Kjempeflott at de tar tak i ungdommen, fordi det tross alt starter der. Men jeg blir så desillusjonert! Sjøl var jeg tenåring for tidlig, nå 31 år og fortsatt en som sliter en del med selvskading. Jeg skader meg temmelig stygt, og får ofte kommentarer i retning av at jeg er for gammel til å gjøre meg slike skader når jeg søker medisinsk hjelp. De kunne like så godt bare sagt at jeg er for stor til å bæsje i buksa!!!

Jeg er glad for at det kommer flere tilbud til ungdommen nå, men hva med oss "gamlinger?" Føler jeg bare faller utafor hele tida jeg! Psykologen min tenker å henvise både hit og dit, men det viser seg stadig at jeg er for gammel for opplegget. Er det noe grunn til å gi opp et menneske med ss bare pga alder? Jeg blir både oppreved, rådløs og lei meg når jeg stadig leser om det ene og det andre tilbudet tiltenkt ungdom! Man burde hatt noe mer spesialdesignet for oss litt voksnere.

Problemet ligger ikke i å finne en boks du kan bli plassert i. Det regner jeg vel med at du vet allerede.

Det er mange grunner til selvskading og en vesentlig del kommer fra manglende forståelse. Når en forstår mer så vil behovet for denne midlertidige distraksjonsformen avta. For det er nettopp hva det er.

Det er mange måter som dette manifesteres blandt oss mennesker. Og den ene metoden trenger ikke være bedre enn en annen selv om mye er mer stuerent.

La oss se på et par eksempler for å sette det i perspektiv.

Selvoppofrende atferd i forhold til familie
Kutting
Overspising
Trening
Jobber altfor mye
Dataspill
Rømning inn i en virtuell verden
Selvfornektelse
Overfladiske tendenser - Alts nekter å gå inn i noe med substans.
Eksessiv slanking
Røyking
Dop
Alkohol
Sex
Gambling
Slåssing


Det hele handler om å rømme bort fra essensen av vår væren og hva vi er her for å gjøre. Når mennesket blir fragmentert med traumer så er det et problem å sette alt i sammen igjen. Jeg skal unnlate å gå inn i dette altfor mye fordi det er en individuell prosess som ikke kan generaliseres.

Hovedtyngden bør ligge på spørsmålene om hvorfor du driver med dette og leksen du skal igjennom er blandt annet å finne svar på dette.

Det sies at det som forhindrer deg å gjøre det du har lyst til er din oppgave her i livet. Dette kan tolkes på mange mulige måter. Alt avhenger også av hva en har lyst til selvsagt. Mål endrer seg hele tiden i forhold til hvor man står. Og jaget som etterfølger et mål ka fort bli demotiverende dersom en ikke forstår helt hvordan det hele henger sammen.


Poenget er nok ikke bare å se at en trenger hjelp. Det handler om at den en trenger mest hjelp fra er en selv. Det er altfor mange som venter på at noen utenfra skal komme inn og ta seg av de problemene en har. Det fungerer ikke sånn. En må gjøre jobben selv og skaffe seg support til å gjøre det. Og når en kommer seg dit så går ting fort veldig mye lettere.

Jeg tror nok du langt på veg vet hva som trengs. Trolig er du redd for noe her og det får deg til å søke til det trygge og det kjente fremfpr det uttrygge og ukjente. Det blir en selvoppfyllende profeti som er basert på antagelser. Det vil ikke kunne bære seg logisk dersom en knekker det ned i elementære former. Så hvorfor fortsetter vi?
Vel, en kan jo dra inn mange eksempler på dette. Det er dog ikke nødvendig siden den enkelte sitter med svarene på sin egen reise. Det er dog et ufravikelig punkt at en har selv gått inn i en situasjon og dermed må en selv gå ut av den.

Jeg skal ikke legge noe skyld her. Det er ikke hva det handler om heller. Det gjelder å bli bevisst på hvor en er og hva som funker. Du sier at der du er funker ikke. Vel, da sier jeg at du må gå et annet sted.
Det er en brutal forenkling av det hele.

Jeg kjenner en god del av mønstrene som oppstår fordi jeg har kjent dem på kroppen. Drev også med selvskading jevnlig. Det jeg gjorde satte ikke merker. På et vis er det enklere når ting ikke blir sett, men samtidig er det lettere å ta tak i noe som en har noe håndfast å forholde seg til med.

Det er fullstendig mulig å bryte dette mønsteret på egenhånd. Du trenger ikke rekkverk å stø deg på, og du trenger ikke å bli holdt i hånden. Support vil du få om du ber om det, og informasjon vil også komme til deg når du begynner å spørre.

Hele hovedpoenget mitt er vel at du bør spørre deg selv om hva du gjør for å være der du er nå og hva du trenger å gjøre for å komme dit du trenger å være.

johnny 81, jeg sier det igjen: det er utrolig inspirerende å lese dine innlegg. Du ville vært en fabelaktig terapeut!! Egentlig så fungerer du vel som en slags nett terapeut her......

Det kompliserte er noen gang ukomplisert men likevel veldig vannskelig. Det handler om å tørre å ta gode valg for seg selv selv om det er vannskelig og tøfft. Både å endre destruktive handlingsmønstere og destruktive tankemønstere. Om du vil, får du det til!!! Heia, heia, alle som tørr å prøve.. Men det er skummelt, ja veldig, men det går!! :) Vi kan!!!

Det er en stund siden du skrev det, Johnny_81, men du fortjener litt mer ros. Veldig inspirerende lesning, og godt og vondt på en gang!

Det er sant det de andre sier her, og svar du har fått. Men samtidig tenker jeg som deg at hva med vi som er voksne? Vi er jo ikke mindre viktig enn ungdommer og barn. Alle er vi mennesker, og syns de burde fokusere på mer tilbud for de som er voksne også.