Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Leve?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Leve?

feb 16 2012 - 22:16
Indre psykisk smerte
22:13 16 februar 2012

Jeg trenger å tømme hodet mitt merker jeg!
Her sitter jeg med sovepillene i hånda og vurderer å bare ta de alle sammen, og legge meg i boblebadet...
JEG som er den som alltid finner en løsning på problemet!
Jeg vet det er meg selv som må kjempe, men hvor forsvant håpet hen?
Depresjonen tok det fra meg. Jeg er blitt den lille jenta igjen.

Den lille jenta, og depresjonen er den store mannen som står over meg og ser ned på meg og ler! Hahaha du tapte! Du strevde og kjempet, men der ser du, det nytter ikke! Jeg er så inngrodd inni deg at jeg alltid kommer til å ligge på lur, og når du føler deg litt sliten og lei kommer jeg snikende over deg. Jeg er DEG sier han...

Jeg kjenner panikken inni meg og den desperatfølelsen! Jeg orker ikke dette en gang til, men det er for sent...

Jeg er ei jente som nærmer meg midten av 20 årene.. Jeg har alltid vært solstråla, med selvsikkerhet..Den flinke jenta.. Men samtidig den følsomme jenta.. Den lille meg har alltid vært der og jeg har trøstet hun så godt jeg kan..
Alt dette blir bare så usammenhengene men hjelper å bare få tømt seg..

Jeg har en god fast jobb, og en god utdannelse..Eier egen leilighet. Flotte venner. Jeg har klart meg fint, men vært gjennom mye..Og for 3 år siden fikk jeg min første runde i psykiatrien.. Et samlivsbrudd utløste et helvete inni meg sammen med depresjon. Dette hadde bygd seg opp pga min mor var alvorlig syk en periode to år før.

Jeg fant mot til slutt og kjempet meg gjenom det på ca tre-fire mnd´er.. Det var så tøft men jeg gav ikke opp. FIkk en skikkelig kraft og troen på at medisiner bare gjorde meg sløv, mens akupunktur hjalp.. Så levde jeg et nytt liv og det var så deilig og bli frisk igjen. Den redde jenta var der innimellom, men jeg klarte meg.. Så møtte jeg en som ble min kjæreste og sammen med det så begynte grublingen for fult.. Jeg skremte meg selv med tanker som at jeg ville dette ned igjen hvis det ble slutt.. Jeg ble sakte men sikkert mer sliten og så smalt det plutselig igjen.. Akkuratt som sist og uten grunn.. Kun mine egne tanker og at jeg presset meg til bunn for trodde ikke jeg kunne bli syk igjen... Etter en mnd der jeg kjempet med alt jeg hadde sa kroppen stopp..Jeg ble innlagt og medisinert.. Jeg som er sjef på jobb, den blide solstråla.. Den lille jenta var den som viste seg mest da.. Han jeg var sammen med taklet det ikke og gjorde det slutt, og det var heller ikke noe godt.. Jeg gav opp mot den store mannen! Etter tre mnd i sovepillerus/helvete/ ok innimellom begynte det å løsne.. Jeg hadde allerede da trappet ned på medisiner og sakte men sikkert kom jeg meg. Men frykten om at det ville skje igjen lå der. Jeg fortsatte i samtale og hadde det greit, men den lille jenta var der inni meg.. Jeg merke jeg ble mer og mer sliten nå før jul og etter jul våknet jeg igjen med angst og disse tre ukene har vært tøffe. Men ikke uholdbare som denne siste uken som har vært. For denne siste uken har den store mannen kommet tilbake igjen og sier: Du er nok bipolar og skal ha det sånn for alltid. Jeg vet det går over men jeg vet jo det kan skje igjen og igjen.. Og jeg som hadde jobbet så hardt med meg selv og alt. De kanlte meg for solskinnshistorien på DPS.
Nei kvelden nå er bedre, tror han sover da. Den slemme mannen.. Men på dagen sier han: du vet hvor tøft dette blir, det vet du sikkert må begynne på medisiner som gjør at du ikke er deg selv. Du vet du er dømt til et liv som dette. Du har lest deg opp på alt om emnet siden du er smart. Men det har ødelagt deg. Ødelagt deg til at du vet for mye. Du vet at jo flere depresjoner, jo større sjans.. Du kan aldri få deg kjæreste eller barn.. Du klarer ingenting.. Du er dødsdømt.. Du er ubrukelig som ikke har kontroll på noen ting.. Du er en byrde for alt og alle rundt deg og håpet får du ikke tilbake.. Ikke før om noen mnd men du overlever ikke det..

Så da sitter jeg her med pillebrettet og griner for jeg tenker at jeg ikke kan ødelegge livet itl alle rundt meg som er glad i meg.. Kanskje vil de forstå meg hvis de hadde skjønt hvordan det var..
I morgen er en ny dag og jeg vil klare og sende de vonde tankene videre. De er ikke meg. For jeg er ei jente som skal finne det håpet, og det litt fort..
Men det knytter seg i magen når jeg skriver at alt blir bra igjen..
For overlever jeg dette?

Reddelille meg på kanten.....
Avatar

Re: Leve?

feb 16 2012 - 22:46
Hei!

det er ikke lurt og gjøre noe! Jeg lover deg at dette ordner seg! du overlever dette

Jeg vil gjerne hjelpe deg.. legg meg til som venn så skal vi ordne dette sammen. jeg lover og stille opp 100% jeg har opplevd og går gjennom mye selv, og jeg støtter deg mer enn gjerne.. legg meg til som venn om du vil prate. er her for deg
Avatar

Re: Leve?

feb 17 2012 - 02:22
Skjønner deg litt.Har ikke nok kunnskap til å si så mye, men skal gjøre mitt beste!La merke til at du nevnte både den store mannen og den skumle mannen som prøver å psyke deg ut rett og slett.Store menn føler seg sjeldent truet og er sjeldent ond.Og de vil ihvertfall ikke la en jente gå til grunne.At du er følsom skal du være glad for! Jeg hatet meg selv fordi jeg følte så sterkt alt fra urettferdighet til kjærlighet, men har lært at vi mennesker ikke er noe uten.Å kjenne at en lever er ikke bare vakkert.Frykt,forelskelse,glede,angst,sorg og alt annet er oftest til for å hjelpe oss, men kan ta overhånd.At du har på følelsen at du ikke betyr noe er bare en følelse.Jeg har den samme selv, men vet innerst inne at det ikke er sant.Det finnes altid en eller flere som bryr seg om deg,tenker på deg og er glad i deg! Håper du finner tilbake solstrålen i deg og blir forstått.
Avatar

Re: Leve?

feb 17 2012 - 07:32
Tusen takk for svar dere. Hjalp jo litt å se at noen bryr seg. Nå våknet jeg med den angst klumpen og skjønner ikke hvorfor den er der. Jeg fortjener ikke dette kaoset tenker jeg! Samtidig er jeg enig når det gjelder følelser. Jeg er glad jeg er følsom, eller vet hvor stolt jeg er av personligheten min når jeg er frisk.. Sender gode tanker til alle sammen der ute som sliter. Det er vell en mening med alt sammen vi må gjennom. Kanskje for å utvikle oss som menneske. Holder litt på den tanken før den store mannen våkner i hodet mitt!
Avatar

Re: Leve?

feb 17 2012 - 10:35
Det blir som med så mange andre psykiske problemer.Vi vet at det innerst inne er feil, men tankene om f.eks den store mannen eller at en er feit enda en er 45 kg dukker opp alikevel.Håper du får en bedre dag i dag, og at du får hjelp!Du trenger noen å prate med ihvertfall.
Til forsiden