Hei. Jeg har vært her en stund, men ikke deltatt aktivt. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si.
Jeg sliter sånn med smerter og bivirkninger av behandling og medisiner, og etter endeløse avtaler, nye behandlere, nye medisiner og alt mulig rart har jeg nådd min grense. Jeg orker ikke mer.
Det er ingen utsikter til bedring, og jeg klarer ikke å akseptere at livet min skal være sånn som det er nå (og har vært i flere år). Tanken på å leve med smertene og det å være totalt avhengig av andre for de enkleste ting er uutholdelig.
Jeg har vært ærlig og åpen og sagt dette til flere behandlere, men blir ikke hørt eller tatt på alvor. Det føles ihvertfall sånn.
Jeg har det jeg trenger for å avslutte livet, men av hensyn til ektefellen min kommer jeg til å vente til etter jul. Jeg har blitt ganske flink til å late som ting tilsynelatende er ok, men det går på bekostning av mitt allerede skjøre jeg.

Store fysiske plager som ikke vil slippe taket, en ekstrem håpløshet å stå i. Jeg legger deg til som venn

Jeg har mye fysiske smerter selv.
Jeg er en av de få menneskene i Norge som har fått resept på cannabis- spray ( MS)

Men til å.med den har lite effekt.

Jula er spesielt tung da man late som alt er fantastisk og koselig foran familien.

Add meg gjerne som.venn på SDMO.

<3

Siden jeg nå kan anse julen som overstått, har jeg gjenopptatt mine planer for å avslutte livet.
De siste dagene har vært tunge, det er vanskelig å late som alt er greit og "nå har vi det jammen hyggelig dere".
Jeg har atter en gang bedt om hjelp, hjelp med smerter og psykisk helse. Jeg har ved flere anledninger kontaktet både mental helses telefon, chat og kirkens SOS , men som mange av dere vet er disse tilbudene en vits. Det hadde vært bedre å legge ned alt sammen i stedet for å late som det fins et sted de som sliter kan strekke ut en hånd for å få hjelp. "Tilbudet" er skammelig i Norge i 2022.
Jeg er i utgangspunktet en ressurssterk person, men jeg har møtt mitt overmenneske:meg selv.
Takk til dere som har lest. Takk til deg som sendte meg en pm.
Respekter dere selv, deres egne grenser og husk at så lenge ingen gjør noe for deg som hjelper deg, kan du bare stole på deg selv, hjelpe deg selv, -og være din egen lykkes smed.

Jeg skulle ønske jeg kunne gjort noe for deg. Er det helt utenkelig at du kunnet funnet de rette personene å bygge deg opp igjen med?

Det finnes teknikker for smertekontroll, som kan redusere behovet for medisiner betraktelig. Vet ikke om du har lært noe om/fått hjelp til dette.
Depresjon er en annen sak, og kronisk høyt smertenivå blir man deprimert av. Komme ut av den depresjonen alene er vanskelig, men med hjelp er det mulig.

Selvmord fritar nok deg for smerte, men er du glad i ektefellen din, så snakk med vedkommende om dette. Om ektefellen er glad i deg vil ektefellen ellers kunne ende i depresjon og livsødeleggende skyldfølelse. Selvmord er fryktelig vondt for de som bryr seg om deg. Bedre å jobbe seg gjennom det sammen, uansett hvordan det ender.

Ektefellen og jeg har snakket om dette. De vet hva jeg ønsker. Vi har også snakket om at vi ikke vil la hverandre forbli i en hjelpesløs og smertefull tilstand. Dette er grunnen til at jeg ikke kommer til å ta en ny runde med kreftbehandling. Jeg har sett samtlige i min familie dø av kreft, jeg har ikke noe ønske om å vente til det skjer med meg.
Jeg er ikke deprimert, jeg er fastlåst i en situasjon jeg ikke kommer ut av. Samtlige leger og behandlere har sagt det ikke er mer de kan gjøre for meg. Jeg har lett desperat etter hjelp i 6 måneder (etter at legene ga opp) for hjelp med min mentale helse. Hjelp til å akseptere min situasjon, hjelp til å håndtere alt som følger med. Jeg har ikke fått hjelp noe sted. Jeg betalte for privat psykolog, men hadde ikke råd til å fortsette, så vi kom ingen vei. DPS har avslått søknad, kommunen har ikke noe tilbud. Fastlege/sykehus sier jeg må fikse det selv.
Uten og gå for mye inn på metode jeg har valgt, så kan jeg si at jeg fortsatt har tid. Ektefellen sover, jeg koser med hunden i sofaen, noe hun egentlig ikke får lov til. Hun er en god lytter, men har få fornuftige svar.

At du ikke er deprimert er sterk lesning og at du som ser etter bare litt mental støtte i prosessen, skal ha problemer med å få det. Jeg føler meg som hunden, huff, men det er godt å høre at det er selskap i henne

Det er umulig for en person å helt sette seg i en annens sted, og dette forumet egner seg ikke for veldig personlige ytringer.
Det er liten tvil om at helse- og velferdsystemet i norge er en skam, og i virkeligheten slett ikke fungerer slik som på papiret.

Du kan i teorien kreve hjelp. Det er din lovbestemte rett. Dette er ikke ment som argumentasjon, men informasjon. Det er i vårt samfunn slik at man må ha ressurser til å kreve for å få hva man har rett på - og da må man også ha ressurser til å finne ut av det. Få i vanskelige situasjoner har ressurser til å drive research, færre orker sloss mot "øvrigheta".

Vedlegger informasjon om den aktuelle forskriften og kopi av den mest aktuelle § (mrk pkt b "andre tilstander der det er betydelig fare for at pasienten kan søke å ta sitt eget liv )Selv om du ikke føler deg deprimert gjelder §:

Forskrift om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern m.m. (psykisk helsevernforskriften)
Dato FOR-2011-12-16-1258
Departement Helse- og omsorgsdepartementet

§ 1.Plikt til å yte øyeblikkelig hjelp

Institusjon eller avdeling som er utpekt til å gi øyeblikkelig hjelp i psykisk helsevern etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-1 andre ledd, skal straks motta pasienter for undersøkelse og om nødvendig behandling dersom pasientens tilstand anses å være livstruende eller meget alvorlig, eller pasienten på grunn av sin sinnstilstand anses å være til vesentlig fare for andre.

Tilstander som utløser plikt til å yte øyeblikkelig hjelp omfatter blant annet:
a. psykotiske tilstander preget av svær uro eller voldsomhet som medfører betydelig fare for pasientens eller andres liv eller helse
b. psykotiske og andre tilstander preget av svær angst eller depresjon der det er betydelig fare for at pasienten kan søke å ta sitt eget liv eller skade seg selv eller andre
c. deliriøse tilstander der avrusing ikke er en hovedsak
d. psykiske tilstander hos barn og ungdom som omsorgspersonene ikke kan mestre, og der hjelp fra det psykiske helsevernet er påtrengende nødvendig.

......

Kanskje er ikke dette lenger nyttig for deg, men kanhende da for andre. Det føles så uendelig meningsløst å kaste bort de ressurser du synes å inneha. Samtidig, som sagt, jeg er ikke i dine sko.

Legger til link om bestemmelser om
Rett til nødvendig hjelp fra kommunens helse- og omsorgstjeneste
i tilfelle noen har lyst til å finne ut mer om dette. Siden inneholder linker som muligjør mer omfattende research.

https://www.helsedirektoratet.no/rundskriv/pasient-og-brukerrettighetsloven-med-kommentarer/rett-til-helse-og-omsorgstjenester-og-transport#rett-til-nodvendig-helsehjelp-fra-spesialisthelsetjenesten