Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Min Angst..

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Min Angst..

des 9 2017 - 05:08
Dette kan bli litt lesning bare sånn at man er obs på det =)
Men har litt lyst og fortelle min historie i korte drag.

Det hele startet i 10 års alderen med at hjemmet ble ett veldig utrygt sted og være.
Jeg ønsker ikke henge ut noen eller fortelle om episoder, da ting hjemme er helt annerledes nå enn når jeg vokste opp.

Når jeg var 14 år kom Angsten for første gang, snek seg på meg og ødela nettene mine med mareritt og panikk anfall før innsovning. Gikk til BuP uten at det ble noe bedring. Sluttet etter ett år, og taklet ting på min måte.
Jeg lærte og leve med dette, var bare søvnen min som gikk tapt liksom. Denne angsten har fulgt meg hver natt siden den første natta..

Etterhvert som jeg blir eldre er det Nav tiltak etter Nav tiltak..Skole får jeg ikke til, ikke på grunn av at jeg er dum, men det går for sakte.. Endelig klarer å få meg en liten jobb. Som jeg så klart ikke klarer å holde på.. 20 årene mine ble definert av mange operasjoner og sykehusopphold.. Angsten bare øker, for nå er jeg jo redd for kroppen min også. Jeg får en Datter, min lille solstråle.. Men forholdet med mor skulle bli en vanskelig sak.

Jeg tar fult firsprang og drar til en NAV skole i Sverige for å ta Kuldemontør linjen. Jeg har tross alt fått en datter jeg ønsker og ta meg av i fremtiden. Og dette går som det suser.. gode karakterer i starten..Men miljøet på skolen begynner og tære.. det er mye drikking, slossing, trussler og utrygghet på de rundt meg.. Jeg kjenner at angsten fra barndommen kommer krypende på igjen, sakte men sikkert sterkere og sterkere.
Til slutt bestemmer jeg meg for å være helt alene. Jeg isolerer meg i 2 år på hybelen.
Så rett før skoleslutt faller jeg om, får ikke puste.. eller jeg kan puste men det er ikke oksygen i lufta. Var på 3 sykehus i Sverige for sjekk men de fant ingenting.

Så jeg bestemt meg for å reise hjem for å få hjelp.. Hvor jeg fant ett brev fra min datters mors advokat at samværet som var forehåndsbestemt før avreise utgikk. Jeg kunne få se min datter 6 timer i mnd under oppsyn. Lang historie kort, jeg gikk ikke med på det ! Så det ble 2 runder i retten. Hvor jeg kom i fra det med den samme avtalen vi hadde før denne ekstra unødvendige belastningen.

Men med så mange tunge ting rundt meg på relativt kort tid så blir jeg virkelig kjempe syk. Jeg er ikke sterk nok lengre til å klare å holde ballene i luften og samtidig la vær å la ting gå inn på meg. Det er nå de store lange tunge depresjonene kommer. De som skal være dær de neste 8 årene som varer i 5-6 mnd i strekk..

Jeg starter opp i behandling hos VoP. Men der går det i skjema etter skjema til de har en diagnose å starte med. (GAD) som etter mer nøsting blir omgjort til en (Kompleks PTSD). Det har gått 2 år, og jeg er på min 2. Terapaut. En spesialist i PTSD, Trivelig dame som jeg liker godt. Jobber med henne de neste 6 årene med ukentlige timer kombinert med timer andre steder også slik som hos Psykomotorisk Fysio.
Men i fjor fikk jeg beskjed at hun ikke lengre visste hvordan jeg skulle bli frisk. Vi hadde prøvd alt.. Så jeg fikk en ny terapaut for en kort tid. Tok vi IQ tester og så på lærevansker og ADHD bl.a . Jeg har da ikke ADHD og det stemte. Har ett godt hode og det stemte. og Ingen lærevansker. Så videre til neste Terapaut. Henne likte jeg godt og det er hun jeg har pr.idag. Men vi er tilbake til start med skjemaer som skal krysses i.. finne ut om jeg har fått noen flere diagnoser i mellomtiden.
Jeg vet jo selv at jeg har utviklet sosial angst, helseangst og angst for å svelge.

Kjenner egentlig hvor sliten jeg begynner å bli med å gå med denne tunge børen hele tiden. SSRI \ SSNRI tabeletter fungerer veldig dårlig. Jeg syns jeg har mer bi-virkninger enn positiv effekt. Og det har jeg sagt fra dag 1. Hvor løsningen har vært å øke dose. Så selv på maks dose Effexor 375mg daglig ble jeg deprimert. Men var vel nogen lunde omtåket.. å for ett helsikke det var å trappe ned å kvitte seg med dritten.
Tenkte at jeg skulle prøve en jeg selv kunne finne som var av nyere kaliber (Cymbalta) men fortsatt ingen effekt, men nesten ingen bi-effekter heller. Men driver å trapper den helt ut. Tror jeg står over SSRI fra nå av.

Kjenner jeg er sliten av å våkne med smerter i kroppen.. stive røde ledd, betennelser støtt og stadig i muskelfester i rygg, skuldre og bryst. Hodepine og konstant trøtthet.
Bare det å komme seg ut av senga kan være en utfordring noen dager. Eller noe så enkelt som å lage kaffe å spise frokost kan kjennes som en stor utfordring.

Pratet med NAV om vi skulle begynne å vurdere ufør, men fikk bare svar at så syk var jeg ikke så det kunne jeg bare glemme. Så som alltids i livet havner jeg mellom barken og veden. For syk for å jobbe, for frisk for ufør. Vært på AAP i 8 år nå.. det er lang tid på overtid. Fikk telefon i dag fra NAV om at tiltaket mitt går ut 1.Januar.
Og nå kunne de ikke gi meg AAP mer.. selv når jeg sier at jeg er jo i behandling enda ? Ja nei de fikk finne på noe å plassere meg i..
Må ærlig innrømme at det gir meg unødvendig stress når jeg ikke vet hva jeg har å leve av etter jul.. nå har jeg jo 10.000 i mnd, og det holder akkurat såvidt. Kan ikke huske sist jeg kjøpte meg klær f.eks.. alt går jo i Mat, bolig, strøm og nett. Tror jeg sitter igjen med 5-600kr når alt er betalt. Ikke nok til ett busskort engang. Og som regel forsvinner de på uforutsette utgifter, så tør ikke bruke dem.

Har vært syk i 16år nå med PTSD og Tilbakevendene depresjoner. Og nå nylig litt mer små snacks å plages med i form av sosial angst og helse angst. Føler jo at jeg ikke er verdt noen ting heller, og ser alle jeg kjenner rundt meg opplever suksess.
Skulle ønske jeg også kunne være normal.. var jo ikke min feil at ting ble som de ble..

En kompis av meg forlot nylig scenen.. og da sverget jeg at jeg ikke skulle gå samme vei som han. At dette skulle være mitt vendepunkt for å komme seg opp igjen. Men jeg syns det er vanskelig.. å ta kontroll over sykdommen, unngå å fokusere på symptomer men heller se etter progresjonen. Jeg ønsker jo bare å få lov til å ha det bra.. men jeg er jo kommet dit hen at jeg føler jeg kan ikke skaffe meg noe nytt å fint.. fordi jeg fortjener det ikke. En taper som ikke klarer å jobbe eller forsørge seg selv, han fortjener ikke å ha det fint eller godt heller. Ja det er en feil tanke, men det er sånn jeg føler det. Og jeg sliter med å se at det finnes noe jeg kan gjøre.. at det er noen som har bruk for et mentalt vrak som sover 12 timer i strekk og våkner like utslitt. Vet bare ikke hva jeg skal gjøre lengre for å få progresjon.

Men slapp helt av kjære leser, og takk for at du har sett igjennom tankene mine til nå.
Jeg er bestemt på å vinne denne kampen, at også jeg en dag skal få lov til å ha ett A4 liv med hus og bil og jobb. 2-3 unger, 2-3 hunder og små arbeidsoppgaver rundt huset man aldri blir ferdig med. Men akkurat i kvell var det godt å bare få dette ut av hodet.

-Skavikeng
Til forsiden