Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Må bare klage litt

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Må bare klage litt

feb 25 2012 - 14:12
Jeg er så lei av å ha vondt, og ikke fungere optimalt.
Har en medfødt ryggskade som bare har blitt verre og verre med åra.
Jeg kan ikke huske en dag som har vært smertefri siden jeg var 10 år.
Ryggsmerter som pga overbelastning går over i smerter i bein og armer, som gjør at jeg spenner meg og derfor får smerter i skuldre og nakke, som igjen gir meg enorm hodepine nesten hver eneste dag.

Jeg jobber ikke for tiden (selv om drømmen er å faktisk kunne fungere på jobb jeg blir gal av å bare være hjemme)
Går til behandlinger et par ganger i uka men så langt hjelper det ikke, Legen "kjefter" på at jeg bruker kroppen for mye og strekker meg for langt.
Men jeg er 100% alene med to bhg barn og ene har diagnose som gjør at h*n er fysisk krevende å ta seg av. Huset må vaskes og med min økononomi som så vidt går rundt siden jeg ikke klarer å jobbe har jeg ihvertfall ikke råd til å få noen til å vaske for meg om legen syntes det er aldri så lurt å gjøre det.

Jeg føler meg som en virkelig taper, skilt alenemor som ikke klarer noen ting.
Jeg må spise de første smertestillende i det jeg står opp av sengen, og tar de siste før jeg legger meg. Jeg er alltid utslitt fordi mellom et barn som er våken hver natt og dytter, sparker, ligger oppå meg ja i hele tatt ikke ligger i ro. Og smertene er det ikke mye søvn man får.
Og nei sovemedisin er jo ikke noe alternativ da siden jeg må klare å ta meg av barna.
Hverdagen går med til å sove litt om mulig, møter grunnet det ene barnet og behandlinger.
Jeg har lite familie og det som jeg har hatt av venninner er nå bekjente på det det beste. Naturlig nok siden jeg i flere år har hatt minimal mulighet til å være med på noen ting.
Jeg føler at livet mitt bare forsvinner av sted og er en evig kamp for å holde hodet over vannet.
Barna er min store glede men også min sorg, de er glade barn som vet de har en mamma som elsker de men jeg er smertelig klar over at det er så mye de misser fordi mamma ikke har råd eller fordi jeg har for mye smerter til å gjøre ting. Og fordi jeg har et barn som begrenser hva man kan gjøre spesielt når man er en person.
Jeg er lei av å gjøre alt jeg kan men når det kommer til stykket har jeg knapt klart å få vaska huset i løpet av uka.
Jeg går ikke rundt å snakker om at jeg lever med smerter eller hvordan jeg har det jeg er ganske privat og orker ikke være den som klager, og jeg vet at det er mange i det lille samfunnet som nok antar at jeg er bare er en lat alenemor som utnytter systemet for de jeg ikke gidder å jobbe.

Om jeg ikke finner noen behandlinger som virker for ryggen vil jeg antaglisvis ikke klare å ta meg av det ene barnet om noen år og den tanken sliter på meg.
Jeg har innsett at om ting fortsetter som de er så vil jeg aldri finne en ny partner (jeg har overhode ikke noe å tilby et annet menneske) og jeg vil ha veldig vanskelig for å få nye bekjente og venner.

Jeg drømmer om et liv hvor jeg ikke har vondt hele tiden, jeg drømmer om et liv hvor jeg er tilbake i jobb og har mennesker rundt meg. Mennesker som ikke er knyttet til at de ansvarspersoner rundt barnet mitt, eller mennesker som jeg betaler (psykiater,fysioterapaut,lege )
Om å ha et faktisk liv ikke bare se dagene forsvinne forbi.
Hvor jeg vet barna mine får det de trenger og ikke trenger å tenke på om det å være med meg faktisk er det beste for barna mine. Om jeg klarer å gi de nok.

Dette innlegget var ikke for å få råd jeg har et system rundt meg for å råde meg for det ene og det andre, jeg bare har et behov for å sette ord på at jeg er sliten et sted hvor andre faktiske person kan se det.
Jeg er ikke alltid så negativ, det er bare noen dager innimellom hvor summen av å være sliten, ensom og å ha vondt er vanskeligere å bære en andre.
Skal sies jeg etterhvert har utviklet en ganske kraftig depresjon. Hadde jeg ikke hatt barna hadde jeg gitt opp men pga dem har jeg ikke lov for de har bare meg.

Depresjonen blir nok kraftig forsterket pga smertene og pga ensomheten. Jeg er en person som trenger masse nærhet, jeg kommer fra en familie hvor jeg knapt kan huske at foreldrene mine ga hverandre en klem og oss barna fikk oppleve minimalt av slikt som gjør at en føler seg elsket. Dette er sikkert grunnen til at jeg har et så stort behov for det nå i voksen alder. men problemet er at jeg trenger denne oppmerksomheten, denne klemmen og kosingen fra en partner. Og når du er i min livsitvasjon er det vel egentlig ganske klart at dette er noe som ikke kommer til å vandre inn i livet ditt igjen. Det er vanskelig å vite at man skal gå mange mange år til med alt dette.

En stor del av meg gleder meg til barna er store og de ikke lenger er mitt ansvar for hvor en slemt det er å etterlate de alene er de da så store at jeg ikke må klare dette lenger, da kan jeg slippe alt .

Nå skal jeg prøve å finne på noe med barna mine og glemme det negative
Avatar

Re: Må bare klage litt

mars 12 2012 - 03:21
Hei :-)

Jeg fikk lyst til å svare deg, for i likhet med deg har jeg også en medfødt ryggskade og derfor fungerer heller ikke jeg optimalt i hverdagen pga mye smerter. Og det er veldig frustrerende å ha det sånn, smertene styrer hele livet på en måte og uansett hva en prøver så er de alltid der. Jeg har på en måte lært meg å leve med smertene, men selvsagt ønsker jeg at jeg ikke hadde de. Jeg jobber heller ikke, har prøvd flere ganger, men måtte til slutt innse at ryggen tillater ikke at jeg jobber, så jeg ble uføretrygdet for endel år tilbake. Jeg er heller ikke sånn at jeg klager så mye, fordi det hjelper ingenting føler jeg, og hun jeg er gift med har selv sitt å stri med, og familie ellers har jeg også lite av. Og etter at jeg giftet meg og flyttet hit jeg bor nå så har jeg svert lite kontakt med de vennene jeg hadde før, og her har jeg ikke klart å bli kjent med noen så dagene går mest til å hjelpe hun jeg er gift med.

Jeg føler også at livet forsvinner på en måte uten at jeg får gjort noe fornuftig, og det er lett å få følelsen av at en er en taper da, så jeg forstår godt hva du sliter med. Du har jo to store lyspunkt i livet ditt, og det er barna dine, selv om det er slitsomt så er jo barn en stor gave :-)

Jeg har også ønsket meg barn av og til, men det ble desverre ikke til at jeg fikk det, og selv om jeg "bare" er 43 år så tror jeg ikke at jeg vil få barn noengang heller, isåfall måtte jeg da skille meg og få et nytt forhold, men det ser jeg egentlig som lite sannsynlig.

Selv om jeg er gift så føler jeg meg ensom veldig ofte, vi har veldig lite felles og prater egentlig lite sammen, stortsett bare om dagligdagse ting, og noe nærhet ellers blir det heller lite av det også. Jeg har i likhet med deg vokst opp i en familie hvor jeg ikke kan huske at mine foreldre klemte hverandre eller viste nærhet på annen måte, så jeg føler også et stort behov for nærhet, men en venner seg til det meste over tid.

Ønsker deg gode dager uten smerter :-) Har du lyst kan du legge meg til som venn og skrive noen ord :-)
Til forsiden