Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Jeg har satt livet på vent..

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Jeg har satt livet på vent..

okt 13 2010 - 14:56
Vel, da var jeg også her inne. Har vært innom her ganske ofte, lest det dere skriver. Syntes det er fint å lese deres historie, deres tanker og følelser. Vite at jeg ikke er alene om å ha det sånn. Jeg syntes det ofte har vært vanskelig å sette ord på følelsene. Så kommer jeg inn her å leser de følelsene jeg ikke kan sette ord på..

Så, meg.. Jeg har hatt depresjon siden jeg var 13-14 år, er nå 22. Og spiseforstyrrelse omtrent like lenge. Jeg har alltid vært flink, alt jeg gjorde skulle være perfekt. Har alltid stilt krav til meg selv, akkurat høye nok til at jeg har noe å strebe etter. Og det gav en god følelse å klare det, en god følelse når folk skrøyt av meg. Menneskene rundt meg begynte å forvente at jeg gjorde det bra, på alle områder i livet. Det var vel da det gikk galt, når det ble en selvfølge. Når ingen så meg for meg, men for det jeg gjorde. Å alle unge ønsker jo å bli sett, så jeg strebet etter å leve opp til de kravene som var satt for å være meg. Jeg ble den perfekte datter, en foreldrene mine kunne skryte av til alle, utenom meg. Å jeg var jo det, på utsiden iallefall. Innvendig holdt jeg på å dø. Når jeg ikke lenger fikk bekreftelse på prestasjoner, søkte jeg perfeksjon andre steder. Kanskje jeg ikke var pen nok? Kanskej jeg ikke var tynn nok? Jeg unngikk verden, jeg var ikke pen nok til å kunne være en del av den. Spiste mindre. Jeg mistet meg selv i jakten på den perfekte meg.
I begynnelsen var det kjempelett å late som om alt var bra, sette opp en maske i møte med andre. Jeg klarer ikke det lenger. Jeg orker ikke lenger livet, har ingen glede av det. Kan ikke huske sist jeg var glad. Det er et ork å gjøre dagligdagse ting, stå opp, stelle meg, rydde, vaske, støvsuge, lage mat, spise, handle, bare det å være med venner er ofte slitsomt. Men når jeg klarer, om det så bare er å ta oppvasken, blir jeg "stolt" av meg selv. Men følelsen går fort over..

Det er vondt å kjenne på følelsen av å hate seg selv..

Dette ble langt gitt, håper noen tar seg tid til å lese det. Jeg har tatt første skritt, jeg snakket med fastlegen og går nå i terapi. Men jeg trenger noen som vet hvordan det er, noen som vet hvor viktig selv de minste skritt er.
Har laget en blogg, både for min egen del og andre i lignende situasjon. Ta gjerne turen innom: www.einsomheit.blogg.no
Avatar

Re: Jeg har satt livet på vent..

okt 21 2010 - 11:15
Hei, Frida Aurora!
Jeg håper du får hjelp så fort som mulig, for det er ikke lett å ha det slik du beskriver. Jeg tror at terapi kan hjelpe deg til å stille mer normale krav til deg selv. Perfeksjon er sjelden noe å trakte etter, og særlig når det tar fra deg så mye energi når du opplever å ikke holde mål.

Jeg håper at du lærer deg å bli glad i deg selv, sånn som du ER.

Med vennlig hilsen Iselin42
Avatar

Re: Jeg har satt livet på vent..

okt 28 2010 - 00:58
Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Er litt sånn at alt skal være superbra. Har ingen forslag til løsning ettersom jeg ikke har funnet det selv. Ville bare si hei, og lykke til :)
Til forsiden