Jeg har tidligere skrevet noen innlegg om min erfaring med funksjonsnedsettelser. Tankene rundt det svirrer, følelsen av å være en byrde er konstant, og jeg klarer ikke finne distraksjoner i hverdagen. Når en sak i media vekker et traume sitter jeg som oftest her alene, for det virker aldri å være rom for dem. Spesielt i det siste har det dukket opp hendelser som vekker traume fra hets, diskriminering, systemisk overgrep, mobbing og et generelt helvete, men med polariseringen i samfunnet er det vanskelig å få rettferdiggjort følelsene. De delegitimeres, problemene bagatelliseres, fordi det alltid er noen andre som utsettes for det samme.

Mamma orker nok ikke høre om det; alarmtelefoner orker jeg ikke snakke i; private, anonyme chatter er vanskelige, fordi det føles så mekanisk; foruminnlegg blir gjentakende; innlegg publiseres aldri i frykt for ettermælet og; bøker har jeg ikke energi til å fullføre. Ingen bryr seg uansett. Mine følelser er ikke riktige. Jeg er ikke verdt bryet.

hva du føler
er hva du føler
det er det
bare du som eier
du har like mye verdi
som hvem som helst
dine følelser
er like viktige
som alle andre
jeg heier på deg