Noen ganger føles det umulig.At det ikke er mulig å bli bedre av langvarige psykiske lidelser.Det føles håplost.Det føles umulig.At man er fanget i sitt eget mørket og ikke ser noe lys.Noen ganger føles alt så svart.Svart og ingen håp.År etter år med psykiske lidelser og med årene mister man mer og mer håpet at ting kan bli bra.Mister man håpet mister man alt.Jeg er akkurat der nå at jeg mister mer og mer håpet og alt virker umulig at ting bare bygger seg opp.Problemene erstattes av nye problemer.Angsten som bygger seg kraftigere og kraftigere opp.Hvordan prøve å holde fast på håpet? Hvordan prøve å ikke miste det 100 prosent.Hvordan holde på det lille at ting kan bli bedre.Jo lengre man går med psykiske lidelser jo mørkere blir det og vanskeligere å takle.Alt er håplost.Alt er dystert.Det er som en mørk sky over meg og jeg forsvinner mer og mer.Hva mener dere kan man bli bedre av psykiske lidelser?

Det håpet som er der, det er der. Å leve i det håpet, å maksimere det gjennom handling, bruke det som en positiv drivkraft. Det er en mulighet. For det er Ingen garanti. Psykiske såvel som fysiske symptomer, de er der kanskje for livet. Forhåpentligvis i mindre grad, etterhvert

Det er mange som blir helt friske av psykiske lidelser, selv om det kan ta tid og oppleves håpløst når man står midt oppe i det.

Jeg mener helt klart at det er mulig å bli helt frisk etter en psykisk lidelse. Selv begynner jeg å bli 100% frisk etter en psykisk lidelse jeg har slitt med i lang tid. Meningsfylt aktivitet, mosjon samt motiverende samtaler med andre gjør underverker.

Ja ein kan bli frisk av psykiske lidelsar.

Nokon må ta medisinar i perioder, nokon må ha behandling, nokon har godt av spesielle trygge miljø.
Fortsett og ikkje gi opp.

Historiene deres gir litt håp ihvertfall.jeg håper jeg blir bedre.

Ja, absolutt mulig! Jeg har selv blitt frisk fra alvorlig angstlidelse, hvor jeg nesten ikke klarte å forlate huset på mange år. Nå lever jeg et helt normalt liv. Har noen (lette) symptomer av og til, men har verktøyene til å håndtere det. Føler meg veldig selvsikker på at jeg aldri kommer til å ha noe problemer med angst igjen.

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver, mrsfreak1983. Har det akkurat sånn og hatt det sånn de siste 15-20 årene omtrent. Blir bare verre og verre for hvert år. Får lite hjelp fordi det finnes ikke hjelp å få. De mangler personell og kunnskap. De har mange andre de må prioritere og jeg er ingen selvmordsfare.

Jeg endte opp uføretrygdet på grunn av dette. På grunn av manglende hjelp. Nå føler jeg meg mye ensom, isolert. Jeg har ikke noe liv. Jeg trenger noe å gjøre. Dagene er tomme og alt har blitt verre hvert år. Helsevesenet har nok for lengst gitt meg opp og det kan jeg skjønne fordi ingenting med meg har en fremgang. Jeg har lite valgmuligheter, alt er lukket...jeg vet ikke selv heller hva jeg

Skjønner deg veldig godt.er selv rundt 20 år syk og man blir så sliten av psykiske lidelser.Man blir utmattet men vi må ikke gi opp.vi må kjempe selv om det føles umulig.selv om jeg føler håploshet og at det ikke er noe lys.