Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Jeg vet ikke hva som foregår.

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Jeg vet ikke hva som foregår.

mai 2 2012 - 14:42
Sist jeg hadde kontakt med psykiatriklinikken i området var jeg til utredning for sosial angst. Jeg fikk ikke satt diagnose men det ble skrevet en epikrise og deretter måtte jeg finne psykolog selv. Jeg droppet psykolog og kom ut av skallet på egenhånd. Den sosiale angsten kom av at min daværende kjæreste påstod jeg hadde det lenge nok at jeg til slutt innbilte meg det selv! Utrolig hva ytre faktorer har å si for psykisk helse... Men nu er det igjen noe jeg sliter med, men jeg kan ikke helt sette fingeren på hva det er. Jeg er hvertfall ganske urutinert og blir fort sinna når det ikke går som planlagt. Bare å forsove seg et par minutter når jeg skal noe viktig til avtalt tid er nok til å kaste bort hele dagen på å bli hjemme og blåse i alt. Men utover det er ting som de skal. Hvertfall blitt komfortabel med livssituasjonen, dog alt kunne vært mye bedre. Jeg har ingen svikt, men kommer rett og slett ikke i gang med noen ting.. Jeg har sluttet å diagnostisere meg selv for jeg vet at det baner til hindringer. Jeg ønsker å få hjelp enten med psykolog eller annet. I og med det tar så himla lang tid og er vanskelig å holde motivasjonen oppe for å komme dit glir jeg fort tilbake til komfortsonen. Det er ikke de største problemene en kan ha, men nok til å bli ganske låst i tilværelsen. Jeg frykter å ende opp på gata til slutt, og til og med trives med det!! Og jeg som syns jeg ble likegyldig med antideppresiva... Nå er jeg jo like likegyldig bare med oppturer og nedturer som følger med samvittighet og selvfølelse. Er jo nesten til å bli like suicidal av å ikke ha et stort problem som mange små bagateller. Her om natten fikk jeg ikke sove, da ei venninne slo opp venneforholdet over en liten filleting som ble blåst opp. Da følte jeg så sterkt på at det var noe gærent jeg hadde gjort som ikke var meg selv og grubla så hardt på om jeg hadde blitt ondskapen sjøl. Endte opp med å ligge på badegulvet og rable ned tanker og til slutt dælje løs på meg selv i hodet for å få et avbrekk... Noen som kjenner seg litt igjen?
Til forsiden