Jeg vokste opp med en mor som ikke var i stand til å være en mor, det var mye alkohol og neglekt fra jeg var født til jeg var 17 år. Min far var en sjømann, han var veldig lite til stede, han flyktet til sjømanns-livet på grunn av mor. Barnevakten vi hadde på den tiden forgrep seg på meg når jeg var under 14 år, jeg husker et overgrep. Når jeg var i tidlig 20årene ble jeg midlertidig diagnotisert med atypisk autisme men den ble forandret til ptsd for ca 3 år siden. Fra jeg var 21 til 30 fikk jeg sobril av fastlegen min, det gjorde meg veldig likegyldig, jeg slet veldig mye med depresjon, angst, selvmordstanker og ensomhet. Jeg gikk gjennom emdr behandling for noen år siden, behandleren mente at jeg hadde veldig lite utbytte av det og den psykologen som jeg hadde da sa at jeg ikke har noe behov for å snakke ut om ting å at det ikke finnes mer hjelp å få hos dem. Jeg har følt meg forlatt stort sett i 31 år. Jeg mistet barndommen min og tenårene på grunn av foreldrene mine. Jeg mistet ungdomsåra på grunn av sobrilen. Jeg vant i tingretten mot overgriper den 29 juni 2023 men han anket og har fått anken sin godkjent så det blir ny rettsak i oktober, i lagmansretten. Det tok en stor bit av sjela mi å gjennomføre den første rettsaken, det kommer til å ta en enda større bit av sjela mi å gjennomføre den andre rettsaken. Forsvareren til overgriper skylder på at jeg har falske minner, at den lille behandlinga jeg har gått gjennom har forsterket dem falske minenne og at det er andre som har foregrepet seg på meg, men det er feil. Jeg husker at det var denne mannen fordi jeg åpnet øynene mine under overgrepet å såg han. Han er tidligere domfelt for overgrep osv mot andre men bare mot jenter å kvinner, ingen gutter. Min far fortalte i rettsaken at jeg har sagt til han og stemor at overgriper lå i sengen sammen med meg når overgrepet skjedde, det har jeg aldri sagt fordi det har ikke skjedd i det hele tatt, dem har laget sitt eget bilde. Min far er en forræder. Jeg har nylig kuttet all kontakt med min mor, for hun er ikke bra å være rundt eller ha i livet mitt, til og med nå tror hun ikke på meg at det var han som forgrep seg på meg. Min far har aldri gitt meg en ekte hjerte-følt beklagelse å han velger heller stedøtrene sine og kona si framfor meg, han vil ikke gjøre det som må til for å få et bedre forhold til meg, så jeg vurderer sterkt å kutte all kontakt med han, permanent.

Det eneste som er positivt i all denne tiden jeg har vært i denne verdenen er at jeg endelig har en kjæreste, fra samme land. Hun er genuin, kan stoles på å føler det samme for meg som jeg føler for henne. Hun går gjennom sitt, ble nylig ferdig med anemi i kroppen og behandles nå for sin ptsd. Hun er grunnen til at jeg faktisk prøver å gå videre fra fortiden min.



Jeg har et par spørsmål:

Om jeg taper i lagmansretten, hvordan leve med det?

Jeg skulle startet denne prosessen når jeg var yngre, feks når jeg var 22. Hvordan leve med at jeg ikke gjorde det?

Jeg føler meg slem som har kuttet kontakt med moren min. Hvordan leve med det?

Om jeg kutter kontakt med far min, hvordan leve med det?

Hvordan kommer man seg faktisk videre fra en så lang og mørk fortid?

Det er modig av deg å skrive her. Takk for at du deler!

Du har vært gjennom mye, men du virker sterk. Bare husk å ikke legge skylden på deg selv for noe av dette her. Og ikke vær for streng på deg selv for at du ventet med å anmelde og ta dette videre. Det er en god grunn til at flere lovbrudd i denne kategorien ikke lenger har noen foreldelsesfrist - nettopp fordi det i veldig veldig mange tilfeller går både måneder, år og tiår før man føler seg klar og sterk nok til å gå til politiet.

Og prøv å ikke bruke krefter på hva forsvareren sier. Det er ufint, men ikke uvanlig taktikk fra forsvarere å gjøre vitner og ofre/fornærmede usikre på hva man husker. Det kan pakkes inn i medfølelse for at det skal virke betryggende, eller det kan komme i form av beskyldninger. Målet er uansett å sette deg ut i håp om at det kan få den tiltalte frifunnet.

Når det gjelder kontakt med dine foreldre, så er det bare du som kan vite hva som er riktig for deg. Om du trenger en kort eller lang pause, eller om du trenger å bryte all kontakt. Det er også mulig å sette klare og tydelige rammer for den kontakten man velger å ha. For eksempel kun møtes til bursdager eller andre merkedager. Kun dukke opp på døren for en kort prat eller en gratulasjon. Kun kontakt på telefon hvis man ønsker litt distanse uten å bryte helt. Kun meldinger hvis man trenger tid på å prosessere det som skrives og tid til å tenke gjennom hva man vil si. Eller om man ønsker å bryte helt. Uansett skal ingen klandre deg for hva som oppleves riktig for deg.

Fremover vil jeg oppfordre deg til å fokusere på det du har som er godt. Så fint du har en kjæreste. Fokuser på kjæresten din og tiden dere har sammen. Invester i det. Ha det fint. Kanskje dere kan ta dere råd til å reise. Eller sett av tid i hverdagen som handler om dere.

En teknikk jeg lærte av min psykolog for å klare å fokusere på andre ting enn de negative og altoppslukende tankene, var å gi meg selv en «kontortid» hvor jeg kunne gruble og tenke vonde tanker, og så definere en «fritid» hvor jeg prøvde å ikke tenke og gruble så mye. Hvis de vonde tankene likevel dukket opp på fritiden, skulle jeg utsette dem til neste «kontortid». Det kan høres teit ut, men det fungerte for meg etter litt bevisstgjøring og trening.

Uansett heier jeg på deg og håper du kan få mulighet til å se fremover når neste runde i retten er over. Da er det din tid!