Det er ikke det at din definisjon er så vanskelig å forstå. Det er bare det at den er rett så virkelighetsfjern.
Det gjelder like mye emosjonelt som intellektuelt.
Empati dreier seg ikke om å føle andres smerte, men å forstå den.
Samvittighet dreier seg om deg selv og dine egne handlinger som gir deg god eller dårlig samvittighet.

Min samvittighet kommer aldri i konflikt fordi jeg har et sett med prioriteringer, hvor jeg og min egen helse og velvære kommer i første rekke. Dette har jeg god samvittighet med fordi jeg er glad i meg selv og unner meg selv å ha det godt.
At jeg forstår andres smerte, redsel osv er på ingen måte det samme som at det er min oppgave å redde de vekk fra det de har utfordringer med.
Her kommer differensieringa inn i bildet. Og jeg vet med meg selv at jeg ikke går inn for å gjøre andre vondt. Dersom det forekommer så er det fordi andre ikke makter mine ærlige og genuine tilbakemeldinger. Og det er noe jeg på ingen måte får dårlig samvittighet for, det er noe som ligger hos de som de må finne løsninger på.
Med andre ord, ingen forekomst av indre konflikt.
Det virker som at du er fastlåst i en sannhet (som helt sikkert er sann for deg) som det ikke er aksept for at hverken sammenfaller med en allmenn definisjonsforståelse eller min egen. Den allmenne definisjonsforståelsen har jeg fra skolegang på høyskole, diskusjoner i politisk sammenheng og observasjon av politiske debatter blant annet. Med andre ord, ikke fra min egen persepsjon og mitt eget ekkokammer

Jeg melder meg uansett ut ettersom det som nevnt tidligere er helt fjernt å forholde meg til disse oppfatningene du trekker frem.
Jeg gjetter på at samspill med andre er utfordrende.

Hei.

Jeg vet ikke om jeg skal blande meg inn i diskusjonen deres, men jeg syns det er befriende at DrømPåRøm har funnet en balanse i dette og slipper denne indre konflikten. Bra for deg, men også godt for oss andre å høre, for min opplevelse av dette forumet, er at det ofte blir til at man kverner over det som er vondt og vanskelig. Det er greit at man føler det slik selv, men jeg syns det er vanskelig hvis man ikke greier å akseptere at andre ikke føler det på samme måten, og etter min opplevelse er det denne diskusjonen går ut på.

For min del så har svaret mitt vært i forhold til å håndtere en indre konflikter, er mindfulness og (selv)medfølelse. Det er iallfall viktig for meg, både for å ta vare på meg selv, og for å greie å tåle at andre har det vondt og ting å stri med. Jeg var en som ville gjøre alt for å fjerne alle andre sin smerte, og trodde at jeg måtte sørge for at alle andre hadde det bra før jeg selv kunne ha det bra, men det er jo helt forferdelig å leve slik. Og slik som jeg vil at andre skal ha det bra, så er det igjen andre som vil at jeg selv skal ha det bra, og det fungerer jo ikke i det hele tatt hvis vi ikke tar vare på oss selv, men bare skal prøve å hindre at andre har det vondt. I tillegg er min opplevelse av man også blir for opptatt av å fjerne den andre sin smerte, noe som kan føles stressende for den som har det vondt. Man kan føle seg dårlig fordi man ikke greier å få det godt så fort som den andre ønsker, og på den måten også føle at man påfører andre smerte. Noe jeg har lært av medfølelsen, er at alle har ting de trenger å stå i, og at det er noe med å få lov til å greie å stå i ting også, at man kan komme dit at man kjenner at man greier det og takler det. Og at man heller ikke med å ønske å skynde seg å redusere den andre sin smerte, ikke skal ta fra andre muligheten til det å finne løsninger selv.

Mitt poeng er kanskje den at vi alle opplever smerte på et eller annet tidspunkt i livet, og at slik jeg ser det, gjelder det å finne ut hvordan man skal håndtere den smerten. Noen er heldige at de har fått den støtten til å lære seg hvordan man skal håndtere smerte når man var små, slik at de vet hva de skal gjøre senere i livet, men andre har en lengre vei å gå. Og det er derfor etter min mening veldig vanskelig å generealisere og si at det er på en måte for alle mennesker, eller at løsningen er den samme for alle. Hva som hjelper meg, er ikke sikker at er det samme som hjelper deg, men kanskje noen andre har opplevd noe lignende som deg, og at det vil hjelpe deg? Men hvis man ikke ser etter løsninger, så kan det være krevende. Min erfaring er at når man vektlegger det som er vondt og vanskelig, er at man ønsker en trøst av noen, at det er en lengsel etter en trøst man ikke har fått.

Jeg ønsker ikke å gå inn i noen diskusjon ved å skrive dette her, jeg ville bare komme med mine tanker som jeg tenkte da jeg leste diskusjonen deres. Om dere er enige eller uenige med meg i det, så er det opp til dere. Det må vel gå an å være uenige og godta at andre mener eller føler noe annet? Og jeg vil heller ikke søke bekreftelse hos noen for å få lov til å tenke og føle det jeg gjør. Men jeg håper at det kanskje kan være fint for noen å lese at man kan tenke forskjellige ting? Og at det kan gi en følelse av å ha en større frihet i å kunne velge hva man kan tenke eller føle.

Pinkeltje

Fantastisk flott at du eier dine egne meninger og ikke søker bekreftelse!
Unner flest mulig å komme dit hvor du tydeligvis er.

Diskusjonen er en av flere hvor de samme utfordringene dukker opp. Så, i min forståelse så har du både rett og ikke så rett i ditt innspill.
Men, det er ikke så viktig. Godt å få innspill fra nye øyne uansett.

Har hatt store utfordringer med det samme som du referer til jeg også. Og jeg har også benyttet meg av mye mindfulness, meditasjon og fokusere på meg selv og mine følelser og behov for å ta vare på meg selv.

Stå på videre og gjør deg på en god måte. De beste ønsker til deg

Du kan snakke så mye du vil Dpr, men en person med høy følelse for andres smerte og innsikt i andres smerte går ikke rundt uten indre konflikt. Ikke med mindre personen er veldig heldig med sine personlige behov. Det henger ikke logisk sammen.

"Empati er evnen til å oppdage og erkjenne andres følelser og tanker. Emosjonelt handler empati om å se andres følelser, det være seg redsel, tristhet, sorg eller andre følelsesmessige tilstander."

Fra store Norske.

"Empati dreier seg ikke om å føle andres smerte, men å forstå den."

Vi forstår ikke andres smerte, egentlig, vi forstår høyst at de har smerte. For å forstå andres smerte så måtte vi virkelig føle akkurat det de føler.

Sympati har jeg ikke tenkt så mye på, Frikar.

Nå gjentar du deg selv og den samme misoppfatningen. Det handler _IKKE_ om å føle andres smerte, men å _FORSTÅ_ uttrykk og kontekst på et uttrykk fra et annet menneske.
Det virker som om du snakker om mentalisering, men det er enda et annet begrep med enda en annen mening. Og det får stå for din regning at du blander begrep og betydninger i den grad du gjør det.
Å forstå andres følelser betyr ikke at de andre vet hvordan den det gjelder har det og hvordan den gitte følelsen oppleves for vedkommende.
Det handler om å forstå uttrykk for en følelse og anerkjenne den følelsen. Noe som på ingen måte er det samme som å vite hva den følelsen er for vedkommende.

Det er bare å holde på videre giver, men det er meningsløst å fortsette for min del. Rett og slett fordi din forståelse skiller seg markant fra alle andre jeg noen gang har truffet.
Jeg limte inn definisjonen fra store norske leksikon, så jeg vet godt hva det står. Allikevel så klarer du å putte inn ord og meninger i den definisjonen som ikke står der.

Pinkeltje

"Det er greit at man føler det slik selv, men jeg syns det er vanskelig hvis man ikke greier å akseptere at andre ikke føler det på samme måten, og etter min opplevelse er det denne diskusjonen går ut på."

Etter din opplevelse. Det er ikke det min diskusjon går ut på.

Ellers sier du mye klokt om det å se seg selv og ta vare på seg selv.

For min del synes jeg det er litt creepy at folk i det hele tatt søker null indre konflikt. Utifra det jeg vet om menneskelig lidelse. At det skulle være noe å være imponert over.

At du anser meg som creepy tar jeg selvfølgelig som et kompliment! :P