Dette koronagreiene er hysterisk. Jeg går mest mulig tur utendørs for ikke å bli deprimert av å sitte innendørs.

Hva med dere andre?

I frykt for å høres overlegen eller ufølsom ut, så vil jeg si meg enig i at det som hender i samfunnet i dag er kanskje LITT hysterisk, ja.
MEN, ..... der er et stort MEN....
Det finnes mange som faktisk er livredde og engstelige disse dager, og som er i risikogruppen for å bli smittet.
Mange som føler på en dødsangst / redsel for å bli smittet og dø.
Ingen har vi vel lyst til å miste noen man er glad i, bryr oss om?? I alle fall ønsker ikke jeg det!

MEN, .....her kommer det andre MEN`et....
Jeg mener at det å stenge ned hele samfunnet slik vi gjør nå er en smule overdrevent (?), om jeg skal tillatte meg å tørre å si det høyt (?).

Med all respekt så har jeg ingen problemer med å skjønne at noen behøver å skjerme seg selv.
Og jeg mener opprktig av vi alle må ta et solidarisk ansvar for å vise respekt ovenfor de som er redde i disse dager.
Det jeg mener er mer eller mindre "feil" (vet ikke helt hvilket ord jeg skal bruke) er at ALLE blir ufrivillig "isolert" fra omverdenen.
Folk som trenger oppfølging hos både lege og psykologer får ikke den viktige hjelpen de sårt trenger.
Folk som sitter og er bekymret for å miste jobbene sine - plutselig stå uten inntekt de behøver!
Folk som ikke får deltatt i begravelsen til sine kjære pga. restriksjoner.
Eller de som ikke får være hos sine syke på sykehuset, eller de som ikke får være med på fødslene til barna sine.

Det er så mange skjebner!
Så mange ringvirkninger av denne hersens situasjonen.
Og så er det dette med ALT fokuset på det negative, negative, negative.....
Vi blir matet med den ene og andre av skremmende bilder, og forferdelige historier.
Dette synes jeg selvfølgelig vi må ta alvorlig og ha i bakhodet i respekt for de som har det tøft
Jeg undrer meg bare over:

- Hvor lenge skal denne solidariske karantenen fortsette å vare på bekostning av samfunnet?
- Hvorfor blir det ikke gjort enda mer for å teste alle innbyggerne for å få en oversikt over hvor utbredt smitten er, istedenfor
at vi idag må gå rundt i usikkerhet i forhold til mørketall? (Ja, jeg vet at det kommer etterhvert, men NÅR? )
- Med årlig influensa og forkjølelsesesong er det over 1000 stk. som dør i Norge hvert år pga. komplikasjoner.
Hvorfor har vi aldri stengt ned samfunnet under slike omstendigheter? (Ja, jeg vet at ikke så mange blir innlagt pga.
influensasesongene). Prinsippet med å vise solidarisk omsorg er vel lik uavhengig av hvilke sesong man har?


Jeg vet inderlig godt at COVID-19 og vanlig influensa/forkjølelse er to forskjellige ting. Men, en gang i historien var jo influensa en ukjent ting, og det tok sikkert livet av mange da det ble først ble oppdaget.

Poenget mitt er at...
- Er det slik verden vil bli fremover for hvert eneste nye, ukjente virus vi kommer til å få?


Mange mener at det er "urettferdig" av de som ikke befinner seg i risikosonen skal sprade rundt fri som fuglen, mens de som har dårlig immunforsvar eller er større mottagelig for å få viruset skal sitte innesperret på ubestemt tid.
Selvfølgelig er dette blodig urettferdig.
Men, hvordan kan man egentlig vite når man går rundt i hverdagen (både før og etter koronatiden), hvem som bærer på en smittsom sykdom eller ikke?
Slik som coronaen for eksempel: Mange smitter jo UTEN å være klar over det!
Og enn så lenge, til vi ikke har fått testet mange nok folk, må vi gå rundt i bekymring og uvisshet (ja...til og med mistenksomhet ovenfor andre) å ha det slik.


Det finnes ingen fasitsvar kanskje.
Og jeg vet at mange vil være uenig med min måte å tenke på.
Og igjen vil jeg PÅPEKE at jeg respekterer og forstår at mange har det vondt og vanskelig akkurat nå.
Men, ja..... jeg tenker (som mange andre) at det er kanskje litt mye hysteri.


Å stenge hele samfunnet er umulig. Det finnes alt for mange som lever som normalt, som om ingenting skal ha skjedd. Og hjelper det da at mange av oss sitter i frivillig karantenetilstander for å verne de svakeste av oss?

At sykehusene ikke har kapasitet eller utstyr nok er jo en reell sak.
Og i vårt rike land er det regelrett en skam at det faktisk er slik.
Staten legger årlig ned den ene avdelingen etter den andre pga. for lite midler utdelt til sykehusene.
Mange steder rundt omkring i landet blir sengeposter i bl.a. psykiatri lagt ned eller sterkt redusert pga. økonomimangel. Og for at helseforetakene skal spare inn underskuddet, overføres ansvaret på kommunene, som har dårlig med kapital fra før.

- Det er Staten som burde ta selvkritikk her. Ikke for måten de prøver å håndtere krisen på akkurat her og nå, men fordi de er med på å bygge ned Norges land. Og se nå: Vi er dårlige rustet i nettopp slike kriser vi idag opplever.



Jeg håper at hverdagen snart kan komme tilbake til seg selv snart.
At folk kan både klemme hverandre og ta hverandre vennlig i hendene.
Hvor vi kan være med på å bygge opp igjen landet vårt ved å bruke de lokale butikkene.
At vi kan forebygge isolasjon og ensomhet ved å sosialisere oss.

Men, jeg håper også at NOE av det vi har lært av denne krisen vil fortsette å bestå (god håndhygiene, å ta vare på hverandre, hjelpe hverandre...etc ). Tiden vil vise!




Ta vare på dere selv alle sammen!
Sammen skal vi klare å komme oss styrket gjennom dette.

Jeg sitter og leser alt dette her.ja vi skal leve på denne måten av solidaritet til mennesker som ikke tåler dette viruset.våkn opp flere tusen mennesker dør i andre land.ja det dør mennesker hver dag ja av influensa men vet du hva det fins vaksine mot influensa men ikke mot dette her.Klemming blir det lenge til.Ja det er trist at mange har mistet jobben og er permittert det skal jeg ikke si noe på for mange kommer ikke til å ha jobb etter dette men nå dreier det seg om menneskeliv.mange mennesker er redde som har dårlig immunforsvar tør nesten ikke gå ut mest for egoister som ikke tar hensyn men vil leve normalt.det vil alle.alle ønsker at ting skal bli bedre.Alle har det vanskelig i Norge og verden på hver sin måte.norn frykter for jobb andre for sin hytte stakkars russer er så skuffet over at de ikke får festa mens noen frykter for sitt eget liv.det er kun dem jeg tenker på.når det gjelder psykologer de som er så langt nede og psykologer bekymrer seg får hjelp uansett.min psykolog ringer meg på nettet video konsultasjon flere ganger i uka.vennen min får også tett oppfølging.så psykologer ordner dette her men helt klart er jo ikke det samme som å sitte på kontoret men dette er livsreddende for meg.det fins andre grupper på sykehus med for eks hjerteproblemer og det er viktig at disse gruppene får like tett oppfølging som coronapasientet.det er viktig at grupper på sykehus hvor behandling er livsviktig at de får tett oppfølging.Dette er vanskelig tid for alle i Norge men jeg har kun min solidaritet for mennesker som ikke tåler dette viruset.det er fælt å være isolert og jeg går selv i vegger nettopp derfor psykologen min kontakter flere ganger i uka men nå må man faktisk vise solidaritet for de med svakt immunforsvar og at folk med andre alvorlige sykdommer at det ikke går utover dem på grunn av coronapasienter.sammenligning med influensa er gammelt nytt.dette viruset er mer aggressivt og for influensa fins det vaksine men ikke mot dette ennå.Mennesker som har underliggende sykdom er livredde for å dø.det har dødd sp mange mennesker i Italia nå spania og Sverige som holdt så mye åpent og holdt på sitt nå har de forbigått Norge med flere smittede og nesten. 400 døde.Dette er tid for solidaritet men jeg vil også si at jeg har medfølelse for de som har mistet jobbene eller permittert.

Over at de bare uten om og men bare kan kutter ut nesten alt av tilbud og mening i hverdagen til de som trenger det mest pga dette. + alt det andre.

Værste som har hendt siden 2 verdenskrig synes jeg.

"Coronadugnaden" hjelper de rike og ødelegger for de fattige, det passer regjeringen bra.

En dugnad skal være noe oppbyggende for alle. Ikke nedbyggende.

Skal handle om alle ja. Og alle alvorlige problemer må tas hensyn til. Eller kanskje ikke... kanskje det er en umulighet. For meg personlig er corona peanøtter i forhold til det livet jeg har levd i depresjon og arbeidsløshet osv. Jeg kan ikke si hvor mye det har såret meg å se vanlige folk sprade rundt og leve normale liv. Skal alle stoppe å leve sitt eget liv av solidaritet? Kanskje svaret på det er ja. Jeg tror at individualisme og frihet er glorifisert. Likevel er det ingen bedre alternativ som jeg kan se. Og noen av oss trenger friheten til å bevege seg litt ut selv i coronatid, for å orke å leve. Folk er forskjellige