Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Løvetannbarn

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Løvetannbarn

mai 31 2015 - 23:43
Hei

Nå har jeg kjørt meg skikkelig fast i livet. Jeg ble alene for to år siden, noe som var mitt valg. Jeg var full av optimisme og tro på at nå skulle jeg enndeli stå på egne ben. Ta egne avgjørelser og greie meg sjøl. Men neida. Siden den gang har alt gått i en spiral nedover. Både med økonomi og selvrespekt. Det lille jeg hadde av sjøltillit er helt vekk. utgiftene er større enn inntekten og brev om inkasso og værre kommer i poskassen. Jeg tørr ikke hente posten lenger eller ta tlf når den ringer. venner jeg en gang hadde har jeg skyvet bort.
Jeg har fra jeg var lita hørt at jeg var et løvetannbarn som overlever alt. Men d må jeg ha vokst fra.
Tankene de siste 6 mnde har gått mot å få dø. Slippe flere dager med vondt i magen fordi jeg roter til alt. Dålig samvittighet for de rundt fordi jeg ikke strekker til. Fordi jeg ikke lenger sprer glede og latter som jeg brukte å gjøre.
Selvmord er ikke en ønsket utvei, men noen dager den eneste. Jeg vil ikke at familien min skal sitte igjen med spørsmål om de kunne gjort noe anneledes. Eller at andre ukjente skal se på dem som barna/søster/mor til hun som tok livet sitt. Føles som jeg sitter fast.
Når jeg leser nyheter om personer som har omkommet tenker jeg at det skulle vert meg. Jeg vil jo dø!
Jeg er ikke sikker på hvorfor jeg skriver dette. Å d høres sikkert domt ut. Men akkurat nå er livet mitt domt å det er min egen feil.
Avatar

Re: Løvetannbarn

juni 1 2015 - 01:00
satt meg fast på en lignende måte selv, alt spiralte nedover i flere år og siden jeg ikke har noen næreste så har det endt opp med at jeg så og si bare sitter og venter på at alt skal falle helt sammen. Vil også dø, men samtidi så vil jeg ikke dø - vanskelig å beskrive. Føles som at det bare er venting på at det skal skje fordi det virker ikke som om det er noen annen løsning.

Synes ikke det du sier høres dumt ut i hele tatt, ser lett hvordan det kan ende opp slik når ting begynner å gå nedover.
Avatar

Takk for svar:)

juni 1 2015 - 23:59
trist men godt å høre at flere kan ha det som meg. Jeg ønsker ikke at noen ska føle det slik.
Hver dag blir mørkere og jeg kjenner meg nummen. Ikke glad, ikke leimeg. Flatt.
Jeg har begynnt å planlegge begravelsen, tenker mange tanker rundt den. Om de på jobben tenker de burde sett noe eller om jeg spiller godt nåkk.
Det er så irriterende at de i rundt skal bli berørt. Hvorfor må jeg være her å ha d vondt for å glede andre?
Det som skremmer meg mest er om jeg misslykkes og alle får vite at jeg prøvde...men greide ikke det engang.
Avatar

løvetann

juni 2 2015 - 00:25
hei hei ,slapp litt av og pust! vi er mange her som fanger deg opp ! SNAKK!! KLEMM
Avatar

LØVETANN

juni 2 2015 - 00:43
Du er ikke her for å glede andre,min venn. du er her for deg.
Avatar

Re: Løvetannbarn

juni 2 2015 - 01:10
Bare å skrive hvis du vil snakke mer, har stor forståelse for din situasjon. Vet det er vanskelig, det er det samme for meg, men må prøve å ikke tenke så mye på det negative og kanskje prøve finne noe positivt, hvis du har noen du vet får vondt hvis du blir borte så vet du iallefall at du har noen som er glad i deg - håper du finner noe som får deg til å bli glad selv.
Avatar

Re: Løvetannbarn

juni 3 2015 - 12:14
Hei! Har du snakket med familien din om dette? De får helt sikkert lyst til å hjelpe deg, heller det enn å miste deg?!
Avatar

svar til og fra et løvetannbarn

juni 3 2015 - 21:32
Jeg er også et såkalt løvetannbarn, den mest urettferdige og ensomme tittel man kan ha. For man klarer seg ikke bra. Man gjør som andre fordi man ikke vet bedre. Men innenfor er det ensomt, kaldt og forvirrende. Vi vet ikke hva livet egentlig skal bestå av, for vi fikk ikke sjansen til å utvikle det som skal gjøre oss i stand til å skape allianser med andre. Jeg har ventet på at livet skulle begynne i over 60 år. Nå venter jeg bare på døden. Jeg vil heller ikke ta livet mitt, og orker ikke planlegge eller motivere meg. Mest av alt ønsker jeg å bli tatt ut av livet. Vekk fra ansvaret for å fikse det livet jeg ikke fikser fordi jeg ikke evner det. Et slags hvilehjem for de små norske barnesoldatene (mennesker med barndomstraumer) slik de ordentlige krigsveteranene har, Den som kjenner seg igjen kan lese på nettet om kompleks PTSD, eller bestille en bok som heter dissosiasjon og relasjonstraumer av blant annet Kirsten Benum. I dag har jeg faktisk vært på et familievernkontor og bedt noen der å forklare resten av min familie hvordan jeg har det og hva diagnosen går ut på. For jeg orker ikke lengre late som. Og jeg orker ikke følelsen av å aldri strekke til,
Avatar

Sannheten om løvetann barnet.....

juni 3 2015 - 22:45
Jeg VET hvordan det er aa komme inn i en verden uten at man gies enn sjans til aa lykkes.Jeg har nesten hver dag i over 30 aar kjempet mot tragedie og sykdom.

Ett løvetann barn er ett løst begrep for stanger man hodet i veggen lenge nok blir løvetann barnet revet opp med roten.

Man lider i stillhet og uannsett hva man sier er man merket for livet.Vi er alle mennesker og alle trenger hjelp en gang i livet.Uannsett hvilken merkelapp og kategori man blir satt i baas under.....
Avatar

Spøkefugl......

juni 3 2015 - 22:50
Livet kan enda gi det fine gleder og stunder.Jeg har ogsaa ventet lenge-nesten 40 aar.Jeg vet ikke hva jeg skal si, men du er tapper og du er verdifull.Du er ett fint menneske det maa du ikke glemme og du er saa velkommen her paa forumet.Ditt nick viser at du er sterk og smart.Du har nok glimt i øyet du ig haaper du ikke gir opp.
Avatar

Just83......

juni 3 2015 - 22:54
Du roter ikke til alt du gjør ditt absolutt beste.Det er depresjon tenkning dette og det er normalt naar man har blitt ekstremt belastet gjennom livet.IKKE GJØR NOE DUMT.......
Avatar

Re: Løvetannbarn

juni 4 2015 - 00:48
Jeg har mange rundt meg som betyr mye for meg og som jeg vet bryr seg om meg. Men jeg har aldrig spurt noen om hjelp. Og føler heller ikke de kan hjelpe meg med dette.
I tillegg har jeg tre fantastisk nydlige og smarte barn som har vert så uheldig å få meg til mor. Skulle ønske jeg kunne gitt de hele værden, men sliter med å få endene til å møtes...bare det å ha penger nåkk til de uforutsette utgiftene som bursdagsfeiringer de er invitert til eller en reparasjon på sykkel får det til å knyte seg i magen.
Jeg gruver så forfærdelig til konfirmasjon som nærmer seg med stormskritt. De fortjener noen som greier dette med livet mye bedre. De fortjener det beste og det kan jeg ikke gi dem. <'3

Fint at så mange har skrevet på denne trådn. Å jeg ser vi er flere løvetannbarn som sliter med å finne vår plass i denne værden.
Avatar

Re: Løvetannbarn

juni 4 2015 - 00:58
Du er ikke alene
Avatar

Vet hva vondt er.

juni 4 2015 - 02:28
Vil også generelt dø mere enn leve..., men det er liksom ikke noe alternativ.. og det er det det går i bare her... sorry for at jeg er så negativ; har hatt en vanskelig dag idag, og har det generelt veldig vanskelig. Du er ikke alene. Jeg har selv ikke klart eller turt å få noen ordentlige venner de siste 7 årene av mitt liv, og er MYE ensom... har problemer med å omgås andre (klarer liksom ikke å være meg selv i sammen med andre)... har et fontenehus jeg vanker på max 2 ganger i uka uten at jeg egentlig bidrar noe som helst, + at jeg besøker søsteren min, foreldrene mine, og psykologen min annenhver uke, er ute i skauen og telter for meg selv og fisker, bare for å "finne på noe annet og ha noe å gjøre". Det er det eneste jeg gjør akkurat nå, for å prøve å ikke å dø fullstendig inni meg selv..

På en slags merkelig måte har jeg en liten tro på at jeg kan klare å være meg selv i sammen med andre for det og at ting kan endre seg en gang... den troen varierer og jeg vipper frem og tilbake hele tiden, men siden den er der i små glimt av og til og jeg kjenner at jeg kan smile, le litt og kan "dele noe bra" sammen med andre holder jeg meg oppe... mer eller mindre... og slik går dagene. :/

Så lenge man er villig til å tenke utover og søke etter muligheter og ikke gir opp, får man det til til slutt. før eller senere blir ting bedre. det er min grunntanke. Norge er et bra land, liker jeg og tenke. kommer man i kontakt med det riktige miljøet og med gode mennesker og med mennesker som kan hjelpe deg med å finne muligheter, er det god sjanse for at man vil lykkes i å få et bedre liv. Ikke gi opp!
Til forsiden