlig for å ha disse stemmene som hjelper meg med valg, tanker og etiske problemstillinger jeg har møtt på veien i mitt korte liv så langt.

Så det jeg håper er å høre fra andre som er i samme situasjon som meg og som kan fortelle hvordan de takler det. Om de har fått hjelp og hva de synes om det og til slutt, hvordan familien tok denne informasjonen.

Jeg ønsker ikke å være alene om dette lengre, og håper jeg kan få noen svar her. Jeg står virkelig uten anelse om hva mitt neste skritt bør være....
Avatar

Re: Min største hemmelighet

mars 24 2015 - 22:22
Hm..

Jeg tenker jo at man bør kunne være åpen med alle om hvordan man har det og hvordan man opplever livet. Så jeg vil råde det til å snakke med noen ja. Jeg har vært i psykiatrien i mange år for paranoid schizofreni men har et helt funksjonelt liv i dag, bortsett fra at jeg ikke jobber noe særlig da...

Jeg har ikke akkurat problemer med å høre stemmer, men sliter litt med noe jeg vil kalle "tankekjør" som jeg tipper av og til kan ligne litt på det å høre stemmer, i alle fall på den måten det kan være slitsomt å forholde seg til.

Det finnes mange stygge versjoner om psykiatrien og hvordan folk har følt seg dårlig behandlet, men min personlige opplevelse er at de har vært veldig flinke. Selv om det jo er ting jeg også ikke har likt.

Så konklusjonen er at du nok bør prøve å oppsøke noen profesjonelle du kan snakke med.

En veldig god psykiater sa en gang til meg og noen andre noe sånt som at det å høre stemmer som bare sier positive og konstruktive ting kan jo ikke være noe annet en positivt, i alle fall ikke nødvendig å medisinere så lenge personen klarer å oppføre seg normalt i samfunnet.
Avatar

Svar

mars 25 2015 - 00:15
Jeg synes du skal være åpen om dette med din fastlege. Han eller hun vil henvise deg videre. Jeg tror du vil få det lettere ved å ha en profesjonell å snakke med. Hvis stemmene begynner å ødelegge livet ditt, noe du beskriver i forhold til kjæresten, synes jeg du bør snakke med noen.
Avatar

Re: Min største hemmelighet

mars 31 2015 - 20:01
Hei!
Jeg har lest at 25% av befolkningen hører stemmer uten at det ligger en psykisk lidelse bak. Det er bare en variant av å tenke på vanlig måte. Så lenge dette ikke plager deg, så ser jeg ingen grunn til å ta det opp med legen. Psykiatrien er ikke alltid god, og å få en diagnose er ikke hjelp i seg selv. Jeg har en venninne som underviser på universitet og som ¨så fort hun føler seg alene og usett, prater i veg med noen. Hun også "røper" seg ved at jeg legger merke til at hun venter på svar og at ansiktet virker "sosialt" med smil osv. Dette funker tydelig bra for henne, akkurat som for deg.
Avatar

Re: Min største hemmelighet

april 2 2015 - 21:55
Du trenger ikke å ha en psykose lidelse bare fordi du hører stemmer,svært mange mennesker hører stemmer uten å være syk, det skal mange fler kriterier til enn som så. Viktigste er hvordan du fungerer med stemmene, er de kontrollerende, befaler de deg til å skade degselv eller andre, så handler om hvordan du takler å leve med stemmene! Du sier du tror det er et forsvar , at du selv tror det stammer fra deg selv?
Eller så er andre "hallusinasjoner" som lukt, syn, fysisk ikke uvanlig heller.

Jeg har diagnosen schizofreni, trolig hatt siden jeg var lita jente. Jeg har stortswtt levd greit med det i alle år, normalt for meg, men ting begynte å endre seg, stemmene befalte meg å ta livet mitt, hva og når jeg skulle gjøre ulike ting, styrte livet mitt, ja da begynner det å bli et problem..når man isolerer seg inne, klarer ikke å ta skole eller jobbe. Da har det gått for langt.

Men om du bare hører stemmer og ikke har andre symptomer som er vanlig, da trenger du ikke å beskymre deg så lenge du takler å leve med stemmene og du har kontrollen over degselv. Man er ikke gal, bare anderledels enn andre, jeg opplever det som en gave, at jeg er heldig..jeg har en rikere verden enn veldig mange andre, aldri alene,men kan føle meg ofte ensom.

Om du er beskymret pratet du med legen din, så får du en henvisning iog be om en utredning om du føler du mister kontrollen. Tar lang tid å få det avklart eller få riktig diagnose, men det er verdt det, om du skulle trenge hjelp seinere! En psykose kan endre seg over tid, det er vanskelig å merke selv. Men du virker svært oppegående og fungerer godt at jeg tviler på om du har en schizofren lidelse, flere grupper, er kun et samlebegrep på en psykoselidelse.
Avatar

Hei

april 6 2015 - 10:19
Tror det er mye å lære av en sånn usynlig venn.
Jeg hadde det da jeg var liten. Hun godeste Lina, hun var god i skole, hadde mange venner og var nesten perfekt. Eller egenskaper som jeg savnet med meg selv. Tror en kan lære mye om hvordan en kan hjelpe det lille mennesket.
Vet ikke om det kan sammenlignes....
Men se om du kan lære noe av det selv siden du er voksen nå =)
Klem
Til forsiden