Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Jeg vet ikke lenger...

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Jeg vet ikke lenger...

april 14 2011 - 22:41
Jeg vet ikke hvor mye lenger jeg kan klare å holde meg stabil. Livet mitt har til nå vært en eneste stor nedtur. Jeg hater det. Jeg aner ikke hvor jeg skulle putte denne, så den havnet her.

Jeg er da 16 og jeg føler meg betydningsløs, vennene mine driter i meg, det er liksom greit på skolen, men ikke etterpå... Jeg ble stemplet som en av de smarte da jeg startet på ungdomskolen og har vært det siden, det betyr visst at jeg ikke har noen følelser. Jeg trodde vennene mine var til å stole på, spesielt min aller beste, tok feil der. De driter langt i meg, hva jeg føler og hvordan det går med meg, jeg er bare et leksikon. Hvis de en gang bryr seg så bllir jeg alltid det sorte fåret og drittsekken, og etterpå slenger de dritt bak ryggen min. Mest såret ble jeg vel da bestevennen min dumpet meg for å bli populær....vi har ikke snakket ordentlig sammen siden mai i fjor. Jeg føler meg helt alene, jeg er omtrent aldri sammen med noen etter skolen eller i helgene, det har blitt så ille at jeg har måtte lage min egen verden og ha egne personer, (ofte fra ting som intresserer meg) for å kunne slippe ut noe luft, det har gått fra og kanskje være en gang i uken til å bli hver dag. Mange ganger sitter jeg utålmodig på skolen og venter på å komme hjem så jeg kan gå tilbake inn i verdenen min.

Skolen er vel noe av det samme. Det er passe greit, men det at jeg får dårlig i de to samme fagene hver eneste gang er med på å knuse meg, det ødelegger meg. Læreren min sier bare at jeg må slutte og ha så mye skrivefeil, men så får jeg tilbake oppgavene og så er det kanskje 4 tilsammen. Da jeg tok det opp på konferanse timen for en stund siden så sa hun at hun alltid trengte hjelp av andre lærere for å bedømme tekstene mine, men så glapp det ut at de ofte ble trekt ned. Da ble jeg knust, andre har 100 skrivefeil og får alltid bedre enn meg, det gir ikke mye vilje til å fortsette.

Hjemme.....jeg kan si jeg overreagerer noen ganer når jeg er hjemme, f.eks at vi har en samfunnsfagprøve dagen etter og mamma maser konstant om jeg skal lage salat og støvsuge osv.. da blir jeg furten. Men det værste er at jeg skal alltid være perfekt, aldri ha noe rot på rommet, alltid bra karakterer og alltid være glad, jeg går hver dag og er sint og lei meg, men jeg låser følelesene mine inne. F.eks. (dette er helt hva som skjedde) Jeg kommer hjem fra skolen og pappa har fått mac og iwork så han ber meg om å vise han hvordan han setter den opp. Det er greit, men da jeg har koblet den opp og skal begynne og installere iworks så ligger han på soffaen og ser på tv. Jeg installerer ferdig slik jeg gjorde på min mac, sier at han skal trykke på det og ikke det nå han skal starte (husker ikke hva alternativene heter) og går på rommet mitt. 5 minutter senere roper han på meg og da har alt klikka, jeg sier jeg ikke vet hva man skal gjøre og han klikker mentalt og sier at jeg er ubrukelig og at jeg bare sitter på rumpa heledagen uten å gjøre en dritt. Jeg bare står der, fordi jeg vet at hvis jeg går på rommet nå så vil jeg begynne å gråte og da vil han komme med "så går du å sipper for ingenting".
Han sier alltid at jeg må begynne og trene og spise sunnere, men han spiser bare junk selv og de tingene jeg har lyst til å prøve finnes det ikke tilbud om i nærmiljøet mitt og da er det uaktuelt, fikk knapt prøve dansing 10 minutter unna huset vårt med bil, og hvis jeg får prøve det så venter både mamma og pappa så lenge med å gidde å være med første time at jeg mister interessen for det...

Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre, må bare fortelle det til noen. Det er veldig vanskelig å ikke kunne fortelle det til noen og da var det lett å skrive det her og hvis det er noen andre som føler det sånn som jeg så kan de vite at de ikke er alene...

Klem fra meg <3
Avatar

Re: Jeg vet ikke lenger...

april 15 2011 - 00:08
Hei:)

Jeg kjenner meg faktisk igjen i en del av det du skriver, i og med at jeg selv har vært veldig skolesmart, og i tillegg har opplevd lignende konflikter med min far som den du skriver om.

Selvfølgelig må du få lov til å kunne ha en plass, med følelser og behov uavhenig av hvilke talenter/intelligens du måtte ha eller ei, og det føles så viktig å ha venner som tror på en, som en kan snakke med, og som faktisk stiller opp når man er 16. Jeg er 24 nå, og har venner jeg vet hvor jeg har, men da jeg var 16-17 så hadde jeg vel egentlig ikke det. Det skjedde mye i livet mitt på en gang, forandringer, ting jeg måtte venne meg til, vi flyttet til et nytt sted hvor jeg ikke kjente noen, og jeg ble mest bare værende den merkelige inneslutta jenta som ingen egentlig visste hvem var, men trodde var arrogant og overlegen. Jeg skulket skolen, selv om det var Veldig viktig for meg å gjøre det bra, jeg var kjempesint på hele verden, inkludert meg selv. Jeg tror at det er veldig lett for folk når man har blitt litt eldre og si at "det går over" osv. , men jeg husker at så lett er det ikke. Hvis man kjemper og står på og er seg selv, så finner man som regel sin plass i livet, og lærer hvem som er verdt å beholde osv, men det må gjøres gjennom smertelige erfaringer.

Dette ble vel egentlig litt mer om egne erfaringer og sånt noe enn det som var hensikten, men men, intensjonen er jo god.
Jeg synes det er veldig bra at du skrev her, kanskje det kan være starten for deg til å være litt mer åpen, og få tatt din plass i verden:) Jeg begynte å skrive dikt da jeg var 16-17, det har gitt meg ekstremt mye og gjør det fremdeles, en fin måte å uttrykke ting som ikke kunne sies høyt på.


Be yourself!
Til forsiden