Jeg ble for to år siden utsatt for overgrep, og jeg har som smått begynt og fortelle det til moren min og venninnen min. Problemet er at vel, psykologen min som jeg går til en gang i uken vet at noe skjedde for to år siden. Hun spurte om jeg kunne skrive det ned. Jeg trakk bare på skuldrene. Fordi jeg vet ikke hva som forventes av meg og si, hvordan jeg skal formulere det. Skal jeg fortelle om selve overgrepene? Eller skal jeg bare at at jeg ble overgrepet? og så er det dette at det føles så brutalt og drama og si/skrive ordene overgrep/voldtekt. Hva skal jeg si? Hvordan skal jeg klare snakke om det senere? Hva om jeg begynner le eller gråte da vi snakker om det?

Du kan jo bare skrive ned fakta om hva som har skjedd. Utelate følelsene. Så kan du hvis du vil, utbrodere når du er hos psykologen. Tror det er viktig at du ikke holder tilbake disse opplysningene overfor psykologen. Det er jo nettopp derfor vi har psykologer.
Om du kommer til å gråte eller le når du snakker om det, spiller ingen rolle. Han/hun kommer ikke til å dømme deg etter hvordan du oppfører deg. Det finnes ingen "perfekt" måte å oppføre seg på hos psykologen.:-)

Enig med la strada.
I tillegg skal du ikke behøve å si mer enn du er komfortabel med..
Har selv vært utsatt for faenskapet..
Klem til deg..

Men hvordan skal jeg våge og skrive ned 'jeg ble overgrepet/voldtatt' hvilke reaksjoner har jeg i vente om jeg forteller det?

Hei. Jeg tror dette er individuelt om hva som er best for den enkelte som har blitt utsatt for overgrep. Det å fortelle om følelsene som følge av overgrepet er viktig og hvordan dette påvirker deg i hverdagen. Psykologen er den personen man skal kunne dele alt med. Hvis du ikke føler deg komfortabel med det ville jeg vurdert å bytte psykolog. De fysiske detaljene er ikke lett å dele. Hvordan din psykolog reagerer er noe du ikke skal bruke 1 sek å tenke på. Alle har hver sin måte å takle slike hendelser på og dette vet psykologen. Viktig å vite at hun ikke dømmer deg på noe som helst måte.

Jeg personlig delte bare mine følelser om overgrepet og så vidt hvordan det skjedde. Jeg personlig følte ikke for å dele detaljer om overgrepet. Men husk, det er meg.

Håper det hjalp litt. Bare å si fra hvis du vil snakke mer!

Til det siste spørsmålet ditt "hvordan skal jeg våge osv?":
Holder du deg til sannheten, burde det ikke være noe å frykte.

Vet ikke om jeg forstår deg helt. Så;
Er du redd for psykologens reaksjon?
Eller for konsekvensene av at du forteller?

La strada: jeg er redd for begge deler, tror jeg. Først og fremst er det en frykt for at de som gjorde det skal få vite at jeg har sagt noe. Jeg ble 'lovet' etter overgrepene at de viste om jeg fortalte det til noen og at de skulle skade visse personer, inkl.meg om jeg noensinne fortalte det.

Michael_: problemet er at jeg stoler på hun men jeg vet at hun kan bryte taushetsplikten ved enkelte tilfeller. Hun ville f.eks fortelle til moren min om at jeg var paranoid med.grunnlag at 'siden du bor hjemme, er det en plikt at de vet, om dette skulle få deg å gjøre noe' (og jeg er 19)

Jeg stoler egentlig veldig mye på henne, litt for mye og. Jeg har hatt mange forskjellige psykologer. Men det er kun henne jeg har fått et sånt tillit til. Men ja. Hva skjer om jeg forteller om det til henne?

Så du er redd for at de som begikk overgrepene mot deg skal hevne seg på deg/din familie, hvis den du forteller det til sladrer til politiet?

Vil du ikke anmelde overgrepet?

Hvis du spør psykologen din om du kan stole på at hun ikke går videre med opplysningene, først. Hvis hun lover å ikke gjøre det, da kan du fortelle henne alt.

Så overgriperen har trua deg. Da går du til politiet og forteller alt, så kan de hjelpe deg med den saken også. Du må aldri la noen skremme deg fra å gjøre det eneste rette. :-)

La strada: Nei. Jeg vil ikke anmelde overgrepene. Det har ingen hensikt. Det kommer ikke gjøre det ugjort. Jeg stoler dessuten ikke på politifolk.

Jeg har nok ikke noe råd å komme med egentlig, annet at du ikke skal gi opp å få snakke med noen du stoler på om dette.

Men jeg kom til å lure på en ting rundt din mistroiskhet. Har du mye dårlig erfaring med mennesker du har stolt på oppigjennom? Kanskje også mennesker man forventer å kunne stole på i samfunnet vårt? Da er kanskje ikke den paranoide diagnosen din så veldig paranoid allikevel. Kanskje mer traumerelatert. Det er mange traumerelaterte symptomer som er underkjent i psykiatrien.

Hvis så er tilfelle at du har reelle grunner til å være mistroisk så er det også veldig viktig at din behandler er klar over at hun må opptre svært redelig overfor deg, ellers føyer hun seg bare inn i rekken av de som har skapt din skepsis til andre mennesker. Snakk med henne om dette. Tar hun ikke samtalen godt nok bør du bytte.

Vandreren: Jeg har egentlig aldri hatt tillit til folk. Det er enkelte få folk jeg har klart og ha nogenlunde tillit til og det er moren min. Så den eneste venninnen jeg har, og nå psykologen jeg går til. Jeg har ikke hatt så mange og faktisk stole på. Det at jeg er paranoid kan ha med mye og gjøre egentlig. Jeg vet ikke. Min oppvekst har ikke direkte vært stabil.

Høres ut som du har funne rett psykolog for deg. Bare det er ikke lett. Psykologen har taushetsplikt. Unntaket er hvis det er fare for at du selv eller andre kan blir skadet. Noe mer detaljert kan jeg ikke om lovverket. Dette er noe du kan forhøre deg om med psykologen eller din fastlege. Har din psykolog kjennskap til din mor (bekjent, venninne, slekt e.l.)? Mitt råd er å ha ei som er totalt ukjent og kanskje også i en annen by.

Å fortelle henne om hendelsen og dine følelser i forbindelse med dem tror jeg er ganske trygt. Psykologen har ikke lov til å dele dette med andre. Så jeg ville ikke vært bekymret for at gjerningsmannen skal finne ut av hva du deler med din psykolog eller mor. Hvis overgriper(ene) kommer med trusler er jo dette en sak man burde gå til politiet med. Men i dette landet er ikke det alltid det beste/letteste heller. Er utrolig vanskelig for man vil jo helst glemme og komme seg videre i livet.

Føler du at du kan snakke og betro deg til din mor? Alternativet er at din mor er med til din psykolog en gang.

Når du sier at du er redd for overgriperen(e), er dette person(er) som du kjenner, er i livet ditt eller slekt?

Skjønner at du er for redd til å anmelde. Det er dumt med tanke på at da kan ovegriperen fortsette med overgrep, kanskje mot andre. Og hvordan skal du sjøl beskytte deg mot vedkommende, som går fritt omkring?

Sidan du går til psykolog reknar eg med at målet ditt er å få hjelp, og prøve å få det betre. For at psykolgen din skal kunne hjelpe deg på best måte treng ho informasjon om kva som har skjedd. Elles vert det vel litt som å gå til doktoren og seie at ein har vondt, når ein eigentleg meiner at at ein vondt i kneet når ein går i trapper.

Når psykologen føreslår at du skriv er det berre for å tilby deg ein alternativ måte å kommunisere på. Ikkje alle klarar å sjå andre inn i auga og fortelle kva som har skjedd. Det treng ikkje å ha noko med psykologen å gjere i det heile, men handlar om deg og måten du kommuniserer på. Tru meg, eg har kommunisert med psykologen på mange rare måtar. Det er ikkje forventa at du skal sette deg ned å skrive alt i minste detalj og vrenge sjela di heilt! Ei setning kan vere nok til å begynne med, for å stikke hull på byllen. Det kan vere heilt utan orda du misliker. Som f.eks.: nokon gjorde ting mot kroppen min mot min vilje. Du kan stjele andre sine ord frå dikt, sangtekster, noveller eller avisartiklar, klipp og lim. Du kan fortelle ved hjelp av bilder. Lage strekteikningar, stjele bilder frå nettet. Poenget er at det er utruleg mange måtar å kommunisere på.

Det vert sikkert tøft å snakke om det. Du kan be psykologen om å stille ja/nei spørsmål. Det er ofte lettare å svare på. Kanskje du begynner å grine fordi du snakkar om noko som gjer veldig vondt. Den reaksjonen forstår alle. Kanskje du ler fordi du føler lettelse over endeleg å ha klart å fortelle om det. Uansett så er det kroppsreaksjonar som du ikkje kontrollerer 100% sjølv. Ein psykolog bør i alle fall ikkje reagere på slikt.

Du bør verkeleg ta det opp med psykologen din om du føler at ho har brote taushetsplikta! Fortell ho også om kor redd du er for at dei skal få vite det og at du har vorte truga.

Lykke til! Håper at du kan få god hjelp :)

Michael_: Vel, hun kjenner ikke moren min nei. Men hun har villet hatt moren min med på samtale flere ganger, og vil inkludere moren min i behandlingen. Moren min vet at jeg ble overgrepet, det er nylig hun fikk vite det. Hun ville bli med meg til psykologen nå denne uken, men jeg vil ikke ha henne der. Hun får ikke vite mer enn at jeg ble overgrepet, det går ikke. Jeg kjente en av overgriperne. (Det var fire)

La strada: Jeg hater den tanken på at de kan gjøre slikt mot andre. Men den ene bor i samme blokk som bestemoren min, så om jeg anmelder dette, og den saken blir henlagt, vet overgriperne at de har blitt anmeldt, da får de jo vite at jeg har snakket om det. Da står jeg og flere i fare.

Bekkeblom: Hva om jeg ikke klarer svare på det hun spør om?

Du har inga plikt til å svare. Om du ikkje klarar å svare så seier du akkurat det: Dette klarar eg ikkje å svare på! Når tida har gått og du har bearbeida det litt, så kan det vere at du kan svare, og viss ikkje er det inga katastrofe.

Det er frykteleg å høyre om det du har vore utsett for!

Jeg fåreslår at du kan skrive om opplevelsene i en dagbok eller lage en novelle eller sangtekst for å få det ut på en måte kan være det er enklere å fortelle om problemet når du har fått utløp for det. Du velger selv hva du ønsker å fortelle psykolog. Men dersom du har problemer med tillit til andre kan det være et hjelpemiddel å bruke dine kreative sider. Å du får se kanskje det blir mye lettere å fortelle om det etterpå. Lykke til