Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Livet er for tøft

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Livet er for tøft

jan 12 2010 - 11:00
Hei alle sammen.
Jeg kan starte med å fortelle at jeg er en mann som så vidt passert 30. Det er aller første gang jeg skriver om meg selv på nettet. Hvorfor jeg føler for å gjøre det nå vet jeg egentlig ikke. Men en ting jeg vet, det er at jeg trenger å snakke med noen som virkelig kan forstå og kan komme med innspill og meninger. Så da håper jeg at jeg er kommet på rett plass :)
Jeg har en dårlig oppvekst. Jeg vokste opp uten begge foreldrene, til og med uten å vite hvem den ene var helt til jeg ble 18-19 år. Grunnen til det får nesten bli en annen historie. Men det har tydelig satt sitt preg på hvordan jeg utviklet meg. Men livet var likevel herlig frem til jeg kom i tenårene. Da startet det hele med selvskading og humøranfall. Jeg snakket da med min aller nærmeste venn, og kom vel frem til at slik er det i tenårene. Så gikk det vel greiere noen år, inntil jeg for noen år siden gikk på en skikkelig smell. Jeg begynte få ett kaos inni meg selv. En slåsskamp. Jeg ble fullstendig tom for energi og mistet all lyst til å gjøre de tingene jeg alltid har likt å gjøre.Jeg følte at ingen brydde seg om meg, at alle så ned på meg, at jeg ikke er verdt noe som helst. Slik begynte jeg å tenke, hele tiden. På jobb kunne jeg for eksempel sitte å stirre i luften. Klarte ikke å gjøre noen ting. Jeg hadde bare krefter nok til å holde øya åpne. Smerten inni meg var enorm. Plutselig måtte jeg av og til bare løpe vekk fordi jeg måtte gråte. Egentlig helt uten grunn. Det var da jeg fikk smellen. Jeg måtte ha hjelp. Nå er har det klikka fullstendig tenkte jeg. Så jeg la ut om absolutt alt til legen min, og jeg ble sendt rett til psykolog. Det var deilig å kunne få kartlagt livet mitt. Jeg fikk svar på hvorfor jeg har det slik jeg er i dag og opplevde veien til å få smellen, og hvordan jeg har blitt den jeg er. Og hele grunnsteinen er oppveksten min. Det å vokse opp uten en forelder man ikke vet hvem er har satt ett dypt arr jeg pent er nødt til å leve med. Men jeg måtte lære teknikker for å lære takle det. Samt fikk jeg drahjelp av medikamenter. Det har helt klart hjulpet meg en god del, men for å si det slik. ALLE som sliter med psyken sin, søk hjelp! Det finnes håp! Og det å komme til en person som kan kartlegge deg vil få deg til å forstå deg selv MYE bedre. Så kjære folk, gjør det! Men selv om det ble mye bedre for meg, så sliter jeg en del fortsatt. Det er nesten ikke til å komme fra. Det er vanskelig å holde tritt med å tenke riktig. Det er tøft å prøve holde fokus på det positive hele tiden, det ulmer fortsatt. Jeg tenker hele tiden på hvordan jeg har det, hvordan jeg skal klare hverdagen og hva som er vitsen med livet. Problemet mitt har blitt slik at jeg har mistet all glød og troen på meg selv. Jeg tenker mer enn jeg lever. Jeg kan nesten sammenligne det med at jeg lever med ett slør for øyene. Jeg får liksom ikke med meg noen ting, for jeg tenker og graver inni meg selv hele tiden. Jeg sliter fortsatt veldig fælt med min egen tro på meg selv, mener ingen bryr seg om meg og at jeg er helt tilsidesatt for alle andre. Hver dag er en stor utfordring, og jeg kan aldri avtale noe som er noen dager foran i tid. Fordi jeg er redd for at jeg ikke har en god dag den dagen. Jeg må styre livet mitt utifra min psyke rett og slett. Det har gjort, og gjør at jeg har mindre og mindre kontakt med andre folk og aktiviteter. Jeg vet at det er helt feil, men jeg klarer ikke å snu. Tenker mye på om hvor lenge jeg skal klare å holde ut dette her, hvem klarer å løpe ett maraton hver eneste dag? Hva er meningen med alt? Hvorfor er jeg plassert i en så stor utfordring? Er det virkelig ingen som bryr seg? Jeg bryr meg utrolig mye om andre, jeg ofrer alt jeg har enten det er penger, ressurs eller hjelp. Ingenting gleder meg mer enn at jeg kan glede andre. Og jeg spør venner og kjente grundig om de har det bra. Jeg kan fortelle dem at de ikke har det bra uten at de har sagt det sjøl. Og jeg vet at de setter veldig stor pris på det. Jeg vet jeg har fått ett rykte på meg for å være ”verdens” snilleste og mest hjelpesomme person. Hvis det stemmer, hvorfor i huleste får jeg ingenting tilbake? Når folk spør meg om jeg har det bra så svarer jeg kontant nei. Og da ler de! De tror jeg tuller. Til og med de jeg har meg nærmest som jeg har fortalt alt til. Det er kanskje naturlig å tenke at jeg har havnet i feil omgangskrets. Men jeg har bodd på forskjellige steder, jobbet lenge på ett sted hvor det er mange folk (flere hundre)og stadig utskiftinger. Jeg mener jeg har fått ett godt overblikk over hvem ”gjennomsnittet” er. Jeg opplever det samme hele tiden. Det jeg har kommet frem til er at de fleste ikke forstår hva virkelig depresjon er for noe. Og kanskje de ikke tør begi seg ut på det stupet jeg står for. At det er grunnen. Jeg aner ikke… Jeg kan smile og være pratsom. Men skinnet bedrar, inni meg er det en kamp som aldri tar slutt. Jeg har også en samboer jeg har fortalt absolutt alt til. Hun er innesluttet og snakker lite, og aldri om seg selv. Og hun forstår meg heller ikke. Jeg får bare høre at jeg må slappe av, roe meg ned. At hu bryr seg. Og det er det.. så enkelt er det overhodet ikke. Det står ikke særlig bra til, og jeg vil ikke kaste bort mer tid på forholdet, selv om hun nekter å gi slipp på meg. Det gjør det spesielt vankelig. Jeg sitter litt fast. Jeg har forstått at jeg trenger ett annet medmenneske jeg kan dele livet mitt med, om det finnes noen. Og det tviler jeg sterkt på. Jeg kan overhodet ikke forestille meg at noen vil dele livet med en person som meg. Jeg har mange slike spørsmål jeg stiller meg selv kontinuerlig. Jeg tror også at mange andre ting påvirker meg. For eksempel Norge A/S. Vi lever så i granskauen A4 i Norge. Jeg føler at ”alle” sitter i ei metallkule og stresser seg til og fra jobber og skole, for så å være innesluttet i sitt eget hjem. Vi stresser oss bare fra A til B og får unnagjort alt så fort og effektivt som mulig, enten det er i forbindelse med jobb eller privat. Det i mellom er helt borte. Mye av grunnen er nok klimaet vi lever i. Halve året foretrekker folk å holde seg innenfor en dør. Og det setter nok sitt preg på hvordan vi har utviklet oss i Norge. Jeg tror det er derfor vi er ett så innesluttet folk. Samfunnet har heller ikke lagt opp til at vi kan klare oss uten ett kjøretøy, vi skal ha veier helt til døra. Jeg ser hvor stor forskjell det er når man har vært langt vekke utenlands en stund. Der hvor folk foretrekker bruke beina og kroppen ute i stedet for å sitte i ei metallkule hele tiden. Man tar seg tid til å snakke sammen, slå seg ned litt og være ute i det fri. Når man prøver å bryte dette her så ser ”alle” rart på en. Det er så stor forskjell. Man ser kontrasten så godt i det man går i land på Gardermoen. ”Alle” stressløper frem og tilbake med blikket mot gulvet. Totalt innesluttet. Hver gang jeg opplever det sier jeg til meg selv: Hva i huleste er det for noe med det norske folk? Og tenker at det er overhodet ikke rart man blir deppa av å bo her… Jeg er så lei dette her. Jeg tenker mye på å komme meg vekk. Og jeg mener ikke ta alle over en kam, men det er ett tydelig preg.
Vi blir også hele tiden pisket til å yte mer i samfunnet, vi skal fremstå med høy status og alltid gjøre de rette tingene så fort som mulig. Vi skal være effektive og vi får svi om vi er syke. Det er ikke lov å være syk i Norge. Da blir du straffet. Vi blir behandlet som maskiner som aldri skal svikte. Maskinen skal produsere effektivt for at inntektene skal være så høye som mulig. Overalt er det nedskjæringer og folk må jobbe for flere. Jeg synes Norge A/S har blitt livsfarlig. Vi har totalt utelatt oss selv som mennesker, vi har lagt opp ett materialistisk og økonomisk kappløp der det essensielle med mennesker er blitt helt borte. Vi skal ikke være mennesker lengre, mennesker er ingenting verdt, men det er penger. Jeg synes det ikke er rart at folk faller av.. Dette er også tøft å imøtekomme for de fleste, men spesielt tror jeg, for oss som allerede har en skjør psyke. Jeg er vertfall lut lei av å ikke bli sett på som ett menneske. Vi må aldri glemme hvem vi er og hvor vi kommer fra. Vi kommer fra naturen, og den må vi finne igjen..
Jeg tror alt dette, og helt sikkert veldig veldig mye mer påvirker meg i hverdagen. Ting jeg ikke engang er klar over. Og slik er det helt sikkert for mange andre. Det er tøft nok det å leve i seg selv, og tillegg kunne tilfredsstille samfunnet. Jeg vet ærlig talt ikke hvor jeg skal begynne nå, jeg synes fremtiden ser så dårlig ut. Alle tankene mine går hele tiden på det jeg har skrevet over, og det er ett evig kaos og slåss med de. Hva i all verden skal jeg gjøre? Jeg har jo vært gjennom samtaler med psykolog, og det hjalp mye, men jeg tror ikke jeg kan komme enda lengre der. Eller? Er jeg blitt spik spenna gærn eller er det folk der ute som har det som meg? Som kanskje kan dele litt erfaringer og gi noen tips? Kom gjerne med innspill også. Ble mye dette, men håper ikke det skremmer dere vekk :)
Avatar

Re: Livet er for tøft

jan 14 2010 - 15:59
Du verden så flink du er til å reflektere og sette ord på din situasjon.
Jeg har ikke så mye å bidra med føler jeg, men jeg vil at du skal vite at du slett ikke er alene.
I en annen tråd hvor jeg forteller om min mann, så prøver jeg vel litt å uttrykke hvordan han har det.
Et øyeblikk, etter at jeg begynte å lese ditt innlegg, så trodde jeg nesten at du var min egen mann som skrev om sin situasjon.
Han har ofte fortalt ting som ligner svært på det du skriver.
Veldig mye er veldig likt.
Så jeg forstår at dere begge sliter med mye av det samme.


Så fint av deg å oppfordre til å søke hjelp.
Min mann sier det ikke hjelper, for han vet hvor sinnet hans og fortvilelsen kommer i fra. Og det er i grunn sant. Han er flink å prate om det, når han først orker.
Og jeg lytter gjerne.


Som sagt, så har jeg ikke så mye å bidra med, annet enn at jeg forstår deg endel.
Kan jo aldri forstå fult ut,ettersom dette må oppleves selv for å forstå.
Men jeg skjønner at dette preger deg.

Jeg er her innom med gjevne mellom, så føl deg fri for å skrive hit når du trenger noen til å lytte.
Klem
Avatar

Re: Livet er for tøft

jan 14 2010 - 20:35
Det er som å lese om meg selv.
Avatar

Re: Livet er for tøft

jan 15 2010 - 09:45
Tusen takk Hege. Jeg kunne skrevet ustanselig om jeg kunne.Hehe. Det er mange sterke meninger og teorier i denne hjernen her. Det blir vel sånn når man konstant tenker og graver i seg selv.
Det er jo kjempefint å lese at du tar din samboer seriøst og tar deg tid til å lytte. Han er heldig der vertfall (det skal du si til han!). Ett mulig tips du kan bruke med han er å snakke meget grundig om situasjonen. Grav skikkelig dypt om fortiden hans og prøv å lage ett kart over det. Finn frem til roten, det kan være noe dere ikke er klar over idag som gjør det. For å ta ett eksempel med meg selv. Jeg vokste opp uten særlig støtte og hadde så og si ingen å spørre eller hjelpe meg. Og så lenge jeg kan huske så har jeg stått på mine egne bein uansett. Jeg spør ALDRI etter hjelp av noen, enda jeg vet at det er kort vei til svaret. Men det tenker jeg aldri over. Den muligheten er bare ikke der i mitt hode. Derfor bruker jeg heller altfor mye tid til å finne ut ting selv. (Så jeg har blitt handyman #1. Hehe). Altså, i oppveksten hadde jeg veldig liten støtte og var ett dumt lite barn som svirra for seg selv. Dette utviklet meg som person, og derfor er det mest naturlige i verden for meg å ikke oppsøke støtte eller hjelp. Det bare helt automatisk er sånn for meg. Det er nok helt uforståelig for noen utenfor. Jeg var ikke klar over det selv engang før min psykolog kunne kartlegge alt sammen fra oppveksten til idag.Det ble ganske mange aha opplevelser. Men du ser koblingen? Finn frem til slike koblinger og snakk om det. Jeg har veldig mye mer i kartet mitt jeg kunne tatt som eksempel, men det får bli nå.Det der var det første (og kanskje det dårligste) jeg kom på:-) Men om du skjønner greia, gjør dette med han. Får dere til det, så er dere på god vei tror jeg. Og kanskje forstår han at det faktisk hjelper å oppsøke hjelp. Selv om det fortsatt kan være veldig tøft etterpå også, så er det selve essensen i komme over første kneika. Og ikke minst klatre opp ett steg fra det aller aller dypeste. Det hjalp meg som sagt mye, jeg er aldri helt på det nederste trinnet lengre, men det som er vanskelig for meg er å klatre videre oppover. Stigen er så lang, og det er tungt og tøft, forbaska tøft...

Nittenhundre82: Godt å høre at jeg ikke er alene i min verden. Men samtidig veldig trist også.. Det vrir seg litt i halsen når jeg hører folk har det sånn. Hvordan fikser du hverdagen? Har du prøvd fått noe hjelp?
Avatar

Re: Livet er for tøft

jan 15 2010 - 19:38
Hei igjen "savner alt".

Det er kjempe trist å lese at du har det slikt.
Jeg kan ikke gi deg noen gode tips for å takle hverdagen nå, for jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle min egen hverdag. Jeg finner ingen gode løsninger selv.

Men for all del, IKKE isoler deg inne. Tving deg selv ut, møt mennesker og gjør det som gleder deg litt mer enn andre ting. Ikke bli sittende hjemme alene, for du er din egen verste fiende, ihvertfall når du grubler slik som oss.

Jeg har gått i terapi nå, av og på, i over ti år. Tar tabletter hver eneste dag.
Vil søke meg inn på DPS, prøve kognitivt/gruppeterapi. Skriker om hjelp på Nav, men der er det ingen som hører.
Min fremtid er mørkt i mine øyne.



Avatar

Re: Livet er for tøft

jan 20 2010 - 07:56
Hei igjen.
Ser jo ut som du har prøvd det meste, men samtidig fått god selvinnsikt og erfaring. Det er jo bra, det er nok noe av det viktigste for å komme videre. Du skrev noe veldig bra som fikk meg til å fokusere mer. Du skrev "gjør noe som gleder meg litt mer". Det er faktisk veldig godt sagt. Gjøre noe som gleder litt mer enn slik man har det akkurat nå, vil mest sannsynlig gradvis bedre hverdagen. Om man alltid kan huske på å holde fokuset. Du må ikke glemme det sitatet der selv heller da :-p Jeg vet det er veldig fort gjort og bare "drite i alt" og glemme alt av fokus. Men la den tunge perioden få gnage seg gjennom, også sett igang igjen med fullt fokus når du er kommet litt opp igjen. Det funker for meg. De verste dagene får jeg ikke gjort noe med jeg vertfall. Men er jeg oppe så klarer faktisk å få til noe. Og jeg er fast bestemt på å gjøre det du sier. Komme meg ut, gjøre ting, som betyr "litt" mer som du kom så godt med. Og NAV ja.. vel, jeg kunne skrevet noen ord her, men det egner seg ikke på trykk. Men for å gjøre det trykkbart så kan jeg vel mene at det sitter en flokk der som overhodet ikke har grunnlag for å evaluere mennesker. De som er ansatt der er jo "hvem som helst". Det burde vært egne krav der, med folk som er spesialisert innen de aktuelle felt. Det er bare helt utroooolig tragisk etat slik det fremstår idag. Men for ALL DEL stå på hardt, la det være en "nøtt" du skal knekke. Tenk på den mestringsfølsen og gleden du får etterpå hvis du får til å komme videre. Du må ha mere hjelp. Og er du 82 modell som det kan se ut, så har du jammen hatt det tøft tidlig, og ikke minst lenge. Det sier seg selv at man virkelig må hjelpe deg! Jeg må bare si lykke til, og hold kontakten og stå på viljen oppe ;-)
Avatar

Re: Livet er for tøft

jan 26 2010 - 11:42
Hei igjen:)

Dette må jeg jo bare fortelle!!!!
Liten forhistorie først:
Siden jeg var liten, altså fra barneskolen (før det var jo alt bare glede og ingen bekymringer), så har man blitt fortalt hva som er rett og galt, positivt og negativt.
Men som to-åring fikk jeg en kjele med kokende vann over meg, alvorlig brent, men overlevde. Pga arr, så har jeg alltid hatt granskende blikk over meg, uten klær vel og merke (strandrelatert).
Skolen begynte, helvete begynte!
Jeg gikk i klær som var mest behagelig for meg, helst joggedress. Jeg husker jeg grinte hver gang mamma skulle ha meg til å bruke olabukse f.eks.
Kommentarer fra de "kule" på skolen hver dag: Skal du ut og jogge du eller??? Kan ikke gå sånn!!!! Hahahaha.
Gymmen begynte, og dusjen etter blottet meg helt.
Da ble det til at jeg var ei brent jente i feil klær. Flere kommentarer: Æsj, hvem vil være sammen grusomme med deg????

Det jeg vil frem til med dette er at jeg tidlig ble påvirket negativt av andre. Det var ikke viktig at jeg bare var meg som person. Jeg var ett arr og stygge klær. Dette varte i 13 år, ut ungdomskolen.
Var det der jeg mistet min identitet????? Er det der jeg ble utskuddet????
Min mor kunne ikke hjelpe meg, skrek om hjelp, men min mor ga klar beskjed om at hennes problemer er større enn mine.
Min far hadde giftet seg på nytt, men jeg var ei pappajente uten like. Kan fortsatt huske at han alltid satte meg først, og det var så godt. Jeg var prinsessa, hehe.
Lillebror kom, og da var det ikke tid til meg. Hele verden handlet om han, det ga stemor klar beskjed om. Jeg fungerte da som bleieskiftarbeider, barnevakt osv. Lillesøster kom også.
Bror ville etterhvert sitte der jeg satt, sove der jeg sov.....jeg måtte flytte meg for å gjøre min bror glad. HAT!!!!!
Det verste jeg husker er turen på fjellet. 5 timer i bil, bror sovnet og jeg måtte holde hodet hans oppe mens han sov, så han ikke fikk vondt i nakken sin.
Utskudd!!!!
Men nok om det.

Videregående var en ny start for meg. Nye folk, nye venner, en ny start.....Herlig!!!!
Allerede på ungdomskolen begynte jeg å prøve rusmidler, og likte det. Møtte da nye folk som gjorde det samme, følte meg godtatt, og ruset meg av og på i flere år. Alt var bare PARTY, hehe.

Jeg skal avslutte forhistorien her. Masse mer å fortelle, men det har egentlig ikke noe å si.
Frem til forrige uke, har jeg følt at jeg har blitt ett produkt basert på andres meninger. Blir man fortalt noe lenge nok, så tror man på det. Jeg har sittet hele livet mitt, stille borti ett hjørne og blitt fortalt hva og hvem jeg er. Jeg har vært redd for å gå ut, i tilfelle noen skulle se på meg og tenke at jeg er stygg, hva jeg har på meg er feil, ser den ene kvisa mi og påpeker at den faktisk er der. Hvis jeg har sagt noe foran folk, så er jeg sprutrød i tryne før jeg har åpnet munn. Hva i helvete lissom!!!!

Forrige uke, da hadde jeg to valg.
Jeg setter på propanovnen, lukker alle vinduer, tar meg en pille, sovner og våkner aldri igjen. Dette var jeg så klar for, og hadde bestemt meg for. En behagelig død.
Men jeg fikk en livreddene telefon......en venninne bestemte for meg at nå kommer du en tur til meg, så koser vi oss sammen. Jeg gjør jo som andre sier, og dro til henne. Og for en kveld. Ho guidet meg litt inn på rett spor igjen.
Ho fikk meg til å innse at jeg er faktisk meg, og jeg har rett til som menneske, som meg og si ifra at jeg vil ikke bli tråkket på. Jeg MÅ ikke hvis det ikke gleder meg!!!! Jeg kan bare redde meg selv, ingen kommer på døra og redder meg. Det hjelper ikke meg og sitte hjemme og forbanne alt og alle som ikke kommer, det som har skjedd osv. Nå må jeg gjøre ting som gleder meg, ting som hjelper meg i fremtiden.

Litt halvferdig historie, men livet mitt har snudd:) Akkurat nå er jeg lykkelig for at jeg lever og blir kjent med meg selv som meg, og ikke alle andre.

Whohooo sier jeg bar:)






Til forsiden