Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Kjip barndom + forelder som muligens stryker med snart = Heftig ræva påske. Hjelp?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Kjip barndom + forelder som muligens stryker med snart = Heftig ræva påske. Hjelp?

april 3 2015 - 00:25
Bakhistorie: Da jeg var liten var faren min enten fraværende emosjonelt eller psykisk voldelig. Han var også lett fysisk voldelig, i den forstand at han knuffet og dyttet meg, truet med vold, grep hardt i meg om han mente det var grunn til det, og jeg har fått klaps nå og da. Det var likevel den psykiske volden som var verst. Nesten daglig fikk jeg høre at jeg var en drittunge, at jeg skulle holde kjeft, at jeg måtte passe meg så jeg ikke ble slått til, og så videre. Jeg visste aldri når den neste sinneeksplosjonen inntraff, det var som å gå rundt på eggeskall til enhver tid. Det var ikke før midt i tenåra at jeg turde stå opp mot ham, true med å ringe barnevernet og denslags. Da ble det en smule bedre, men det var fremdeles mange konflikter. Jeg husker veldig få gode ting om pappa, og har aldri egentlig følt at jeg har hatt en ordentlig farsfigur.
Moren min var litt fysisk voldelig tidlig i barndommen min, men dette ga seg da jeg var 6-7. Etter dette har hun vært litt emosjonelt fraværende, men likevel tilstrekkelig omsorgsfull og støttende til at jeg følte hun var tilstrekkelig mamma, selv om hun aldri fikk stoppet pappa. De er fremdeles sammen.

Nå: Jeg er midt i tyveåra, og stakk hjemmefra for ti år siden, da jeg av flere årsaker ikke orket å bo hjemme lenger. Flyttet til andre siden av landet. Siden da har jeg klart meg selv. Forholdet til mamma har gått opp og ned siden da, men forholdet til pappa har gått fra 'dårlig' til 'ikke-eksisterende'. Mamma mener han er glad i meg og savner meg, men han er en mann av så få ord at han ikke makter å ringe meg, sende mail, SMS eller ta kontakt på noe vis og fortelle meg disse tingene selv. Sånnsett vet jeg ikke egentlig helt om det er sant, selv om jeg veldig gjerne vil tro mamma. Jeg trenger å høre en unnskyldning fra pappa, en innrømmelse av at ting ikke var så bra. Selv mamma kan innrømme såpass for sin egen del, men det eneste pappa tidligere har forsøkt, er å rettferdiggjøre behandlingen jeg fikk som barn. Det fungerer ikke, jeg blir bare sint. Mamma vet at jeg trenger unnskyldning fra pappa, men han ringer ikke, og jeg vet at de prater sammen.

Men så ble pappa syk. Han trenger en operasjon som han veldig snart får, men om han er uheldig, kan han dø på dagen. Fram til det eventuelt skjer, vil han imidlertid virke tilnærmet frisk, så det er ikke slik at han ligger på sykehuset og er så rusa på medisiner at han ikke forstår hva en telefon er til. Han kan helt fint ringe meg, men han gjør det ikke. Ikke et knyst. Det er påske, og hele resten av verden er på skitur eller hytta med familien sin, mens jeg sitter og venter på en telefon jeg sikkert aldri kommer til å få. Ikke kan jeg dra hjem, heller, for flyene er selvsagt fullbooka, og togene går ikke så langt nord.

I nesten 20 år har jeg slitt med ettervirkningene av hans behandling. Bipolar lidelse, angst, relasjonsproblemer, OCD og en mengde andre lite hyggelige beskrivelser finnes i epikrisene mine, og jeg tør påstå mesteparten av dette er hans feil. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre - jeg savner tross alt ikke ham som far, for det har han aldri vært for meg. Men dette gnager som faen likevel, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Noen tips?
Avatar

Re: Kjip barndom + forelder som muligens stryker med snart = Heftig ræva påske. Hjelp?

april 3 2015 - 03:13
Ring ham.
Avatar

Re: Kjip barndom + forelder som muligens stryker med snart = Heftig ræva påske. Hjelp?

april 3 2015 - 10:19
Helt ærlig, jeg hadde latt vær å ringe til ham sjøl, i motsetning til det som La Strada foreslår, men samtidig, så kanskje du bør tenke: "Kommer jeg til å angre hvis jeg IKKE ringer? Kommer jeg til å føle på dette videre, eller er det viktig for meg å se ham, hilse på ham, hva som helst, før det eventuelt kan skje noe med ham?"

Hvis det å ikke få en unnskyld fra ham gjør at du ikke orker å se ham, så ville jeg (etter min ærlige mening) latt vær. For det er ikke sikkert han ser sine feil selvom det har gått mange år. Men tør du å risikere det, for det kan jo hende at han plutselig har innsett at han var en dust og vil unnskylde om det, så bør du egentlig prøve. Det handler jo mest om hvordan du vil føle om denne situasjoen i ettertid. Hvis det er sånn at du kommer til å gå resten av livet og angre på de tingene du aldri gjorde, så kommer du jo til å lide på en eller annen måte av det.

Jeg vet ikke om jeg får frem poenget mitt, men jeg prøver å si; Vei det positive mot det negative. Tenk over hvilke konsekvenser begge sider av situasjonen vil ha for DEG og ditt liv, så er det sikkert litt lettere å ta en avgjørelse på hva du bør gjøre.
Avatar

Re: Kjip barndom + forelder som muligens stryker med snart = Heftig ræva påske. Hjelp?

april 4 2015 - 00:14
Er helt enig med tyggegummi. "Be the better person", først og fremst for din egen skyld, for din framtids skyld. Jeg tror ikke at noen noen gang har angra på at de tilga noen som egentlig ikke fortjente det. Fordi det skaper sjelefred å ha prøvd.

Jeg hadde en far som det var veldig vanskelig å være glad i. Men jeg besøkte ham da, da han var veldig syk og svak. Vi hadde langt i fra noe godt forhold, faktisk føltes det nesten som at han var en fremmed...men jeg sa nå "jeg er glad i deg". Hvorfor jeg sa det var kanskje fordi jeg følte at jeg burde si det fordi han var så "liten". Det var ikke ektefølte ord, det kan jeg si. (Det var heller det at jeg ville at det skulle være sant.) Og likevel er jeg på en måte glad for at jeg sa det. Ikke fordi jeg tror det var så viktig for ham, men fordi jeg kan ha litt bedre samvittighet.
Likevel, jeg skulle gjerne ha gjort mere, men det ble det altså ikke tid til.
Til forsiden