Jeg har planer om å gjøre selvmord om noen par dager men jeg tør ikke å si det til noen. Alle folk jeg har fortalt det til bryr seg ikke, men jeg tør ikke å si ifra til mamma, pappa, helsesøster eller lærere. Jeg er redd for at de skal bli sure eller sende meg vekk. Jeg har hatt disse planene for omtrent 2 måneder nå. Jeg har hatt tanker om selvmord i omtrent 3-4 år. Jeg vet at jeg må si ifra men jeg vil ikke bli sett på rart for det eller ignorert. Nei. Jeg er redd for å bli sett på rart eller ignorert.

I det siste har jeg ikke gjort noe selvskading. Jeg vet ikke hvorfor men jeg har greid og holdt meg tilbake. Kroppen min vil at jeg skal gjøre det nå. Jeg føler at kroppen min synker ned i seg selv fordi at jeg ikke har gjort det på 2 uker. Jeg tror det er pga. at jeg ikke føler meg godt nok til å ha kommet så langt.

Jeg har bare lyst på en lang verdifull klem. Kan ikke bare noen klemme meg før denne uken er over? Vær så snill..

Du skriver at du er redd for at de skal bli sure eller sende deg vekk. Hvem er det som har fortalt deg at det kommer til å skje? Er du helt sikker på at de som har fortalt deg dette ikke prøver å lure deg til å gjøre noe dumt?

Ingen kan forstå hvordan du har det eller hva du har vært igjennom, det er bare deg. Å det er ergerlig å høre at du opplever å ikke bli sett og hørt. Fins det gratis helsehjelp der du bor, råder jeg å gå dit og få snakket med noen evt? Evt er jeg her med åpne armer, så med glede send meg nkd om ønskelig. Eller hjelpetelefon kan du snakke med mange gode folk. Om du ikke tør å snakke med familien eller helsesøster, så kan helsesøster også hjelpe deg videre. Disse tankene dine om å bli sett rart på eller ignorert henger trolig igjen med dine tidligere opplevelser? Det krever mot å tørre å spørre om hjelp, det er mange her ute som gjerne vil hjelpe deg! Jeg håper så inderlig du får hjelpen og alle klemmene i verden som du fortjener<3 Det fins menneker her i verden som er glad i deg selv om de kanskje ikke viser deg det. Siden du fortsatt er her etter 2mnd,du har hilst ut selvskading i 2uker. Det Er jo noe positivt! Du vet heller ikke hva du har å komme hvis ikke du er her for å se! Hold ut! Det fins lys i enden av tunnelen selv om det virker helt bekmørkt der og da!

Frikar: Jeg spurte engang mamma og pappa om hvis søsteren min eller jeg noen gang hadde hat noen psykiske problemer om hva de hadde gjort. Det var mamma og pappa som sa det, de hadde sendt meg vekk til et sykehus(husker ikke hva det heter)

Blueshadow: Først og fremst, tusen takk for klemmene. Men du fikk meg seriøst til å grine. Ordene dine var vare så flotte jeg vet ikke helt hva jeg kan si<3

Du bør i så fall fortelle til helsesøster, lærer eller en annen ansatt på skolen at dine foreldre sier slikt til deg.

Les her.La ikke deg dratt i mørket av tanker du ikke vil leve..Du er verdifull..mørke tanker er fiender..ikke venner..Livet er verdt å leve og oppleve..Snakk isteden hvordan du har det..snakk og søk hjelp.,..en dag blir det bedre…Snakk ..fortest mulig med noen du stoler på..ring fastlegen og si du vil bli akkut innlagt å få hjelp..eller akutt psykolog hjelp?Stor klem

Du skal få en klem av meg også, om du vil ha det av en skjeggete gammel mann. Det er ikke lengre sånn at man nødvendigvis blir innlagt om man har det vanskelig, så hvis du ikke ønsker det så kan du si ifra sånn at du mest sannsynlig slipper det. Livet er jo også spesielt komplisert når man er ung, sånn at mye retter seg opp når man kommer til 20-årene og alt av hormoner og sånt blir mer normalt igjen. Jeg håper virkelig du holder ut og finner ut hva livet har å by på for deg, for selv om det er vanskelig akkurat nå så betyr det ikke at det alltid vil være sånn.

Husker selv hvor vanskelig å være tenåring og ha angst og depresjon. Foreldrene mine var også negative til psykologer
Jeg var også suicidal på den tiden, men ville nok allikevel aldri turt å begå selvmord siden det sikkert er veldig smertefullt. Jeg ble kvitt den alvorlige depresjonen, den gikk over av seg selv. Men hadde jeg forstått den gang hva jeg forstår nå, så hadde jeg sørget for å komme meg til psykolog. Det blir ofte bedre av seg selv med årene , MEN det er jo bedre å få hjelp med en gang og kanskje få det bedre innen kort tid. Du kan google psykisk helse for bydelen eller kommunen din og få gratis psykisk helsehjelp hos psykolog innen få uker, vet forresten ikke med sikkerhet om det er sånn overalt, men prøv det. Eller så har du jo helsestasjonen for ungdom som et sted å starte. Begge alternativene lar seg jo starte uten at foreldrene dine vet om det, har du fylt 16 år, så er du helsemessig myndig på lik linje med voksne og de har taushetsplikt ovenfor foreldrene dine også. På helsestasjonen for ungdom er det ikke lov med voksne, dette for at ungdommen ikke skal møte på voksne de kjenner/ taushetsplikt.

Håper du faktisk tar den telefonen. Hvis jeg skulle tatt den telefonen den gangen jeg var tenåring, hadde jeg fått 200 i puls, vært anpusten, svimmel, måtte ha skrevet ned hva jeg skulle sagt og lest det opp, husk at dette er normalt for ungdom med angst, men det må gjøres, når man ikke har støttende foreldre.

Sender deg en virtuell klem!:)

Å det er ikke bra. Emm det er ikke så lett å si hva dom er best å gjøre pga jeg alderi har vært i den situasjonen. Men jeg hadde snakka med noen om det. Å det er anonyme chatter å som du kan bruke! De kan nokk gi gode tips til å føle seg bedre. Men uansett er du vært masse å det hadde vært veldig synd om man mistet deg. Å hvis du vil ha noen å snakke med her kan du ta kontakt med meg:)

Å det er ikke bra. Emm det er ikke så lett å si hva dom er best å gjøre pga jeg alderi har vært i den situasjonen. Men jeg hadde snakka med noen om det. Å det er anonyme chatter å som du kan bruke! De kan nokk gi gode tips til å føle seg bedre. Men uansett er du vært masse å det hadde vært veldig synd om man mistet deg. Å hvis du vil ha noen å snakke med her kan du ta kontakt med meg:)

Beklager for min forferdelig norsk forhånd…
Men tror jeg oppriktig at du kan stole på foreldrene dine. Jeg har ikke sett noen foreldre kunne sende barnet vekk istedenfor hjelpe henne som de kan. Det har jeg gode årsaker at du skal ha et vakkert liv. Noen ganger livet våre kan bli tøft og tomt, men er jeg sikker at det skal forsvinne når du få en fast og ordentlig jobb og egen bolig. Ting tar tid, du er selvfølgelig ikke alene. Jeg har ingen foreldre å snakke med, også strever jeg altfor mye med egen selvmordstanken i de siste dagene. Men jeg ville gjøre ting jeg setter pris på og skrive på papir om hvordan jeg skal ta livet mitt om jeg overlever. Du kan bli den personen du ønsker seg selv å være. En dag du vil bli takknemlig om hvor strålende og sterk du er.