Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Mareritt-aktige tanker i våken tilstand

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Mareritt-aktige tanker i våken tilstand

okt 1 2010 - 10:13
Hei. Jeg er en kvinne på 42 som har bipolar lidelse 2 og som er medisinert med wellbutrin, pluss en liten dose seroquel ( 50 mg)
Jeg jobber og jeg har ett forsåvidt godt sosialt liv, med gode venner og tre barn som er blitt store.
Jeg legger ikke skjul på at jeg i dårlige perioder bruker enorme mengder energi til å skjule hvor dårlig jeg føler meg. I løpet av tre år har jeg vært sykemeldt en uke pga depresjon, for jeg innser at jobben er viktig for meg, og at jeg antakeligvis bare ville bli verre av å være hjemme. Likevel, jeg orker da bare jobben. Når jeg kommer hjem er det rett på sofaen eller i seng. Jeg truer meg på trening minst to ganger i uka, og noen ganger trener jeg oftere. Jeg sørger for regelmessig søvn. Jeg spiser ganske sunt, uten å være fanatisk, og jeg tar medisinene mine uten opphold.
Likevel blir jeg alså syk innimellom. Som nå.
Den indre smerten er uutholdelig. Og mine våkne mareritt er grusomme. Jeg ser for meg at jeg mister en av barna mine, eller at jeg ser dem på dødsleiet. Og jeg blir vanvittig redd for dem. De er store, mellom 18, 20 og 22. Jeg blir helt fra meg hvis en av dem skal ut å kjøre bil f.eks. Men jeg sier ikke noe til dem om dette. De er ikke klar over hvor dårlig jeg er, det eneste de ser er at jeg av og til gråter uten grunn, eller at huset blir rotete fordi jeg mangler energi.

Katastrofe-tanker er vanlig når jeg har det slik, men jeg synes det er veldig slitsomt å få det i tillegg til depresjonen. Det er omtrent umulig for meg å skille mellom depresjon og angst når jeg har det sånn. Jeg har definitivt ikke sosial angst, men jeg trekker meg tilbake fra sosiale sammenhenger fordi jeg føler jeg har lite å gi, og fordi jeg er redd for at familie og venner da skal se hvor dårlig jeg er. Jeg føler at jeg er smittsom med negativ energi, og vil ikke belaste andre med dette.

Er det flere som har det sånn?
Hvordan takler dere det?
Kanskje noen kan gi meg noen verktøy i forhold til dette.

mvh meg
Avatar

Re: Mareritt-aktige tanker i våken tilstand

okt 1 2010 - 12:32
Hei!

Takk for et fint innlegg. Jeg kjente meg igjen i det du skrev. Det er inspirerende å se du har mange av de samme tankene og problemene som jeg har, og høre at du likevel fungerer ganske godt i det daglige :) Selv har jeg fått diagnosen schizoaffektiv lidelse og jeg bruker zyprexa daglig. Mine barn er yngre enn dine og jeg har bestemt meg for å prioritere familie fremfor jobb. Jeg gjør en god jobb som mor, men da klarer jeg også bare det. Som deg bruker jeg enorme mengder energi på å fremstå som frisk. Og som deg har jeg mareritt i våken tilstand. Jeg prøver også å spise sunt, sove og trene. Det høres ut som du gjør veldig mye fornuftig allerede for å holde deg frisk.

En ting som i tillegg har hjulpet meg veldig mye er en teknikk som kalles Mindfulness. Kort fortalt er det et sett av teknikker som hjelper deg å ta styringen over dine egne tanker og følelser. Åsa Nilsonne (svensk terapeut og psykiater) har skrevet en genial liten bok som heter "Hvem bestemmer i ditt liv?" som er en veldig god innføring i Mindfulness. Den er full av relevante eksempler og teknikker. Den anbefales på det varmeste. Jeg fikk låne den av behandleren min, men jeg skal kjøpe den selv slik at jeg kan ha den med meg videre i livet.

Du skriver at du bruker en liten dose seroquel i tillegg til wellbutrinen. Kanskje du også kan vurdere å øke dosen av seroquel litt i tøffe perioder? Jeg bruker en høy dose av zyprexa som er samme type medisin som seroquel. Det ville nok ganske sikkert hjelpe på de våkne marerittene. Går du i behandling?

Lykke til!
Avatar

Re: Mareritt-aktige tanker i våken tilstand

okt 1 2010 - 22:39
Takk for ett godt svar, med nye ideer. Jeg tror jeg skal bestille den boken, og lese den når jeg har det litt bedre, så jeg forhåpentligvis husker hva jeg har lest.

Det er ett godt forslag å øke dosen Seroquel, jeg har doblet den fra 50 til 100 mg, og ser om det holder til å sikre meg nattasøvn og litt mindre indre uro i depresjonsfasen. Jeg har også prøvd å øke Wellbrutinen til det dobbelte, men det er mer skummelt, kjenner jeg, for jeg blir ustabil og enda mer urolig av den akkurat nå, så jeg holder meg til vanlig dose.

Jeg ble sagt opp av psykiatrien for tre år siden, da jeg nektet å prøve litium. Siden har jeg brukt fastlegen (som er en veldig flink lege og en original personlighet jeg liker godt) ca hver annen måned. For to uker siden tok jeg tok kontakt med psykolog for samtaleterapi, og fikk time i november. Jeg tenker at han kan ha noen verktøy å hjelpe meg med i de verste periodene. Ikke når de kommer, for da er jeg vel nesten uimotakelig, men i mellomtiden. Jeg bærer en viss frykt inni meg for at jeg kan gjøre meg noe i ett øyeblikks galskap, når jeg føler at den indre smerten blir uutholdelig.

Jeg synes du gjør det rette ved å prioritere barna, når du har det slik. Barndommen deres får man aldri igjen. Man angrer seg ikke på tid man tilbringer sammen med dem. Selv var jeg hjemme til barna var i skolealder, og siden har jeg jobbet. Og jeg trives i jobben min, den er egentlig bare ett pluss i livet. Men akkurat under de verste depresjonene, kjenner jeg at jeg må true meg til å gå, for jeg er ikke motivert for en "ut-av-huset-opplevelse"

Jaja, det er ingen trøst å vite at andre lider som meg, men det er en slags trøst likevel å oppleve forståelse og nyttige råd fra mennesker som vet hva dette handler om.

Igjen takk og lykke til selv
Avatar

Re: Mareritt-aktige tanker i våken tilstand

okt 2 2010 - 13:17
Hei :)

Så bra at du fikk time hos psykolog. Jeg fikk en ny psykolog i høst og hun har sagt at hun kan hjelpe meg å gjøre noen grep når en ny depressiv periode melder seg. Jeg tenker også at jeg er umulig å nå frem til i depressive perioder og jeg synes at de melder seg brått, ikke gradvis. Men hva vet vel jeg? Hun har hvertfall bedt meg lage en liste over ting som skjer med meg når jeg er deprimert eller hyper. Vi får vel se. Jeg håper jo hun har rett og at hun kan hjelpe meg. Det er nok vanskelig for folk som ikke har opplevd det å helt forstå i hvilken grad depresjonen forandrer personligheten vår og hvordan den fjerner motforestillinger mot destruktive tanker og impulser. Jeg skjønner godt at du er redd for å gjøre noe dumt.

"Hvem bestemmer i ditt liv?" er egentlig ikke en bok som er til å lese og så legge vekk. Den inneholder mange øvelser som man må trene på. Det er ganske vanskelig (hvertfall for meg) i begynnelsen, men blir lettere etterhvert. Og det virker! Jeg er evig takknemlig til behandleren min som introduserte meg for Mindfulness. Nå føler jeg at jeg i større grad er herre over mitt eget liv. Jeg blir ikke lenger helt hjelpeløst kastet hit og dit slik det pleide å føles.

Psykiatrien har helt klart kapasitetsproblemer og jeg har innsett at vi ikke kan regne med oppfølging fra dem, selv om vi trenger det. Nå har jeg fått et tilbud om samtaleterapi en gang i uken en stund fremover og jeg er fast bestemt på å bruke tiden godt og ikke uroe meg for hva som kommer til å skje når de må prioritere andre pasienter. At de ikke ville gi deg et tilbud fordi du ikke ville prøve litium, høres jo helt vanvittig ut, men jeg tror deg.

Lykke til videre igjen :)



Avatar

Re: Mareritt-aktige tanker i våken tilstand

okt 2 2010 - 17:41
Takk for svar, Krummelure :-)
Jeg vet det høres vanvittig ut, og det ble ikke sagt direkte at det var derfor, men indirekte ved at hun (psykiateren) sa at da hadde vi prøvd alt og at hun ikke hadde noe mer å tilby. Samtidig skjønner jeg kapasitetsproblemet, og det kan for alt jeg vet også ha vært riktig å sende meg ut på egenhånd på det tidspunktet, så jeg sier ikke at det ble direkte feil for meg. Jeg fikk forresten tilbud om noe gruppeterapi i forbindelse med sosiale relasjoner eller noe i den duren, som jeg takket nei til. Jeg har aldri slitt med den biten av livet. Har vært utrolig heldig med venner og har aldri opplevd noe negativt med dem. Dessuten jobber jeg med kommunikasjon og tror at jeg er ganske god på det.

Ja, det er viktig å ikke la tankene ta overhånd. I går var jeg redd. Og derfor skrev jeg tekstmelding til to av mine nærmeste venner, for å si at jeg var dårlig. De ringte umiddelbart opp, og hørte vel selv på stemmen at jeg ikke var i form. Jeg har fått tilbud om å komme på besøk, ligge på sofaen og bare være, men jeg orker ikke. Jeg orker ikke at de skal se meg sånn heller, jeg trenger å være hjemme.
Likevel er det godt at de bryr seg, og det er godt at de spør. Jeg er takknemlig for dette.

Jeg våknet til en litt bedre dag i dag. Og jeg har forsøkt å holde de dumme tankene mine i tømme. Tanker om at jeg ikke duger, at jeg må ta meg sammen, at jeg bor i kaos fordi jeg er lat osv. Vi er våre egne verste fiender når vi tenker sånn.

Jeg synes det er interresant at du skriver at depresjoner kan komme brått, for det gjorde det denne gangen. Og jeg klarer å tenke at den kanskje forsvinner like brått også?

Takk for god støtte. Jeg håper du har det bra?
Avatar

Re: Mareritt-aktige tanker i våken tilstand

okt 2 2010 - 19:22
Hei igjen :)

Ja. Min siste depressive periode kom over meg denne forsommeren. Den krøp på meg i løpet av en dag og det var skremmende hvor fort jeg tok opp tråden fra forrige gang. Jeg var helt isolert i mitt egen smertefulle helvete i tre uker. Ofte bruker jeg søvn bevisst for å resette hjernen når det blir for kaotisk oppi der. Jeg tok hvertfall en liten dupp på formiddagen for å resette, våknet igjen og den invendige smerten og svartsynet var bare borte :o Simsalabim! Dette har skjedd tidligere også om ikke hver gang. Det føles merkelig og jeg må innrømme at det fyller meg med avmakt. Det er som om noen leker med meg nesten og at jeg ikke kan styre noen ting eller legge planer for fremtiden. Hvem er jeg i morgen liksom?

Nå har jeg en uvanlig bra periode. Jeg trener masse, har overskudd til venninner og kjæreste litt og har frivillige "ut-av-huset-opplevelser" (bra uttrykk! hehe). Men jeg har et problem som du kanskje kan gi meg noen råd om:

Jeg fikk som sagt en ny psykolog på dps-en i høst. Det var min forrige behandler som jeg fungerte veldig godt sammen med som valgte henne til meg og jeg prøver å være positivt innstilt til henne. Men.. hun vil treffe kjæresten min. Det er hverken han eller jeg spesielt interessert i. Han, fordi han ikke skjønner helt poenget. Jeg, fordi jeg prøver å ikke involvere ham mer enn absolutt nødvendig i min sykdom. Det er viktig for meg å ha en posisjon som en ganske normal kjæreste i hans øyne så langt det lar seg gjøre. Enda verre: Hun vil at jeg skal gå med på å bestille time hos Nick Waal (BUP) for å få hjelp med foreldrerollen. Hun synes det er veldig viktig og vil ikke gi seg. Jeg er mer enn skeptisk. Jeg stoler ikke på dem, og vil ikke at mine barn skal involveres i voksenproblemer. Jeg tenker som så at alle foreldre har problemer og alle foreldre gjør det de kan for å skjerme barna for problemene sine. Slik er jeg også og jeg forstår ikke hvorfor mine barn skal behøve å involveres i mine ting bare fordi jeg har en diagnose. Da er jo alt mitt strev til ingen nytte :( Hun vil, som sagt, ikke gi seg og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Du har jo tre barn. Hvor mye vet de? Hva ville du ha gjort i min situasjon?

Takk for svar! Klem, Krummelure
Avatar

Re: Mareritt-aktige tanker i våken tilstand

okt 2 2010 - 20:16


Ja, nettopp dette å ikke vite hvordan morgendagen blir, er noe av det verste. Men du gjør jo alt det du skal, trener, har ett sosialt liv og en kjæreste, er obs på søvn og tar medisinene dine. Da er det ikke så veldig mye mer man kan gjøre.

Først angående kjæresten din: Hvis han er informert, og dere sammen har blitt enige om å forsøke å fungere så normalt som mulig som kjærester, så verken kan hun (psykologen) eller bør hun, bry seg med dette. Som du selv sier så har du behov for noen som forholder seg til deg som en kjæreste, og ikke som en teraput i tillegg til de andre terapautene. En ting er å være kjæreste og til hjelp og støtte (noe som går begge veier) Noe annet er å få rollen som den som skal passe på, vite hvor du er i sykdommen osv. Jeg tror dere har tatt ett klokt valg. Stå ved det.

Når det gjelder barna så vet jeg ikke hvor informert de er, eller hva slags alder de har. Men du har rett i at vi bruker mye energi på å late som alt er greit overfor dem. Jeg skjønner psykologen din til en viss grad. Det er stadig ny forskning som tyder på at det er en belastning for de aller fleste barn med foreldre med psykiske lidelser. Særlig hvis de ser at mor eller far har det vondt, gråter o.l, vil de nesten automatisk påta seg en slags skyld for dette. Så det viktigste vi/du kan gjøre er å frata dem skyldfølelse, ved å være åpne å si at grunnen til at vi gråter, eller har det vondt, ikke har noenting med dem å gjøre. Jeg tror på åpenhet i forhold til barn, til en viss grad. Men ikke involvering.
Psykiateren min ville at jeg skulle snakke med en på dps som hadde med familiesaker å gjøre, så det sa jeg meg villig til. Og hun ville gjerne hilse på barna/ungdommen min, og jeg sa det var helt greit, dersom de selv ville det. Mine var vel 12,14 og 16 dengang. Og jeg tok det opp med dem på en veldig nøytral måte, for jeg hadde ingenting imot å la dem ta en prat eller fler med denne kvinnen (som førøvrig virket både tillitsvekkende og klok på meg) Men de sa beint nei, dette ville de ikke og de hadde ikke behov for det, mente de. Jeg brakte beskjeden videre og det ble respektert.

Så hvis barna dine er gamle nok til å ta ett kvalifisert valg, så la dem bestemme. Og jeg tror at de aller fleste som jobber med dette, kan og vil gjøre en god jobb. Men, dessverre så skal man ikke ha over-tillitt til systemet heller. Kjenn på din egen magefølelse, det ville jeg ha gjort.

Det viktigste vi kan gi barna våre er masse kjærlighet, sunne grenser og åpenhet (uten involvering) og nettopp dette med å gjenta til det kjedsommelige at vår gråt eller fortvilelse kommer fra oss selv, og ikke har noenting med deres oppførsel eller tilstedeværelse å gjøre.
Det er iallefall min mening. Det har gått bra med mine barn, de er under utdannelse alle sammen, bortsett fra eldstemann som er ferdig. Jeg informerte skolen ved ett par anledninger når jeg var som mest deprimert, for å be dem sjekke om barna viste tegn til å ikke ha det bra med seg selv eller sine medelever, men jeg fikk aldri noen tilbakemelding på dette. Jeg tror at det er bedre at skolen vet litt, enn å involvere andre, for om de kommer med tilbakemelding på at de ser noen negativ forandring, da kan det kanskje vurderes om man skal søke hjelp videre. Dette betinger at man har tillitt til læreren, og dessverre er ikke alle lærere heller like flinke til å se eller til å tolke ulik adferd. heller, men mine barn har vært heldige med lærere.

Selv om jeg skriver at barn med psykisk syke foreldre kan oppleve en merbelastning, så tror jeg dette har aller mest med foreldrenes følelsesmessige modenhet å gjøre. Det verste man kan gjøre er å bruke sine egene følelser mot barna (mamma er lei seg fordi du gjør/sier sånn og sånn....osv) Dersom du er en klar og tydelig, og kjærlig voksen for dine barn, så er det det aller viktigste du kan gjøre for dem. Ingen barn har en perfekt barndom, livet er ikke perfekt, det er ikke engang rettferdig. Og barn vet dette, og har de en stor og god trygghet inni seg om å være verdsatt for nettopp den de er, og være elsket til enhver tid, samt sunne rammer og forutsigbarhet, så er de som regel mer enn robuste nok til å takle mer enn vi tror.
Avatar

Re: Mareritt-aktige tanker i våken tilstand

okt 3 2010 - 14:05
Hei :)

Takk for fint svar! Jeg vet ikke hvor mye jeg stoler på magefølelsen oppi dette. Det er dessverre ikke uvanlig at jeg går i panikkmodus når jeg føler meg truet, og det gjør jeg nå. Bare det å formulere problemet og høre at andre ikke tar helt av i samme situasjon, gjør at jeg roer meg litt. Jeg får nok prate litt med den nye psykologen om tillit neste gang tror jeg. Jeg må kunne være sikker på at jeg kan si hva som helst i timene hos henne, uten å være redd for familien min eller for å bli innlagt mot min vilje. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne få tilbake min forrige behandler :( Så utrolig uflaks for meg at hun skulle bytte jobb. sukk..

Jeg gråter aldri foran barna Ikke foran noen andre heller. Jeg kjører neglene inn i håndflaten og slikt for å holde tårene tilbake. Kanskje jeg lurer meg selv, men jeg tror jeg fremstår som glad og rolig sammen med dem. Jeg prøver å dytte vonde tanker og følelser ned i kjelleren til jeg har alenetid.

Jeg tror jeg trenger å tenke mer på saken. Jeg stoler ikke på dem i det hele tatt. Saken er at jeg lot meg overtale til et møte med sønnen min da jeg var innlagt. Det ble så feil som det kunne få blitt og jeg kunne jo ikke ta det tilbake etterpå. Mer presist presset de meg til å fortelle ham at jeg kuttet meg selv hver dag. Jeg er sikker på at han ble kjemperedd, som om det ikke var ille nok fra før. Han måtte bo hos mormor et halvt år fordi jeg var på sykehuset.

Takk igjen! :)
Avatar

Re: Mareritt-aktige tanker i våken tilstand

okt 3 2010 - 22:00


Tenk på det du :-)
Men jeg er sjokkert over at de presset deg til å fortelle sønnen din om selvskadingen din. Det synes jeg var helt totalt upedagogisk gjort mot ham. De skulle skammet seg. Jeg skjønner at slike ting skaper en brist i tilliten til dem, ja.
Til forsiden