Alle mennesker er grunnleggende selvopptatte.

En del mennesker har mye samvittighet.

Selvopptatthet og mye samvittighet vil gi indre konflikt.

Er du et menneske med mye samvittighet?

Jeg er både selvopptatt og har samvittighet, men opplever ingen indre konflikt. Hvordan vil du forklare det?

Først og fremst er det interessant.

De grunnene jeg kommer på er:

1. Usedvanlig heldig med sammensetningen mellom selvopptatte interesser og hensyn til andre

2. Manglende innsikt i livets problemer.

3. At rett og slett samvittighets-graden ikke er spesielt høy.

4. Du lyver

De to siste punktene betyr at logikken i deduksjonen fortsatt er gyldig. Hvis ikke vil jeg i det minste tro at det jeg sier ofte gjelder.

5. Samvittigheten min gjenspeiler de verdiene jeg har valgt, altså er det ikke grunnlag for noen konflikt.

Så jeg vil heller si at de som må stri med indre konflikter ikke er tro mot verdiene sine, og samvittigheten minner dem på det.

Er både selvopptatt og har mye samvittighet. Opplever ikke noe indre konflikt av det i det hele tatt.
Men, det er selvfølgelig nødvendig å prioritere det ene foran det andre til tider.

Det virker som det finnes en rekke oppfatninger om at folk er på den ene eller den andre måten. Men, hva så?!
Hvis man klarer å holde fokuset på seg selv og hva som er riktig for den det gjelder så vil verden være mer overkommelig og håndterlig.

Frikar

En høy samvittighet vil altså pent føye seg etter en verdi en har valgt og skape null indre konflikt? Og verdien er da ikke valgt etter samvittigheten en har, regner jeg med. Hva er det da som har motivert til den valgte verdien?

Drømpårøm

"Er både selvopptatt og har mye samvittighet. Opplever ikke noe indre konflikt av det i det hele tatt"

Takk for innspillet, i så fall har jeg sterk mistanke om punkt 1 eller 2 som nevnt ovenfor. Det passer i såfall godt med inntrykket fra våre andre samtaler.

Det ser ut som at den originale deduksjonen kanskje må ha med noe mer i premissene. Problemet selvsagt, er at folk alltid kan finne på å lyve om seg selv, og for seg selv. Mtp hvor god en er.

Det er ingen gradering av samvittighet hos meg. Verdiene mine er motivert fra kunnskap og erfaring, og ved å knytte meg til et allerede eksisterende verdisyn med tilhørende praksiser, kan jeg nyttiggjøre meg andres kunnskap og erfaring.

Jeg tror også den originale deduksjonen må ha noe mer i premissene.

Men det er et like stort problem at noen tendenserer til å spekulere i andres indre verdier og motiver, istedenfor å akseptere at man faktisk ikke kan vite noe om det - utover det som blir sagt og gjort av den/de det gjelder.

Frikar.

Ok, det er ingen gradering av samvittighet hos deg. Altså er det irrelevant om noen oversvømmes av skyldfølelse/godhet for andre eller om de er på grensen til psykopati?

Akseptere et premiss en mener er helt falskt?

Ja, det er irrelevant, fordi skyldfølelse eller godhet ikke er det samme som samvittighet.

Samvittigheten kan gi skyldfølelse dersom man vet at man faktisk er skyldig i noe - altså har gått imot sine egne verdier.

Du må nok forklare meg nærmere hva du legger i begrepet godhet. Og jeg vet ikke hvilket premiss du mener er helt falskt.

For å klargjøre: En ekte samvittighet innebærer en reaksjon på andres smerte, rent emosjonelt. Den reaksjonen kan være høy eller lav. Det er den definisjonen jeg konkluderer utifra i tråden.

Dette er helt falskt:

"...faktisk ikke kan vite noe om det (andres indre motiver )- utover det som blir sagt og gjort av den/de det gjelder."

Det er mye felles for menneskers motiver, og visse sannheter er grunnleggende, fks at vi har varierende grad av innebygd empatirespons og at vi er fundamentalt selvopptatte.

Det som noen sier om seg selv er vel høyst tilbøyelig til å være usant, enten pga løgn eller selvbedrag?

Giver

Eller finnes det andre alternativer enn de narrativene du har tenkt ut?

Det jeg forsøkte å understreke er at den eneste sannheten man kan finne en viss sikkerhet rundt, er forholdet til seg selv, sine egne motiver og følelser.
Å fokusere på hvorvidt man tror på andre, ikke tror på andre, mener at andre er sannferdige eller løgnaktige er i all hovedsak et uttrykk for grunnleggende usikkerhet på innsiden av seg selv.
Poenget er at det er dine egne sko du kan stå trygt i. Hvis arbeidet dreier seg om det så vil fokuset på andre forandre seg drastisk og plutselig vil man innse at alle forutinntatte holdninger om andre er ganske så langt ute på viddene.
Det er ihvertfall min erfaring. Og det har vært en stor befrielse

"Eller finnes det andre alternativer enn de narrativene du har tenkt ut?"

You tell me. Hvordan skulle det være logisk mulig å ikke ha en indre konflikt om en har høy følelse for andres smerte, om ikke for mangel på innsikt i andres smerte, eller stort hell med sine behov?

Er på ingen måte vanskelig å ha høy følelse for andres smerte samtidig som man prioriterer sine egne behov først.
Det du refererer til nå handler mer om empati enn samvittighet. Allikevel vil utgangspunktet være det samme.
I min hverdag så er jeg og min egne behov min største og første prioritet og høyeste verdi. Det går rett og slett foran alt annet.

Det vil på ingen måte si at jeg har manglende innsikt eller manglende forståelse for andres smerte. Allikevel så er dette noe som jeg differensierer. Dermed er det ikke en indre konflikt. Jeg stiller opp for andre når jeg har mulighet til det. Men, dersom jeg ikke tar godt vare på meg selv i første rekke så har jeg heller ingen mulighet til å være der for andre på en god måte.
Jeg har tidligere vært den som slipper alt jeg har i hendene for å stille opp for andre. Og det gjorde bare at jeg fikk det dårlig med meg selv. Jeg strakk aldri nok til hverken for meg selv eller for andre.

I disse dager gjør jeg mitt beste når jeg først er der for andre, men er allikevel veldig klar over at selvom jeg forstår deres smerte og kan relatere meg til den....så er det fremdeles deres smerte å bære og finne løsninger på. Det er rett og slett ikke noen annen empatisk eller rasjonell måte å løse det på. Og det gir meg ingen indre konflikt i at det er sånn.

Forstår du?
Eventuelt, forstår du at din persepsjon på ingen måte er et heldig utgangspunkt for å forstå andre mennesker og deres persepsjon?
Det som er riktig for deg kan være helt feil for andre, vice versa.
Jeg kan forstå at det er utfordrende å sette seg inn i og forholde seg til, men det er nå engang sånn at det er hvordan det er.

Hvis du vil snakke om generell folk og slikt så er det umulig å ikke trekke inn statistikk. I den forbindelse, har du tenkt på hva som statistisk ligger til grunn for at "de fleste folk foretrekker fargen blå"?
For det første så er det et selskap som legger premissene og spørsmål. De har kanskje selektert ut fem farger.
Og det eneste premisset som trenger å ligge til grunn for å hevde at "de fleste folk foretrekker fargen blå " er at et flertall i en gitt undersøkelse har svart "blå ".
Dette kan være en veldig marginal overvekt i forhold til de andre fargene som var med i testen. Og i testen kan faktisk de aller fleste ha valgt "vet ikke ".
Dermed vil de "fleste folk" kunne være så lite som 1 og 2%.
Og det er verdt å tenke over.

I dette tilfellet tok jeg for enkelhets skyld utgangspunkt i farger. Men, fargene kan være alt mellom himmel og jord av alternativ.
Så får du selv tenke over hvor hensiktsmessig og relevant det vil være å ha en generalisert forståelse av hvordan folk egentlig er og hva det egentlig representerer

"Det vil på ingen måte si at jeg har manglende innsikt eller manglende forståelse for andres smerte."

Det er din egen persepsjon om deg selv.

Samvittighet er tett bundet til empatisk følelse så langt jeg kan forstå.

Ellers er det bra at du ser dine egne behov og ikke bruker deg opp på andre. Det er fullt mulig ja, å sette sine egne behov først, selv med mye samvittighet. At det ikke er vanskelig er en helt annen sak.

"Eventuelt, forstår du at din persepsjon på ingen måte er et heldig utgangspunkt for å forstå andre mennesker og deres persepsjon?"

Jeg forstår at min persepsjon på ingen måte er heldig for å forstå at andres persepsjon av seg selv er den objektive sannheten.

"Det er din egen persepsjon om deg selv."

Det er faktisk både min egen perspsjon og andres tilbakemeldinger om meg.
Så, det er ikke slik at jeg vandrer rundt i et ekkokammer hvor andres opplevelser og oppfattelser av meg ikke tas med i regnestykket.
Det finnes de som mener andre ting også, men det er noe jeg i mange tilfeller ikke tar med i regnestykket ettersom det dreier seg om helt andre ting. Misunnelse, manglende forståelse og mer til er de faktorene som gjør at jeg ikke tar slike ting med i regnestykket.

"Samvittighet er tett bundet til empatisk
følelse så langt jeg kan forstå."

Joda. Samvittighet dreier seg om seg selv og sitt eget moralske kompass. Empati dreier seg om andre og evnen til å forstå andres følelser.
De har masse til felles, men det er ikke alltid så greit å holde følge når man i utgangspunktet tar opp en ting og plutselig snakker om noe annet.

"Ellers er det bra at du ser dine egne behov og ikke bruker deg opp på andre. Det er fullt mulig ja, å sette sine egne behov først selv med mye samvittighet. At det ikke er vanskelig er en helt annen sak"

Det har vært en omfattende prosess å få til den prioriteringen og differensieringen. Det har vært krevende som bare det, men når jeg har fått det på plass så er det ikke så uhyre vanskelig i det daglige.
Poenget var at du tok opp indre konflikt. Og det har jeg ikke når det gjelder dette.


"Jeg forstår at min persepsjon på ingen måte er heldig for å forstå at andres persepsjon av seg selv er den objektive sannheten"

Her mener jeg at du er ganske så urimelig. Og du dukker unna spørsmålet og tyr til en merkverdig og normal forsvarsstrategi ved å peke finger tilbake.
Hvis du så resten av konteksten til den delen så ville det vært heldigere å diskutere det hele.
Jeg mener på ingen måte at min persepsjon er den objektive (vi snakker selvfølgelig om den subjektive, ref ordet persepsjon) sannhet. Men, konteksten sier noe om å ta et generalisert utgangspunkt og hva som faktisk ligger i generalisering.
Dette er ikke ting jeg mener ut av det blå, det er faktum. Det krever en viss innsikt og forståelse.
Denne innsikten og forståelsen har jeg ingen formening om du har eller ikke har. Men, med tanke på hvor ofte jeg har sett at du hevder at "folk er...." så er det et spørsmål verdt å stille seg. Folk er langt mer varierte enn enten gode eller dårlige. Det er så ufattelig mange nyanser.
Og nok en gang, som så mange ganger før, stiller jeg da spørsmål ved : gode nok for hvem/hva? Hva ligger i å være dårlig?!
Også finnes ikke det perfekte mennesket, så uavhengig av det ene eller andre så har vi alle våre feil og mangler uansett hva.

Nok en gang snakker vi om helt forskjellige ting, og da er det ikke noe poeng å fortsette denne dialogen. Hvor tar du begrepsdefinisjonene dine fra egentlig?

Ok, her er i alle fall min forståelse, enkelt og greit av "empati" og "samvittighet":

Graden av sensitivitet for andres smerter og drivet etter å redusere smertene og etter å unngå å påføre dem.

Dette er utgangspunktet for min deduksjon.

Om en har en god innsikt i menneskers lidelser og ikke er svært heldig i forhold til behovene sine, så ser jeg ikke logisk sett hvordan indre konflikt er til å unngås.

Hvordan skulle et høyt driv etter å redusere andres smerter og unngå å påføre smerte, ellers ikke skape indre konflikt?

"Samvittighet er en følelse, intuisjon eller intellektuell vurdering som bidrar til å skille rett fra galt."

"Empati, følelser og samvittighet er knyttet sammen. Samvittighetsfulle personer er pliktoppfyllende og pålitelige, mens samvittighetsløse mennesker er uten anger og kan være psykopater eller narsissister."

Dette er hentet fra Wikipedia. Har aldri tenkt på at "samvittighet" omfatter en "intellektuell" vurdering". Hva er ellers så annerledes med det jeg har sagt og det som står her?

Hvis du søker opp definisjonen på begrepene i store norske leksikon for eksempel så vil du kanskje se forskjellen litt tydeligere. Wikipedia er som kjent et forum hvor hvermannsen går inn og skriver hva de måtte mene og er i så måte ikke en veldig god kilde. Dette er blant annet noe som gjør at Wikipedia ikke er en akseptabel kilde i akademisk skriving.
Det var forøvrig vanskelig å forstå hva din egen definisjon av samvittighet er og hva din egen definisjon av empati er.

Samvittighet, definert i store norske leksikon :
Samvittighet er et indre reguleringssystem, kjennetegnet ved at en negativ selvvurdering og følelse av skyld i forbindelse med noe man selv har gjort eller unnlatt å gjøre. Denne følelsen gjør at en person opplever sine egne handlinger som moralsk rette eller gale (god eller dårlig samvittighet)

Empati, definert i store norske leksikon :

Empati er evnen til å oppdage og erkjenne andres følelser og tanker. Emosjonelt handler empati om å se andres følelser, det være seg redsel, tristhet, sorg eller andre følelsesmessige tilstander. Kognitivt vil empati handle om å kunne sette seg inn i den andres opplevelse av en situasjon.

Utifra disse definisjonene er det med andre ord ingen som helst grunn til at disse to begrepene skaper en indre konflikt på noen som helst måte.
Utfordringen i det du tar utgangspunkt i er at du snakker om å unnlate å påføre og redusere andres smerte.
Her er du inne på subjektive forhold som vil være så eksepsjonelt forskjellig fra person til person at det å ta utgangspunkt i å unnlate å påføre andre smerte eller å redusere andres smerte er et umulig utgangspunkt. Umulig fordi det ikke finnes noen fasit på det. Noen opplagte ting, som å ikke påføre andre fysisk vold og liknende, er lett. Utover det så er det mange små og store "småting" som kan påføre andre smerte og forsterke deres smerte. For eksempel kan noen sette pris på å få en klem når de har det vondt og vanskelig, andre kan oppleve det som en uønsket invadering av deres sfære og andre igjen kan oppleve det som en retraumstiserende hendelse. Det er rett og slett umulig å vite uten å spørre den det gjelder.
Derfor viste jeg til utfordringer med å ta egen persepsjon som utgangspunkt. Spesielt tok jeg opp dette til deg ettersom det i tidligere samtaler har vært veldig mye svart/hvitt og enten/eller slik du har fremstilt problemstillinger og forståelser.
I tillegg kommer bruken av begreper som vi tidligere også har snakket om, hvor du ved flere anledninger har dine egne definisjoner som ikke har så mye sammenheng med den definisjonen som samfunnet forøvrig forholder seg til.
Begge disse forholdene gjør at det er så store avstander mellom persepsjonen du virker til å ha og hvordan de faktiske forholdene er, at det blir umulig å ha en fornuftig dialog.

Tidligere har jeg poengtert at det er helt greit å ha sine egne definisjoner og bruke de sammen med nære relasjoner som deler samme definisjon. Samtidig er man nødt til å kjenne til den definisjonen majoriteten forholder seg til dersom man ønsker å forstå og gjøre seg forstått av andre som ikke er i ens nære relasjoner.

Hva tenker du om det?

Utifra disse definisjonene er det all som helst grunn til at det skulle skape all som helst indre konflikt. Gitt en sterk følelse for andres smerte og sann innsikt i menneskers smerte.

"Hva tenker du om det?"

Jeg tenker at min definisjon ikke er så vanskelig å forstå som du hevder. Kanskje på et emosjonelt plan, men ikke på et intellektuelt.

Empati: Følelse for andres smerte. Samvittighet: Driv etter å dempe eller unngå å skape smerte.

Dette passer godt overens med essensen av hva Empati og Samvittighet kan være.

Nå ser jeg at samvittighet har mer rom for andre persepsjoner. Definisjonen åpner blant annet opp for at den smerten en føler bare kan være en mer selvopptatt følelse av at jeg ikke har gjort det jeg skal gjøre. Mens hvis jeg har fulgt denne eller denne formelen så er alt helt greit fra min side.

Interessant. Jeg har fått flere tanker om samvittighet.

Hvor plasserer du begrepet _sympati_ i definisjonen din?

Det er ikke det at din definisjon er så vanskelig å forstå. Det er bare det at den er rett så virkelighetsfjern.
Det gjelder like mye emosjonelt som intellektuelt.
Empati dreier seg ikke om å føle andres smerte, men å forstå den.
Samvittighet dreier seg om deg selv og dine egne handlinger som gir deg god eller dårlig samvittighet.

Min samvittighet kommer aldri i konflikt fordi jeg har et sett med prioriteringer, hvor jeg og min egen helse og velvære kommer i første rekke. Dette har jeg god samvittighet med fordi jeg er glad i meg selv og unner meg selv å ha det godt.
At jeg forstår andres smerte, redsel osv er på ingen måte det samme som at det er min oppgave å redde de vekk fra det de har utfordringer med.
Her kommer differensieringa inn i bildet. Og jeg vet med meg selv at jeg ikke går inn for å gjøre andre vondt. Dersom det forekommer så er det fordi andre ikke makter mine ærlige og genuine tilbakemeldinger. Og det er noe jeg på ingen måte får dårlig samvittighet for, det er noe som ligger hos de som de må finne løsninger på.
Med andre ord, ingen forekomst av indre konflikt.
Det virker som at du er fastlåst i en sannhet (som helt sikkert er sann for deg) som det ikke er aksept for at hverken sammenfaller med en allmenn definisjonsforståelse eller min egen. Den allmenne definisjonsforståelsen har jeg fra skolegang på høyskole, diskusjoner i politisk sammenheng og observasjon av politiske debatter blant annet. Med andre ord, ikke fra min egen persepsjon og mitt eget ekkokammer

Jeg melder meg uansett ut ettersom det som nevnt tidligere er helt fjernt å forholde meg til disse oppfatningene du trekker frem.
Jeg gjetter på at samspill med andre er utfordrende.

Hei.

Jeg vet ikke om jeg skal blande meg inn i diskusjonen deres, men jeg syns det er befriende at DrømPåRøm har funnet en balanse i dette og slipper denne indre konflikten. Bra for deg, men også godt for oss andre å høre, for min opplevelse av dette forumet, er at det ofte blir til at man kverner over det som er vondt og vanskelig. Det er greit at man føler det slik selv, men jeg syns det er vanskelig hvis man ikke greier å akseptere at andre ikke føler det på samme måten, og etter min opplevelse er det denne diskusjonen går ut på.

For min del så har svaret mitt vært i forhold til å håndtere en indre konflikter, er mindfulness og (selv)medfølelse. Det er iallfall viktig for meg, både for å ta vare på meg selv, og for å greie å tåle at andre har det vondt og ting å stri med. Jeg var en som ville gjøre alt for å fjerne alle andre sin smerte, og trodde at jeg måtte sørge for at alle andre hadde det bra før jeg selv kunne ha det bra, men det er jo helt forferdelig å leve slik. Og slik som jeg vil at andre skal ha det bra, så er det igjen andre som vil at jeg selv skal ha det bra, og det fungerer jo ikke i det hele tatt hvis vi ikke tar vare på oss selv, men bare skal prøve å hindre at andre har det vondt. I tillegg er min opplevelse av man også blir for opptatt av å fjerne den andre sin smerte, noe som kan føles stressende for den som har det vondt. Man kan føle seg dårlig fordi man ikke greier å få det godt så fort som den andre ønsker, og på den måten også føle at man påfører andre smerte. Noe jeg har lært av medfølelsen, er at alle har ting de trenger å stå i, og at det er noe med å få lov til å greie å stå i ting også, at man kan komme dit at man kjenner at man greier det og takler det. Og at man heller ikke med å ønske å skynde seg å redusere den andre sin smerte, ikke skal ta fra andre muligheten til det å finne løsninger selv.

Mitt poeng er kanskje den at vi alle opplever smerte på et eller annet tidspunkt i livet, og at slik jeg ser det, gjelder det å finne ut hvordan man skal håndtere den smerten. Noen er heldige at de har fått den støtten til å lære seg hvordan man skal håndtere smerte når man var små, slik at de vet hva de skal gjøre senere i livet, men andre har en lengre vei å gå. Og det er derfor etter min mening veldig vanskelig å generealisere og si at det er på en måte for alle mennesker, eller at løsningen er den samme for alle. Hva som hjelper meg, er ikke sikker at er det samme som hjelper deg, men kanskje noen andre har opplevd noe lignende som deg, og at det vil hjelpe deg? Men hvis man ikke ser etter løsninger, så kan det være krevende. Min erfaring er at når man vektlegger det som er vondt og vanskelig, er at man ønsker en trøst av noen, at det er en lengsel etter en trøst man ikke har fått.

Jeg ønsker ikke å gå inn i noen diskusjon ved å skrive dette her, jeg ville bare komme med mine tanker som jeg tenkte da jeg leste diskusjonen deres. Om dere er enige eller uenige med meg i det, så er det opp til dere. Det må vel gå an å være uenige og godta at andre mener eller føler noe annet? Og jeg vil heller ikke søke bekreftelse hos noen for å få lov til å tenke og føle det jeg gjør. Men jeg håper at det kanskje kan være fint for noen å lese at man kan tenke forskjellige ting? Og at det kan gi en følelse av å ha en større frihet i å kunne velge hva man kan tenke eller føle.

Pinkeltje

Fantastisk flott at du eier dine egne meninger og ikke søker bekreftelse!
Unner flest mulig å komme dit hvor du tydeligvis er.

Diskusjonen er en av flere hvor de samme utfordringene dukker opp. Så, i min forståelse så har du både rett og ikke så rett i ditt innspill.
Men, det er ikke så viktig. Godt å få innspill fra nye øyne uansett.

Har hatt store utfordringer med det samme som du referer til jeg også. Og jeg har også benyttet meg av mye mindfulness, meditasjon og fokusere på meg selv og mine følelser og behov for å ta vare på meg selv.

Stå på videre og gjør deg på en god måte. De beste ønsker til deg

Du kan snakke så mye du vil Dpr, men en person med høy følelse for andres smerte og innsikt i andres smerte går ikke rundt uten indre konflikt. Ikke med mindre personen er veldig heldig med sine personlige behov. Det henger ikke logisk sammen.

"Empati er evnen til å oppdage og erkjenne andres følelser og tanker. Emosjonelt handler empati om å se andres følelser, det være seg redsel, tristhet, sorg eller andre følelsesmessige tilstander."

Fra store Norske.

"Empati dreier seg ikke om å føle andres smerte, men å forstå den."

Vi forstår ikke andres smerte, egentlig, vi forstår høyst at de har smerte. For å forstå andres smerte så måtte vi virkelig føle akkurat det de føler.

Sympati har jeg ikke tenkt så mye på, Frikar.

Nå gjentar du deg selv og den samme misoppfatningen. Det handler _IKKE_ om å føle andres smerte, men å _FORSTÅ_ uttrykk og kontekst på et uttrykk fra et annet menneske.
Det virker som om du snakker om mentalisering, men det er enda et annet begrep med enda en annen mening. Og det får stå for din regning at du blander begrep og betydninger i den grad du gjør det.
Å forstå andres følelser betyr ikke at de andre vet hvordan den det gjelder har det og hvordan den gitte følelsen oppleves for vedkommende.
Det handler om å forstå uttrykk for en følelse og anerkjenne den følelsen. Noe som på ingen måte er det samme som å vite hva den følelsen er for vedkommende.

Det er bare å holde på videre giver, men det er meningsløst å fortsette for min del. Rett og slett fordi din forståelse skiller seg markant fra alle andre jeg noen gang har truffet.
Jeg limte inn definisjonen fra store norske leksikon, så jeg vet godt hva det står. Allikevel så klarer du å putte inn ord og meninger i den definisjonen som ikke står der.

Pinkeltje

"Det er greit at man føler det slik selv, men jeg syns det er vanskelig hvis man ikke greier å akseptere at andre ikke føler det på samme måten, og etter min opplevelse er det denne diskusjonen går ut på."

Etter din opplevelse. Det er ikke det min diskusjon går ut på.

Ellers sier du mye klokt om det å se seg selv og ta vare på seg selv.

For min del synes jeg det er litt creepy at folk i det hele tatt søker null indre konflikt. Utifra det jeg vet om menneskelig lidelse. At det skulle være noe å være imponert over.

At du anser meg som creepy tar jeg selvfølgelig som et kompliment! :P