Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Jeg gir snart opp..

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Jeg gir snart opp..

sep 6 2014 - 21:46
Noen dager gir jeg opp, det mentale er ikke like sterkt som jeg trodde, som alle trodde. Man sitter alene i mørket, tenker på alt man egentlig ikke vil tenke på, man føler seg nummen, men samtidig er det en smerte. En intens smerte som stikker. Jeg tror ikke noen rundt meg egentlig skjønner at jeg sliter, at noen ser det, eller hører det. Jeg sier jeg er sliten, men egentlig er jeg bare lei av å leve, lei av å våkne opp hver dag. Jeg våkner opp med tanker, tanker om at i dag skal bli en bra dag, at i dag skal jeg for en gangs skyld greie å stå opp, gå på skolen, jobb, være sterk, møte kravene og være den personen alle andre vil at jeg skal være. Jeg skal prestere og gjøre mitt aller beste. Det er ikke så enkelt.

Jeg var 12 år da den første knekken kom, en fem år eldre gutt voldtok meg. jeg var voksen, hadde tross alt mistet morsrollen som niåring. Jeg hadde jo opplevd morfaren min full flere ganger, en mor som gråt seg selv til søvn i stua. En far som var fult og helt opptatt av sin egen familie. Jeg var jo voksen, så ingen trengte å vite det. Det tok meg 4 år og fortelle det til min beste venninne. Ett år senere døde hun. Hva var jeg nå? Hvem skulle jeg gå til? Jeg var helt alene.

Jeg tenker ofte tilbake på disse årene, noen ganger får jeg tårer i øynene, andre ganger blir jeg sint, men oftest, oftest smiler jeg fordi jeg greide det. Jeg står her i dag. Jeg greide det nesten helt alene. Jeg hadde tross alt hjelp fra kniven, fra skarpe gjenstander som kunne skape en annen type smerte, en som kunne numme den smerten jeg kjente på innsiden.

Morsrollen min var mormoren min, som fikk brystkreft, hun var den sterkeste personen jeg noen gang har møtt og kjent. Hun ga aldri opp. I fire år greide hun å kjempe, og hun gjorde det bra. Det var bare det at etter fire år mister man kanskje den lille gnisten. Jeg trodde jeg kunne gjøre mer, mer enn bare å besøke henne på sykehuset, eller å se Lassie med henne på lørdagsmorgenen, eller hente henne vann når hun var tørst. Jeg var nok en gang alene. Morfaren min, han tok det ganske tungt, han hadde vært alkoholiker, men mormor greide å stoppe han. Han var tørrlagt alle de årene de var gift. Men da hun døde, da forsvant viljen, og han ble det verste monsteret du noen gang kan tenke deg. Det å bo i samme hus som et monster, det er vanskelig. Men på mange måter lærte det meg så mye.

Jeg er ikke alene lengre, jeg bor sammen med noen, jeg har kjærlighet i livet mitt. Jeg har et bedre forhold til familien min fordi jeg bor langt unna. Det er godt å kjenne at kroppen ikke streiker hver gang jeg kommer inn døra hjemme, fordi jeg vet at her, her er det bare kjærlighet.

Det tok meg til sammen 6 år og komme over voldtekten. Jeg greier den dag i dag og ha et intimt forhold, uten angstanfall. Jeg har kommet så langt nå at jeg ikke har tenkt å snu. Jeg har ikke tenkt å gi opp. Men hvorfor må det være så vanskelig? Hvorfor må det være så vanskelig å greie å være et normalt menneske? Hvorfor stoler jeg ikke på mennesker? Hvorfor må mennesker dø i en ung alder? Hvorfor må gode mennesker dø? Hvorfor kjenner jeg denne smerten så inderlig mye hver gang jeg er alene? Jeg er trett, og sliten. Jeg har kroniske smerter i magen, har hatt det i over 2 år nå. Legen sier det skyldes stress, jeg vet at det skyldes dette. Denne smerten jeg har gått og bært på i så mange år har til slutt kommet tilbake i form av en kronisk smerte. Jeg har angst, jeg har PTSD, jeg er deprimert, redd, og jeg er bipolar. Men hvorfor må det definere meg? Hvorfor må jeg, som alle andre mennesker bli definert av fortiden?

Jeg har det ikke bra. Jeg har lyst å lukke øynene og ikke åpne dem igjen. Jeg har lyst å ha en dag uten smerter. En dag uten tanker. Jeg trenger hjelp. Men jeg greier ikke å søke det, fordi ingen vil høre det jeg har å si. Ingen tror at det er så ille. Ingen tror at jeg er syk. Ikke en gang min egen familie.
Avatar

Jeg hører deg

sep 7 2014 - 00:10
Hei! Jeg forstår at du har det vanskelig. Hvis du trenger noen å snakke med om dette, eller hva som helst annet, så må du mer enn gjerne legge meg til som venn. :)
Avatar

Jeg forstår

okt 4 2014 - 02:30
Hei! Jeg leste alt du skrev. Jeg har selv slitt engang i tiden. Hvor i landet holder du til? Legg meg til som venn, om du vil!
Til forsiden