Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Masken

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Masken

nov 21 2009 - 23:03
Jeg er så utrolig lei av masken jeg alltid har på. Jeg er bestandig blid og smiler hele tiden. Folk i rundt meg sier at jeg er en positiv person osv.. Inne i meg er det fullt kaos, og jeg er absolutt ikke glad hele tiden, neste aldri faktisk. Men, jeg klarer aldri å snakke om det med venner..får ikke til å vise til folk at jeg faktisk ikke har det så bra. Også blir jeg så irritert på søstra mi som heeele tiden snakker om vinterdepresjonen sin, og omtrent skryter når hun møter på en dump. Jeg blir så sint og lei meg da, for jeg ser på henne at hun faktisk er glad, og hun snakker kun om problemene sine når vi er sammen med andre, for å få oppmerksomhet. Kanskje det er derfor jeg tar på meg ei maske, fordi jeg vil ikke bli som henne.. Men, samtidlig skulle jeg ønske at noen så rett igjennom meg for en gangs skyld..
Avatar

Re: Til Masken fra en Maskesøster

des 15 2009 - 10:55
Det forundrer meg storlig at ingen har svart på innlegget ditt , for jeg kjenner meg overbevist om at mange har det som oss . Vi lever i et samfunn hvor det er liten plass for det trist og tunge og sinte og vonde . Hvor den perfekte overflaten dyrkes . Men det er selvfølgelig resten av verden . Jeg har også en maske . Den er gjennomført . Selv på dager hvor kaoset og smerten raser i meg , er det forbausende sjelden noen kan se det på meg . Dvs jeg øver meg jo på å la det synes litt innimellom . Masken min er " fin " kan du tro ..... Den smiler , akkurat som din. Den ler gjerne , når andre er i samme rommet . Og den snakker aller helst ikke om følelsene mine. Den trøster andre og er omsorgsfull ,selv om jeg gråter innvendig . Jeg fikk den ganske tidlig . Kanskje begynte jeg å bruke den allerede da jeg var åtte år . Det var da jeg skjønte at foreldrene mine hadde det så vanskelig sammen at mitt bidrag til å redde ekteskapet , og ikke minst min deprimerte mamma , ble å alltid være den harmoniske og sterke og blide . Det skulle ikke stå på meg , nei! ! Jeg skulle være den lille engelen som lyste opp ihverdagen , som fikk de andre til å holde ut . Og de erkedumme voksne , syntes visst ikke at det var rart at jeg aldri ble sint eller trist eller trassig . De synes vel bare at det var behagelig . Hvorom allting er : Resultatet er at jeg kjemper dag etter dag for å kaste masken . Helst alldeles og totalt , men siden det kanskje er å forvente litt mye får det bli ovenfor venner først og fremst . Problemet med masken er jo at den er blitt en trygghet også , og at den har forhindret meg i å lære å håndtere andres reaksjoner på mine følelser , så det er kanskje er det jeg er aller mest redd . Å vise følelser , og at andre skal reagere negativt på dem . Skal bli sinte på meg , redde for meg , lei av meg etc etc . Etterhvert har jeg vel lært litt , jeg understreker litt , om at jeg må ta sjansen . Kanskje jeg mister noen langs veien . Men oftest har det vel vært at jeg har kommet nærmere noen , og det er jo fint . Skummelt , men fint .
Har du noen venner som du er så trygg på at du kan fortelle litt om denne masken , og fortelle dem at du trenger litt støtte på veien i å legge den av litt innimelleom ?
Avatar

Re: Masken

des 15 2009 - 18:00
Jeg tror noe av det viktigste er å innrømme for seg selv at man kanskje har noen feil og noen problemer. Det er ikke noe galt i det. Man trenger ikke å gå rundt med følelsene på utsiden. Det ville ikke ført noe godt med seg. Jeg tror vi trenger en maske men vi må lære oss at det er greit å ta den av innimellom. Noen ganger må man rett og slett åpne ventilen og slippe litt ut. Om man ikke gjør dette vil trykket stige og til slutt så revner det svakeste punktet. Da er man i grunn ille ute. Det var i grunn akkurat det som skjedde med meg. Jeg trodde at man bare kunne stenge alt inne og glemme det. Det viste seg jo klart at det ikke var en av mine beste ideer.


Det er mange mennesker man kan prate med. Noen er rett foran ansiktet på en. Man finner liksom ikke ut av hvem man kan snakke med om ting før man har prøvd. Jeg har snakket med mange om mye forskjellig og fått mye ut av det. Det er overraskende hvor lett det faktisk er når man finner en person man får en "connection" med. Jeg har sett at det mange ganger er dem du ikke tror du kan snakke med som er de beste. Vet ikke om det er unikt i mitt tilfelle men sånn er det en gang.

En annen ting som er verd å nevne er at det finnes folk som ikke er komfortable med å snakke på et dypere nivå. Man må rett og slett prøve seg frem. Det beste er å finne folk som har erfaring eller innsikt i psykiske problemer. Også folk som er interressert i slikt kan det være nyttig å snakke med. Man kan få mye bra input og man får en del å tenke på når man snakker om ting.

Det er "bare" å ta små skritt og passe på at man går i riktig retning. Å lese fagstoff har hjulpet meg en del på veien. Jeg synes at man får en bedre innsikt om man forstår litt mer om sykdommen som man sliter med.

En annen ting jeg må legge til er at det er mulig å smile selv om man sliter. Det gjelder å prøve å se humoren i en fortvilet situasjon. Om man klarer å le litt av seg selv så vil det hjelpe langt på vei for å få en forbedring i hverdagen. Ingenting er så alvorlig at man ikke kan spøke litt med det.
Avatar

Re: Masken

juli 5 2010 - 02:46
Takk for svar!
Dere har helt rett, begge to. Jeg er fortsatt ikke så flink til å kaste masken, men skjønner at jeg er nødt til å gjøre det ganske snart.. Ikke til alle nei, men til noen..men, først må man finne noen man virkelig kan stole på, og den personen har jeg ikke funnet enda. Det føles bare dumt å gå bort til noen å si " Hei du..jeg må si deg noe"..
Avatar

Re: Masken

juli 8 2010 - 01:57

Det kan være vanskelig å ta masken av ja...men for de mest nærmeste er det viktig å gjøre dette, tror jeg. Ikke være redd, de vil forstå!

For min del så skulle jeg ønske at jeg var flinkere til å "gjemme meg", altså ha en bedre maske på meg når jeg er blandt folk.
Men jeg får det ikke til! Jeg er en kjempenervøs og usikker person og selv om jeg smiler alltid, så tror jeg at det er lett å se at det er et eller annet rart med meg, spesielt når folk blir bedre kjent med meg.
Avatar

Re: Masken

juli 8 2010 - 22:33
Ja, jeg skjønner litt hva du mener egentlig. Jeg også tror at det vises kjempegodt at jeg er nervøs og at jeg ikke får til ting.. er kjemperedd for at noen skal oppdage det. Men med en gang noen spør om det går bra så svarer jeg ja..og det er litt plagsomt i lengden!

Burde kanskje åpna seg for de nærmeste ja..men, for meg går det ikke, klarer ikke tanken på det en gang!
Avatar

Re: Masken

sep 28 2010 - 22:25
Dette blir et kort svar, men vil bare si: Jeg kjenner meg igjen!
Avatar

Re: Masken

sep 30 2010 - 23:32
"godt" å høre at vi er fler om det, trur det egentlig er ganske vanlig!
Til forsiden