Skriv dette innlegget av egoistiske årsaker eigentleg.
(Nettroll får berre prøve seg. Skal prøve å takle dei uansett.. )

Ja, eg har slitt masse i 20- og 30 åra, og sannheita er at eg er i 40 åra no, og kvinne. Men sjøl om eg slit til ein viss grad no og, har eg og veldig mykje friskt i meg.
Eg har energi, tenker klart, er i god form, snakkar og skriv godt, køyrer bil, er ansvarsfull og relativt empatisk.
Eg likar faktisk å snakke i forsamlingar. Eg veit kven eg er på godt og vondt.
Pga. alle vanskelegheitene tidlegare har eg dårleg sosialt nettverk og står utan jobb, har gitt opp mann og barn (og eg kjem frå ein dysfunksjonell familie).
Så no når eg har oppsøkt eit lavterskeltilbud, føler eg meg malplassert.

Eg treng fortsatt ein plass å møte folk, veiledning og eg treng å få bruke ressursane mine.

Og, eg veit ikkje heilt kven eg er og kva eg skal.

Det følest som uansett kva eg skal begynne med, så vil det ikkje bli bra. Det er så mykje som ikkje er på plass.
Når folk snakkar om at eg bør begynne hos psykolog, blir eg litt fortvila i og med at eg i 11 år gjekk til psykolog.

Ein gang var det ein venn av meg som sa at eg måtte enten jobbe for meg sjøl eller å vere sjef. Det er muleg det ligg noko i det.

Uansett.. Kva gjer ein no? Ein står der på eigenhand, på eit vis midt mellom lavterskeltilbud og jobb, og ein ser ingen plass ein høyrer til..

Legen bekrefta ein gong det samme, Ho sa også ein gong at eg ikkje passar verken i lavterskeltilbud eller i jobb. Men kor skal ein gjere av seg då..?

Eg tenkte å ringe nav til veka. Men tålmodigheit og håp begynner å bli tynnslitt no.
I artikkelen "Kenth var 15 år i rusmiljøet" frå Dagsavisen kjenner eg meg igjen. Eg er jo der han var då han kom ut av fengsel, sjøl om eg verken har rusa meg eller dreve med kriminalitet.

Det er ikkje "One size fits all", og eg trur eg føler meg uggen av lavterskeltilbud først og fremst fordi eg er frisk.

Eg ser rett og slett ingen veg framover..

ja føler med deg
for å liksom ikke passe inn
noen fuckings steder
er alt annet enn godt
hvilket lavterskeltilbud snakker vi om?
jeg benytter et psykiatrisk dagsenter
der er det folk i alle kategorier
det er viktig å føle en slags tilhørighet
og det å ha et sted å gå til
huff håper ting ordner seg for deg altså
virkelig virkelig vennen

jeg kom til å tenke på
hva om du liksom gikk
ned et hakk på en måte
ved det lavterskeltilbudet
pratet med de ansatte der
kanskje du kunne fått noen oppgaver
kommet deg i gang liksom
med tanke på en dag
å kunne fungere i en jobb
bare noen tanker da

Kjære Sindre00.

Jeg er ikke den som sitter på svarene, selv om jeg så gjerne skulle ønske det.
Det jeg derimot er, er en som liker å tro at en har veldig mye til felles med deg ut i fra det du skriver. Samme aldersgruppe, ansvarsfull, relativt empatisk, men skofter kanskje litt mer på skrive og snakke- biten.

En ting jeg alltid er redd for når jeg skriver en kommentar, noe som jeg forøvrig ikke gjør så altfor ofte, er at jeg misforstår eller mistolker hvem den jeg skriver til er. Så om du føler ingenting av det som jeg skriver passer deg, håper jeg du i det minste setter pris på kommentaren som velmenende og støttende av natur.

Jeg har alltid sett på meg selv som en ressurssterk person med mye å bidra med overfor andre. I alle fall frem til mine psykiske plager hentet meg inn for en 7 års tid tilbake, og jeg mistet alt av det som tidligere var en stor del av min identitet. Jeg har mistet alt fra jobb, forhold og hjem som følge av bagasjen jeg bar på i så mange år, og endte opp mellom to stoler. Det endte til slutt opp med at jeg ble ufør etter vi (Nav og jeg) hadde utforsket alle muligheter og forsøk på å få meg ut i arbeidslivet igjen.
Det må jeg si er kanskje det som stikker dypest. Det har ikke vært mitt valg å bli ufør. Jeg har vært gjennom ørten kurs og flere jobbtreninger, men angsten spesielt har en rar egenskap til å manifistere seg som fysiske symptomer vel som psykiske. Noe som saboterte hvert eneste forsøk. Det å ikke være i kontroll, at "noe annet" gjør at du taper den kampen, er ekstremt frustrerende syntes jeg.

En gang for en tid tilbake kom jeg til et vendepunkt. Jeg bestemte meg for å bruke energien og ressursene mine på meg selv. Jeg var jo ikke lenger attraktiv på jobbmarkedet, forståelig nok. Jeg hadde mistet alt annet som jeg anså som verdifullt i mitt liv.
Hva var igjen da?

Svaret mitt på det spørsmålet du stiller i tittelen av posten finner jeg igjen lenger nede i teksten din. Vi er alle forskjellig, kommer fra forskjellige bakgrunner og har forskjellige ambisjoner.
Hvor skal en legge all energien? For meg har det vært å finne svaret på "eg veit ikkje heilt kven eg er og kva eg skal". Jeg har vokst noe enormt på å jobbe med nettopp det, og har en indre ro som jeg bare kunne drømt om for en tid tilbake siden. Ja, jeg har så absolutt mine egne utfordringer fremdeles, men trivselen min er i en annen liga sammenliknet med de første fire ti-årene av mitt liv.
Jeg pleier å si at jobben min nå, er meg. Jeg har gjort enorme endringer både psykisk og fysisk så langt, og kommer til å fortsette med det. Jeg har alltid hatt mye jobbstolthet og streber etter å være god i det som jeg gjør, så da blir jobben videre fremover å fortsette å bedre meg etter beste evne.
Med et så selvsentrert og egoistisk syn på energifordelingen sammenliknet med tidligere år, skulle en tro at det ikke var plass til andre lenger. Ironisk nok, har jeg en større sosial tank og bedre evne til å hjelpe og støtte de rundt meg nå enn jeg noen gang har hatt før.
Det er kanskje ikke så mye for mange, men for meg har det startet å forme et bilde av hvem jeg, og hvor jeg skal. Og best av alt, jeg skjemmes ikke lenger når jeg ser bildet som har begynt å ta form.

Dette var da en enormt lang måte å skrive at etter min erfaring, og derfor mening, er energien best brukt på utvikling og vekst av seg selv i denne situasjonen. Jeg har en tendens til å bable av gårde når jeg først begynner å dele tanker, men jeg håper du finner noe i dette som kan være aktuelt for deg. Om ikke vil jeg likevel ønske deg masse lykke til, og jeg håper du finner deg selv i tiden fremover.

Hjerteleg takk for svar!

Høyrest heilt merkeleg ut å skrive hjerteleg, men det var jo det eg no følte for å skrive. Eg er ingen person som verken pleier å dele ut hjerter eller anna sånt tull som tøffe folk held seg for god for :P..

Greia er den at eg nettopp no hadde tenkt å slette dette innlegget ettersom eg har sletta dei siste tre innlegga eg har skreve då eg har tenkt på det som for dumt.

Kven er det liksom som er over 40 og ikkje klarar å fikse livet sitt liksom, når andre her innpå har mykje større problemer, kan ein jo tenke (viss ein er i det sjøldestruktive hjørnet)..

Men då eg sjekka no, så hadde eg altså fått to svar ;)

Aliengang72 igjen, tusen takk for råd, og du.. StilleIDøren, takk for lang lang melding. Eg tenker berre det er snakk om at du her brukar di eiga erfaring for å prøve å hjelpe andre, og her meg. Det set eg stor pris på!

Så skal eg prøve å svare..
Ja på lavterskeltilbudet har eg fått ei oppgåve frå øverste sjef, akkurat som du aliengang foreslo. Dette for å bryte med å liksom skli inn i opplegget.
Likevel må eg sei at det ikkje har heilt fungert for meg dette heller. Eg har ikkje fått begynt med det, og føler fortsatt at eg vil ut av tilbudet, så eg vurderar å gå til sjefen og sei at det ikkje er noko for meg, eller eventuelt prøve meg litt på denne oppgåva.

StilleIDøren: Det virkar kanskje som om vi har litt av det samme her ja.. I alle fall så tenker eg på det å vere ansvarsfull, som er noko som er temmeleg vellutvikla (sist sagt av ein ansatt på samme lavterskeltilbud et par dagar sidan). Og eg tenker at det kanskje er noko eg kan bruke og som eg ikkje har tenkt på at eg kan faktisk; Det å bruke energien på å jobbe for seg sjøl!

Eg skjønnar tanken med ja.. er dette egoistisk? Men eg skjønnar faktisk kva du meinar! I periodar då eg har hatt det veldig bra, har eg og vore bra for omgivelsane fordi eg då har hatt muligheit til å støtte, å lytte, og også energi til å gi andre glede!

Så altså.. Ein kan på eit vis ha seg sjøl som prosjekt, og så kan ein kanskje tenke at ein jobbar som om ein er sin egen ledar. Når lederen seier; gjer det. Så gjer ein det osv.. Så då må ein altså vere ein god ledar for seg sjøl!.

Eg tenker at min eigen ledar (meg altså) skal unne meg å lage nokre kaker eg har lyst på no. Banankake og mandarinkake ;)

Det høyrest kanskje dumt ut, men eg skjønnar faktisk kva du meinar her StilleIDøren, og eg skal prøve å sette dette ut i livet. Håpar det kjem til å gå bra, men det er jammen verdt å prøve!

Og bra du ikkje alltid er stille i døren. I alle fall fint at du skreiv meg då ;)

Siden du bringer inn ideologi allerede i første setning, er jeg usikker på hva du egentlig spør etter her. Er det trøst eller gode råd?

Aleingang72: Ja det er snakk om tilhørighet!!!! Noko av det viktigste!
Det er derfor ein oppsøker og kan bli i ting som ikkje følest heilt bra, for det er liksom det ein har.

Eg meinar det beste er å prøve å lausrive seg, og i alle fall leite etter noko betre! ;)

Ja, det er ikkje greit å ikkje passe inn. Eg hatar det, men vil ikkje gje meg. Ikkje gje deg Aliengang72!

sånne råd som du gir løfter ikke akkurat opp. Det er sikkert forskjell på sånne lavterskeltilbud. Men det jeg har opplevd er blant annet forslag om at jeg, med enkelte av mine talenter, kunne være en ressursperson for andre på stedet. Hja. Jeg hadde begynt med å kaste ut de kommunalt ansatte.

Frikar: Er ute etter gode råd!

Mesaho62: Skjønnar det ikkje alltid passar å vere ressursperson på stedet, men eg tar ikkje det aliengang72 seier som noko negativt. Det var eit råd som eg kunne følle eller oversjå, og det er greit. Ho har støtta meg masse.
Skjønnar og det med å kaste ut kommunalt ansatte! ;)

Eg tenker at i mange sammenhengar handlar det om at dei prøver å få alle til å passe i eit tilbud som ikkje er for alle.
"One size doesn´t fit all!"

Vi tilhører samme befolkningsgruppe (statistisk sett), men vi er lite representert den offentlige debatt. Og jeg tror ikke det er praktisk mulig å designe et "høyterskeltilbud", siden vi "høytfungerende" er så forskjellige. Det beste vi kan gjøre er å skape vårt eget alternativ, men da må vi først være frigjort fra alle _tattforgittheter_ og tillærte forestillinger om hva det vil si å "passe inn" i samfunnet. Ut fra det du skriver virker det ikke som du er helt der enda, stemmer det?

Det var kjekt at du satte pris på kommentaren Sindre, det varmet et middelaldrende hjerte å høre ;).

Du virker som en veldig ressurssterk person med mye dybde og innsikt. Da tror jeg også at du skjønner hva jeg mener med at jeg prøver heller å være en god venn for meg selv, enn en god sjef.

Jeg, for en, har veldig god tro på deg Sindre. Det kan ta tid å finne sin plass, sørg for å gi deg selv nok rom og tid til å finne den.

"Kven er det liksom som er over 40 og ikkje klarar å fikse livet sitt liksom" - ME! That's who :)

Ta vare på deg selv!

det var ikke snakk om at det ikke passa. Jeg er uegna til å være lærer. Har ikke rygg , syn eller hørsel til det heller. Men de par gangene jeg har vært innom et psyk akuttmottak (feiltakelse begge ganger) har det endt med at de pælmer meg ut fordi jeg begynner å snakke med folk. Ikke spør, de oppfatter vel at jeg kan forstå dem (stort sett er folk så dopa på sånne plasser at de ikke er mottakeliige). Da skal du ha takk, fra et personell som lever av å kontrollere.

Frikar: Skjønte ikkje kva du meinte med det du skreiv.

StilleIDøren: Jo selvfølgeleg på eit vis at ein skal prøve å vere ein god venn i staden for ein sjef liksom.
Synest berre det kan vere ei utfordring på eit vis..
Eg trur eg er den som har vore i flinkhetsspiralen og gjort det som var forventa av meg i staden for det eg ville ha gjort som god venn. Er berre det.
Men ein må jo jobbe me sæ sjæl!

Mesaho62: Så kjipt då. Håpar dei gav ei forklaring på det. Dei fleste likar jo å bli snakka med.

OK, da tolker jeg det som at du ikke er der enda.

Kan vel også føye til at du beskriver et mønster jeg har observert mange ganger hos folk fra dysfunksjonelle familier. Og det er jo ganske logisk, siden vi alle påvirkes av folkene vi har rundt oss. For min egen del har det fungert å være veldig selektiv med hvem jeg omgås.

Ta for eksempel viktigheten av å ha gode rollemodeller. Det er vanskelig, men ikke umulig, å finne gode rollemodeller i voksen alder. Men man må søke blant de som allerede har frigjort seg fra landsgjennomsnittets måte å tenke på.

Frikar: Det handlar om at ein har behov for å tilhøyre eit slags fellesskap der ein kan vere seg sjøl og trivest med det. Det er det eg snakkar om. Ein plass der ein trengs.
Ja ein tenker ofte på arbeidslivet i slike sammenhengar.

Har til og med følt det har vore vanskeleg å bestemme over si eiga tid og sin eigen timeplan. Derfor tenker eg at det kunne ha vore betre om eg hadde ein jobb å gå til. Dessuten hadde eg fått litt betalt. Ein vinn vinn situasjon har eg tenkt då..
Så ja, eg har hatt ein følelse av at det hadde vore greit å jobba litt nokre dagar i veka, og helst frå mandags morgon. For meg trur eg rutiner og jobbstoltheit hadde vore bra.

Kan ikkje sei kva lavterskeltilbud eg har prøvd med tanke på å vere anonym, men eg trur det beste er å komme seg ut derifrå.

Jeg la til et avsnitt i min forrige kommentar, som går inn på det du skriver her. Fellesskapet du snakker om, er det ingen garanti for at du finner i arbeidslivet. Det går an å innta en holdning der man skiller mellom jobben og sitt sosiale nettverk.

Det er veldig utfordrende, absolutt. Og det tar tid, ikke minst.
Det å endre tankesett, gå mer og mer ut av komforsonen og endre gradvis på "flink pike\gutt- syndromet" er på ingen måte noe jeg tar lett på. Jeg har selv brukt noen år på å komme det stykket jeg har, det er ikke gjort i en håndvending.
Det er ikke lett å overbevise seg selv om at en "gjør feil" og må endre på ting med en selv for å få det bedre. Da må en jo innrømme at en ikke har vært flink...og det... det kan sitte langt inne. Igjen, jeg snakker jo bare fra min egen erfaring, jeg mener ikke å si hvordan du eller noen andre opplever ting.

Jeg tror jeg trekker meg stille tilbake igjen. Masse lykke til Sindre00. Jeg håper virkelig du finner de svarene du leter etter :).

Det er ikke komfortsonen men _konformsonen_ man skal ut av. (Siden vi er inne på å endre tankesett...)

Her er eit dikt til lavterskeltilbudet eg går på, som eg har tenkt på om eg skal henge opp der..

Huset utan grunnmur

Eg er huset
utan grunnmur
Sommardekk
på speilblank is
Eg er jenta
utan retning
Ønsker framgang
ser ingen håp

Folk er opptatt
ingen ser meg
Vil ha hjelp men
har ingen rom
Likar mørket
sola blendar
er usynleg
utan mål

Kanskje nokon
kan ta hintet
Kanskje saman
stake veg
Passar ikkje
inn på huset
Berre snu deg
den andre veg

Huset er for
stress for meg no
Vil jo vekk
til anna stad
Der kor eg kan
spre ut vinger
Som ein stad
å vekse i

Frikar. Eg har lese det du har skreve sjøl om eg ikkje kommenterar

En personlig coach er kanskje det du trenger. Men de kommersielle er dyre, og undergrunnsalternativene vanskelige å finne.

Diktet er litt misvisande. Dei to siste strofene er huset som er lavterskeltilbud.

Ein har jo prøvd det meste. Coach og, men det er lenge sidan. Eg tvilar på at det kan hjelpe. Men takk for tipset Frikar. Det er dyrt ja. Men takk uansett.

Ang. det med å "ikke bli sett": så kan jeg si at det er godt mulig det er noen som ser deg, men av _grunner du ikke kan vite noe om_ velger å ikke gi seg til kjenne.

Jeg måtte forøvrig bli min egen coach, siden jeg ikke hadde råd til noe annet.

Frikar: Det er jo ikkje vits i å bli sett om vedkommande ikkje gir seg til kjenne vel. Ikkje for meg i alle fall..

Nå skriver jeg på generelt grunnlag og ut fra egen erfaring. Poenget mitt er at det er ikke sikkert du står så alene som du føler deg. Men det er ikke alle som har kapasitet og overskudd til å hjelpe andre, selv om de har kunnskapen.

Ja men å finne eit miljø å trivest i er det viktigste! Treng ikkje så mykje hjelp. Treng berre å finne "mitt miljø" og å få drive med noko meiningsfullt. Burde ikkje vere vanskeleg det..

sindre
håper alt ordner seg
det fortjener du virkelig
mesaho
"sånne råd som du gir løfter ikke akkurat opp"
hva i huleste mener du med dette?
heldigvis
forstod sindre litt mer
for mine råd
er selvfølgelig bestandig ment å bygge opp ;)

mesaho
jeg synes du omtaler
psykiatriske akuttmottak
i en lite hyggelig tone
vi alle kan måtte
ta en tur dit ved behov
livet kan fare så hardt
med oss faktisk
og kjære sindre
stå på masse du
dette klarer du nemlig
jeg har troa på deg jeg