Fyr løs

Jeg vil krangle. Show me what you got!

Er folk tolerante til å se personen og ikke om man har jobb når man søker venner og kjærligheten?
Og i sidetmedord har sikkert noen opplevd å bli avvist av ulike grunner.

Det håper jeg da. Spørs hva man ser etter hos et menneske og hva man vektlegger. For meg er det personlige og god kontakt viktigere enn hvor mange kroner som triller inn på kontoen hver måned. Selv sliter jeg mye med angst og depresjon og har en god jobb jeg trives i, men uten at det ser ut til å gi meg noe hell i kjærligheten. Så hvem vet.

Har samme syn som deg. :-)

Hvorfor krangle naar man kan kverulere?;-)

Det er du nok ikke alene om å oppleve. Og det er ikke kjønnsbasert. Det gjelder også andre veien. Jeg forstår følelsene dine om å føle seg straffet fordi man er ufør.
Det finnes dessverre folk som ikke har like mye aksept eller respekt for det. Og de er heller ikke verdt din tid :-)

@kassem890 Får jeg spørre hva "slags" ufør er du? Og forteller du jenta hva "slags" ufør du er, eller bare at du er ufør?

Ellers så synes jeg det er helt legitimt å avvise en person om personen er ufør eller har tung bagasje når det er snakk om dating og forhold. Uten tvil vondt for den som blir avvist, og skjønner godt det kan føles som en ekstra "straff" på toppen av allerede eksisterende bagasje, men vi må kunne se det litt fra den andre personen sitt synspunkt også.

Om jeg blir kjent med en jente som liker meg, og jeg liker henne, men jeg oppdager at hun sliter massivt med et eller annet og det ikke ser ut som hun har noen vei ut eller det er noe permanent, så vil jeg vegre meg stort for å inngå et forhold med henne. Om vi er venner, så vil jeg naturligvis fortsatt være hennes venn og bry meg om henne, men å skulle starte en familie med henne ville sannsynligvis by en god del flere problemer og utfordringer enn med en jente med litt mindre bagasje. Skriver "litt mindre" fordi alle har bagasje. Så det bunner stort sett ut i om jentas karakter og øvrige egenskaper veier opp for eventuelle andre ting. Samme for jenter. Tror ikke de er ute etter status og penger, men heller sikkerhet og stabilitet, og det er det ikke alltid så lett å se for seg med mennesker som er uføre eller har mye bagasje. Meg selv inkludert.

Å ønske en sikker og stabil fremtid, er ingenting å skamme seg over, men derimot det eneste som egentlig er klokt og gir mening :) Og om du opplever at noen "forsvinner" eller ignorerer deg når du forteller dem om din situasjon, kanskje de bare ikke helt vet hvordan å fortelle deg det de ønsker uten å såre deg? Så de føler det er lettere å bare "fordufte"? Jeg tenker det er forståelig i alle fall, selv om det gjør vondt for oss som velges bort. Men ja... vil utfordre deg til å forsøke og se ting fra deres perspektiv.

Kloke ord.
Tenker det samme for man maa være realistisk.
Men dermed er det ikke sagt Kassem at du ikke kan finne deg en jente.....eller whatever.

Halvparten av jordens befolkning er jenter.
Altsaa i den moderne sivilisasjon er ikke paafugl dansen lett uannsett.

Det spørs jo hvilken sykdom og handikapp en har.

Du finner deg en jente ok?
Ikke stress med det for jeg garanterer deg at du ikke er haapløs og du er langt i fra alene om din situasjon.

Vil du finne noen for enhver pris?

Ikke noe sjakk trekk det trust me buddy.

Du fortjener ikke kjæreste. Uføre fortjener ikke kjæreste. INGEN fortjener kjæreste. Å finne kjærligheten, få seg kjæreste, familie, etc, er (dessverre) ingen menneskerett. Det er dessverre bare sånn det er. Og heldigvis, så er det heller ikke en forutsetning for å ha et bra og lykkelig liv. Jeg skulle veldig gjerne hatt både kjæreste og familie, men det har jeg ikke klart foreløpig. Og ja, jeg synes det er ganske trist i blant, men igjen, det er bare sånn det er akkurat nå. Jeg vet ikke hva som finnes i fremtiden. Det er *alltid* håp.

Det jeg gjør i mellomtiden, og som jeg vil foreslå at du også gjør, er å jobbe med oss selv. Noe kan en naturligvis ikke gjøre noe med, men veldig mye kan en det med. Angst for eksempel, er noe jeg jobber med selv. Neste uke fortsetter jeg i mine ukentlige timer med psykolog etter sommerferien. Går det sakte? Jepp. Er det slitsomt? You bet. Men det er tungt å bevege seg oppover. Og vil en opp, så må en holde seg i bevegelse.

Mener ikke dette som noe angrep på deg, eller for å være ufin eller noe sånt, men vil bare være helt ærlig. Jeg tror du med fordel, som Wethepeople skrev, å ikke stresse med jenter. Legg den på hylla og fokuser heller på å bli lykkelig singel. Leste flere bøker om forhold, og de fleste sier det at om en ikke evner å ha det fint singel, så får en det sannsynligvis ikke fint i et forhold heller. Jobb med din egen innstilling og holdning til deg selv, og ikke minst til jenter. For hva slags innstilling er dette her liksom: "jeg er ufør resten av livet og vis dem ikke liker det så får dem rykke å dra". Det virker som et ganske kaldt og uvennlig utsagn for meg. Og det at Norge er blitt et kaldt land som ikke setter pris på uføre... tror jeg med ganske god sikkerhet kan si at norge er blant de landene som tar aller best vare på sine uføre. Er SÅ glad jeg ikke bor i USA for eksempel. Ja, vi har det litt mer trøblete i livet enn det de med lite bagasje har det, men tross alt er vi ganske heldige her i landet. For den brutale sannheten er jo egentlig at om en ikke har noe å gi, så er det heller ikke gitt at en skal få noe. Lever man på uføretrygd, så holdes man jo ganske direkte i live av fellesskapet.

Uansett, dette ble litt langt og ganske direkte... bare har sett du har skrevet mye av det samme i en hel del tråder her, så tenkte at å være litt direkte kanskje kunne være nyttig for din del :) For det ER håp. Men vi kan (dessverre) ikke legge ansvaret på andre om vi vil et sted. Jeg vil veldig gjerne stifte familie en dag, men å gå og være bitter fordi jenter på dating sider ignorerer meg (eller viser seg å være romance scammers... joda, jeg har testet dating sider jeg også...), det hjelper meg ingenting. Faktisk gjør det nok heller det motsatte, for hvem jente skulle ville bli sammen med en gutt som går og er bitter og sier at alle jenter bare er ute etter penger og status, og at dem kan ryke og dra hvis dem ikke vil bli sammen med han?

Jeg hadde i hvert fall vært særdeles skeptisk til å bli sammen med en jente med tilsvarende holdning ovenfor gutter...

Jeg har forøvrig også hørt at "du finner deg noen", "når du minst venter det", osv. 10-15 år senere, er jeg fortsatt singel. Og kanskje er jeg singel når jeg dør også. Men det finnes mer å fokusere på i livet enn kjæreste :) Og jeg er overbevist om at dersom jeg fokuserer på å få det fint selv, få en god holdning til livet, behandle andre mennesker godt, bry meg om andre, etc, så vil også sjansene for at en jente skulle ønske noe mer med meg øke :)

(Forresten, du sendte meg en venneforespørsel og en melding, og om mange har ignorert deg, så kan det godt være at de bare ikke har skjønt hvor den er eller sett at de har fått den, for var ikke akkurat super obvious det venne- og meldingsopplegget her synes jeg O.o)

Jeg vet ikke hva du sier til jenter, men jeg ser hva du sier til meg og andre her på forumet. Og mitt inntrykk er at du er en veldig bitter og litt aggressiv person. Og jeg sier ikke det for å være slem, men i håp om å hjelpe deg.

Jeg har hatt trøbbel i oppveksten jeg sliter massivt med enda. Og det er ikke min feil. Men hva jeg gjør med det her og nå, hvordan jeg håndterer det, hvordan jeg kommuniserer med andre, det er mitt ansvar. Det å være positiv, ikke gi opp, slutte å være bitter, komme seg videre, det er en beslutning man kan velge å ta. Om jeg lever med det tankesettet at "jeg får bare avslag hele tiden, uansett hva jeg gjør så blir det galt, jeg kommer alltid til å forbli ensom", så kommer det sannsynligvis til å fungere som en selvoppfyllende profeti.

Om jeg får være helt ærlig med deg, så tror jeg denne holdningen ødelegger mer for deg i livet enn det at du er ufør. Kjenner du at du får lyst til å tilbringe tid sammen med, eller til og med ha et nært forhold til, en person som mer eller mindre har gitt helt opp og bare er sint på livet? Om du ikke gjør det allerede, vil jeg anbefale å finne en psykolog du kan snakke med. Personlig har jeg hatt veldig god nytte av det i alle fall. Der kan jeg være sint på livet, møkka lei, depressiv og negativ, med god samvittighet, samtidig som jeg får hjelp til å sortert og jobbet med ting naturligvis. Og så når jeg møter andre mennesker kan jeg heller jobbe med å være positiv, oppmuntrende og hyggelig. Eller hva tror du?

GuyInProgress, jeg vil bare si jeg er veldig imponert over hvor reflektert du er, og selv om du har det vanskelig, så er du ikke sint på andre og du klarer å se ting fra deres perspektiv. Du er virkelig kommet langt :) Helt enig i at man må lære seg å være lykkelig alene. Vi vet ikke hva som skjer i morgen. Ikke alle her i verden er heldige med kjærligheten.

Kassem, hvis folk ignorerer deg og ikke legger deg til som en venn, så kan du bare glemme de, og ikke skrive til de noe sånt: "Skam deg, du har ikke lagt meg til". Når du skriver det, skremmer du vekk andre også.
Det er ingen andre sitt ansvar å gjøre oss lykkelige! Jeg håper du forstår det snart, for da blir alt så mye lettere for deg!
Håper du tar det til deg. Masse lykke til, Kassem :)

Kassem:

Er du oppriktig i alt du skriver nå? Vel vitende at du har hatt meg på skype siden 11. april og vi har diskutert holdningen du utviser her opp og ned i mente?
Jeg kunne skrevet mye mer her nå, men merker jeg er litt vel lei av å prøve hjelpe når du bare vil holde på bitterheten og alt er svart/hvit negativt...jeg ville også som jente stukket...jeg har hatt en eks som var nesten slik, og det er DRITT SLITSOMT!

Jeg har ikke noe problem med å forstå at en blir bitter og drittlei av situasjonen din. Jeg er det selv i blant, og jeg jobber selv med å jobbe meg igjennom en slags sorgprosessering grunnet "tapt fortid", muligheter og forhold jeg har gått glipp av på grunn av det jeg sliter med, etc. Og det er helt naturlig og lovlig. MEN på et tidspunkt MÅ man videre. Å være bitter hjelper deg ikke, og det forverrer bare din egen situasjon.

Ser fotonoes86 allerede har snakket med deg om dette en stund, men har begynt å bli lei, og det gjør jeg også nå. Vil veldig gjerne hjelpe deg, men virker som du er litt fastlåst. Om du har gått til behandling i åtte år uten å komme noen vei, så er det på tide å spørre seg om du bør prøve en ny behandler, ny behandlingsmetode, etc., eller ganske enkelt spørre deg selv om du faktisk vil bli bedre. Personlig så har jeg lett for å falle tilbake i depresjons og ensomhetsmodus fordi det er det jeg er vant til. Jeg er personen uten venner og uten noen å ringe til. Men å tenke sånn hjelper meg ikke, og i møte med andre vil det heller dytte dem vekk enn å trekke dem til meg.

Som fotonoes86 skrev, så er det superslitsomt å være med mennesker som har kapitulert, bare er bitre hele tiden og ser verden i svart hvitt. Så om du oppriktig vil bli bedre og oppriktig ønsker deg venner og kjæreste (noe jeg ikke tviler på), så er du dessverre nødt til å gjøre noe med denne bitterheten og aggresjonen du har til livet og andre mennesker. Ja, du har blitt behandlet som dritt, men at vi har hatt en shitty oppvekst gir oss ikke rett til å oppføre oss shitty mot andre. Du skriver at ingen bryr seg her inne. Virker som fotonoes86 har brydd seg en hel del. Og hadde ikke jeg brydd meg om deg, så hadde jeg ikke giddet å skrive noe av det jeg har skrevet til deg.

Vil avslutte med noen kloke ord fra Vkrsand15: "Det er ingen andre sitt ansvar å gjøre oss lykkelige! Jeg håper du forstår det snart, for da blir alt så mye lettere for deg! Håper du tar det til deg. Masse lykke til, Kassem"

Jeg tror du har prøvd. Men å slutte å prøve får deg ingen vei.

Hvem skal være der for deg? Du må være der for deg. Sånn er det for meg nå, og har vært det i mange år, og kan fortsette å være sånn i mange år, men det er sånn det er, og vi må bare akseptere det og gjøre det beste ut av det. Dessverre. Vi er den eneste som er ansvarlig for oss selv, og uansett hvor mye dritt som slenges i vår retning i form av uflaks med helse eller dårlige mennesker rundt oss, så er de til syvende og sist opp til oss hva vi gjør med det. Det er vi som velger hvordan vi reagerer på ting, og hvordan vi forholder oss til omverdenen og oss selv.

Du skriver du ikke orker å gjøre noe alene. Men noe må du jo gjøre, så noe må du jo orke. Ta små steg, og prøv ut nye ting. Og istedet for å spørre om noen vil finne på noe, har du forsøkt å bare gjøre ting der det er andre mennesker? Dra på et treningssenter, et kurs, arrangerte spillkvelder, forelesninger, språk-kafé, etc, etc? Uansett, om vi vil bli bedre og om vil har lyst på venner, så må vi jobbe med oss selv, bli bedre mennesker, og mennesker som andre har lyst til å være venner med. Ufør eller ei.

Veldig bra du har gjort det! Men ga du opp for fort kanskje? Lurer litt på om kanskje din følelse av å bli ignorert kan sitte mer i ditt eget hode enn i virkeligheten. Altså at du har altfor høye forventninger til hvordan andre mennesker skal være mot deg, og når disse forventningene ikke blir innfridd så føler du at de ignorerer deg personlig, mens de kanskje egentlig ikke behandler deg noe annerledes enn andre de ikke kjenner godt enda. Vil igjen anbefale å finne en NY psykolog, og jobbe spesifikt med dette. For dette er ting jeg vet kan gjøres noe med, fordi jeg er i prosessen med å gjøre noe med det selv. Og det virker, men man må være villig til å ta tak i det. Og ikke minst, så må man innse at det er vårt problem, og ikke de vi møter sitt problem. Om jeg ALLTID føler jeg blir totalt ignorert, så er det høy sannsynlighet for at det er jeg som har/er problemet og ikke de andre. Det fine med psykologer er også at de er nødt til å bry seg og ha noe med deg å gjøre, ettersom det er jobben deres ;)

Jo, vi forstår du er ute etter jente og venn. Men vi forsøker å få deg til å forstå at sjansene for å finne det er små med den holdningen du nå har til deg selv og til andre.

Det er ikke din feil, men det er bare du som kan gjøre noe med det. Om jeg ønsker kontakt med andre, er det jeg som må foreta meg noe. Jeg kan ikke legge ansvaret på de andre. Jeg forsvarer ikke mobbere, men det hjelper ikke et mobbeoffer å være bitter på mobberne og bare se på seg selv som et offer. Når du er innstilt på at det aldri kommer til å bli bedre, og ikke er villig til å jobbe med deg selv, så vil det heller aldri bli bedre.

Jeg baserer det jeg skriver på egen erfaring. Jeg har gått jevnlig til 4 forskjellige psykologer gjennom årene, og det har ikke vært pisspreik. Men skal en få noe ut av det, så må en være villig til å jobbe med seg selv, utfordre seg selv, og analysere og endre på sitt eget tankesett. Og jeg har selv erfart hvor stor forskjell ulike tankemønstre kan gjøre. Om jeg er fullstendig overbevist om at alle ignorerer meg, så vil jeg sannsynligvis utstråle en dårlig vibe, og jeg vil sannsynligvis kun få med meg bevisene som bekrefter det jeg allerede tror, og gå glipp av alt som strider i mot. Tankesettet vårt og holdningen er ekstremt viktig, og det er kun du som kan gjøre noe med det hos deg. Å finne jente eller venner vil ikke gjøre noe som helst forskjell på det. Hadde kjæreste en stund, så kan si utifra egen erfaring at det ikke er noen magisk fiks.... faktisk kan det gjøre ting enda verre...

Møter man veggen, finner man en vei over/rundt/igjennom. Det kan da timer, dager, måneder og år, men det er alltids en vei. Har du prøvd alt, prøv det igjen, på en annen måte, i en annen rekkefølge. Les bøker om det du sliter med, finn råd på nettet, prøv dem ut. Mye funker ikke, men noe vil funke. Om folk rundt deg ikke gir deg en sjanse, finn nye folk. Om det ikke er flere folk igjen å prøve, flytt til et annet sted og prøv igjen.

Jeg sier ikke at du ikke har prøvd. Jeg sier at å gi opp ikke vil få deg noe sted :)

Noe annet du kan prøve: Virker litt som du "hopper på" alle nye som poster her i forumene og sender venneforespørsler og meldinger. Nå vet jeg ikke hva du skriver til dem, men de som er her sliter med mye forskjellig, meg selv inkludert. Det er derfor vi kom hit. Og for mange kan du kanskje virke litt voldsom og "aggressiv" i din kontaktsøken. Jeg forstår hvorfor, du er desperat etter venner og kontakt, en følelse jeg er veldig kjent med selv. Men har du prøvd å være litt mer tilbakeholden for eksempel? Og istedet for å forsøke å "tvinge" frem en venn, heller fokusere på å gi personen som poster noen oppmuntrende ord og la det være med det? Og så kanskje de kommer til deg etter hvert?

Min erfaring er at om du legger vekk deg selv og dine behov og heller fokusere litt mer på andre, bryr deg om dem og viser dem kjærlighet, omtenksomhet og tålmodighet, så øker også sjansene for at du vil få noe i retur :) Største glede man kan ha er å gjøre andre glad. Prøvd å jobbe litt som frivillig hos rødekors eller blåkors eller noe sånt?

@dørmatta: artig tråd
@wethepeople:he he
@guyinprogress:jada jada,du har flinke og flotte argumenter. villle gjerne tatt en tur i marka,men er for langt unna :(

@ Kassem890... Hei på deg! Har vært omtrent like drittlei som deg,men har vært nødt til å ta til meg råd av typen som Guy kommer med.. mye er opp til oss selv.egentlig.Men det virker innimellom litt for enkelt for andre (som ikke kjenner oss)å komme med disse textbook-rådene.. når livet er som det synes:bare dritt.At det er de andres skyld.Og hvis bare og what have you. Har vært der,Kassem!
Jeg hadde enkelt sagt to valg:Enten å bare være i dritten,eller å prøve å nyorientere meg.Gjøre noe med MEG! vel,laaaang historie kort: etter MASSE smerte der jeg tilslutt måtte innse at det ikke (bare) var de andre,fant jeg nyorientering ganske spennende :] Det var dette med å prøve! å glemme hvordan andre oppfattet meg med en gang de så meg. og bare være et tilfeldig menneske.. dritskummelt,men ikkeno fælt skjedde.. Og så fokusere på hvordan jeg ønsket å bli oppfattet.(akkurat den biten krever en del overbærenhet ift andre folk,hehe)
Det første som jeg fant at virket,var å finne ut hva JEG hadde å tilby.(interesser osv) og forsiktig kommunisere noe av det. Det andre var å LYTTE. Til andres meninger om alt mulig. også meninger de måtte ha om meg,uten å begynne å forsvare meg.Eller ta ting opp i værste mening..
Når DU møter mennesker for første gang,er det jo ingenting du vet om dem,eller de om deg. Det gjelder å ta et lite skritt av gangen. Man stiller på likefot,sånn sett. Ok noen juger noen bedrar.shit happens all the time. Men vi må gi muligheten en sjanse,Kassem. Det trengs noe samtale for å finne ut av vennskap.jeg tror ikke et øyeblikk på at når du entrer et rom,så synes alle der at du er dust!
Så jeg har jo et spørsmål (FLER) TIL DEG,Kassem: Hva er dine interesser? Og (smertefullt) hva har DU å tilby nye bekjentskaper? Det er helt sikkert noe!
Å starte med ex hei jeg heter....og er ufør er helt sikkert noe du burde slutte med! du er først og fremst deg. ikke la diagnoser komme deg i forkjøpet! Kom med DEG først. Lett å si.Vet det!
ønsker deg alt godt!
klemmm

Vel, der igjen kommer holdningen din til syne. Vil ikke hjelpe andre mennesker fordi du har blitt behandlet dårlig av andre? Om vi tenker slik kommer vi ikke langt. Husk på hva slags forum du er på. ALLE sliter og mange har blitt behandlet dårlig i livet. Leste nettopp en som hadde det veldig tungt, og ønsket å hjelpe andre fordi hun ikke ønsket at de skulle trenge å oppleve det samme. Blir ikke overrasket om den personen kommer til å få mange gode relasjoner og venner gjennom årene.

Hvorfor skal noen gidde å behandle deg pent eller hjelpe deg, om ikke du behandler andre pent eller er villig til å hjelpe andre?

Ellers så er det helt normalt at samtaler dør ut etter en stund. Tid er ikke uendelig, og om en ikke føler man har nok felles eller slikt med noen, så er det naturlig å avslutte samtalen til fordel for andre. Og angående de som ikke kom, husk igjen på hva slags forum dette er. Har du vurdert om de kanskje bare ble overveldet av angst og ikke turte møte opp allikevel, og ikke visste hva de skulle si etterpå? Alt trenger ikke ha noe med deg å gjøre eller være negativt rettet mot deg personlig.

@bertine62 Veldig bra!

@guy:takk.snufs
hei,Kassem .Du lyver ikke selv om du ikke sier absolutt alt med en gang,da! Jeg tror du burde slutte å dømme deg selv!Du har sikkert møtt mange drittsekker. Ikke la dem ta over livet ditt,please!
i "the nitty gritty" er vi selv vår egen værste fiende.Tenk godt om deg selv. enda en klemmm

sta kan være bra.) Hva slags musikk,da,Kassem?

.åttitalls,ja. Beste som finnes? burde kunne ramse opp,men var ikke helt up to date den gangen.. var i opposisjon og hørte på Led Zeppelin,Black Sabbath,Yes og Pink Floyd.. Etterhvert som jeg har blitt eldre burde jo åttitallet fått sin renessanse i huet mitt,men det er nok ikke tilfellet. Nå slapper jeg av med SOD og Dimmu Borgir.. ja ja sånn kan det gå. Bertine Zetlitz er en favoritt,derav nicket mitt. noe åttitalls du kan anbefale?

musikk er jo et utmerket utgangspunkt for krangel? Det var jo krangling denne tråden skulle dreie seg rundt,var det ikke? ,)

lSef! Alphaville og Forever young! og Phil C! Hadde noen heftige timer i dansestudio til "Sledge hammer" ! Leo er mer slutten av 70,spør du meg,med Marian og sånn.. men han gir seg jo ikke,gammal som han er. hørte mye på han i ungdommen,når vi skulle slappe av. lou reed,da?

genesis het jo gruppa til Phil,da. Temmelig hippie.)

god natt til alle. Håper vi kan krangle mer snart!