Jeg hadde planer om å drepe meg 16. februar kl 16.

Jeg vet at man ikke burde men jeg vet ikke hva annet jeg kan gjøre for å bli bedre. livet mitt suger ås mye akkurat nå og jeg vet ingen måte å ha det gøy på.
Den eneste grunnen for at jeg er i live er for at min eneste venn skulle til IKEA, hun spurte om jeg ville bli med. Jeg håpte på at jeg kunne ha det litt gøy. Jeg hadde det gøy, men med en gang jeg kom hjem var alt vekk. Det var som at jeg var tom igjen. Det føltes ut som at alt jeg gjorde for å ha det bra bare ikke funket og som om jeg aldri kommer til å ha et bra liv. Jeg kan ikke huske sist gang jeg var fr glad.

Jeg har ikke lagt noen nye planer men jeg har "mistet" alle vennene mine og jeg greier ikke å fokusere på skole eller gjøre leksene mine. Jeg soner ikke ut engang, jeg bar blir tom som om at ingen ting kan hjelpe meg i å bli bedre.
Jeg ble nylig flyttet lengre fram og i midten av 2 folk. Læreren sår rett ved siden av meg og jeg sitter helt fint til å se skjermen. Jeg kan høre læreren helt fint jeg det er som om at det bare går rett inn og ut. Jeg er usikker på hvorfor men jeg tror det kan være fordi jeg får veldig høy angst når jeg er rundt mange folk og spesielt lærere. Jeg satt helt bakerst i klasserommet og et godt syn på skjermen før og men da kunne jeg faktisk konsentrere. Jeg føler meg tryggere bak som at ikke mange folk kan høre eller se meg. Men når jeg sitter foran + i midten føles det ut som om at alle vet alt jeg driver med og angsten min stiger i å bare tenke på det.

Lærerne mine har også truet i å ringe hjem hvis de ser eller hører noen tygge tyggis. Jeg vet at de sa det pga. meg men jeg vet ikke hva annet jeg kan gjøre, jeg tygger tyggis når jeg ikke føler meg trygg, føler meg uvel, et krav på å tygge på noe eller en distraksjon. Jeg bruker det mest som en distraksjon til å ikke bite neglene mine, fingrene mine, pennene min, genseren min, leppene mine og munnen min. Jeg har hatt mange skader inni munne min i det siste uten tyggis og det gjør så vondt om kvelden. Det får bare livet mitt til å bli verre enn det allerede var.

Så langt har jeg ingen nye planer for selvmord men det blir bare mer og mer fristene hvert sekund som går. Men når jeg tenker på det blir jeg bare kvalm. Være så snill, si hva jeg kan gjøre for å få ting tik å bli bedre..


Hei,

Vi forstår at du har det vanskelig, og ønsker gjerne å prate litt med deg. Fint om du derfor vil sende oss noen ord i vår veiledningstjeneste. Klikk på knappen der det står "Skriv til oss".

Hilsen Administrator

Det er virkelig helt forferdelig å høre hvordan du har det. Jeg har gått noen timer nå og tenkt på hva jeg skal si til deg, men siden jeg aldri har vært en ung jente så har jeg ikke de beste forutsetningene for å si noe fornuftig. Men det jeg lurer på er om du er glad i dyr? Jeg lurer på om kanskje ridning kunne vært noe for deg? På den måten kan du møte andre, og få være sammen med dyr som egentlig er god medisin i seg selv. Eller kanskje få tak i deg en kattunge? For det også kan hjelpe helt utrolig på ensomheten og den fæle følelsen du sitter med. Og en kattunge trenger ikke å koste så mye heller... Nå håper jeg foreldrene dine ikke er så alt for urimelige sånn at de kanskje hjelper deg med noe av dette, for jeg føler at du trenger å komme deg ut sånn at du finner noen nye venner.

Du kan også undersøke om det er noen grupper på Facebook eller andre steder der du kan komme i kontakt med andre mennesker. Om du har noe du liker eller hvert fall har likt å gjøre, så kan du se om du kommer i kontakt med likesinnede der, gjennom sosiale medier.

Jeg lover deg at det er mulig å få det bedre altså, selv om det ikke virker sånn akkurat nå. Jeg er innom den samme tanken som deg innimellom jeg også, men jeg håper og drømmer så inderlig at jeg skal få det bra en dag. Og jeg tenker jo at nå som jeg har kommet så langt allerede, så er det jo helt for jævlig å gi opp igjen. Og du som knapt har startet på livet, det er hvert fall for jævlig at du ikke skal gi livet en sjanse! Det finnes masse spennende ting du kan gjøre, og kanskje du skal på en annen skole etter hvert med fag som du liker, og da møter du helt sikkert andre som også liker samme ting som deg.

Du burde nevne det til læreren din, eller kanskje helsesøster hvis du føler det er bedre, at du synes det sosiale kan være litt vanskelig. Det skal fint være mulig å få tilrettelagt litt for deg. Nå er sikkert dette et snodig tilbud å komme med, men om du ikke klarer det selv, så kan du sende på meg en melding med navnet til læreren eller helsesøsteren din, så kan jeg gjøre det for deg. Eller kanskje merkelig at en 40 år gammel mann du har møtt gjennom internett ringer, men det er sikkert noen jenter her som også kan hjelpe til, sånn at foreldrene dine ikke får full panikk hvis de får høre om det.

Beklager at jeg ikke har noe bedre å komme med, men dette var det beste jeg klarte i natt. Jeg håper at livet lysner for deg igjen, og at du velger å gi det en sjanse. Musikk er forresten en av de tingene jeg lever for...Det er ikke noe som er som skikkelig god musikk på en bra dag, for da kan jeg danse i timevis. :)

Hei kjære deg!

Jeg ser du har det fryktelig vanskelig når du tenker som du gjør, på å ta ditt eget liv. Utenifra så tror jeg likevel jeg ser store håp for deg og jeg vet at er ting som kan få deg til å få det bedre!

Jeg heter ikke Sindre, som nicket, men er en voksen dame med mye livserfaring.

Det jeg ser i din tekst er at ja du sliter, men jeg ser også hva som kan gjøres/ hvordan du kan tenke litt annerledes på det.

Når du blir glad når en venninne vil ha deg med til IKEA, så er det håp! Mange som ønsker å ta livet av seg har absolutt ingen rundt seg og synes absolutt hele tiden er uutholdelig. Det er kanskje ingen som ringer dem eller noe de blir glad for. Det var med andre ord noen der for deg, og det er jo noe å ta med seg.

Jeg skjønner at det var skikkelig nedtur da du kom hjem igjen og ting ble som før. Men jeg tenker at du bare er en jente som trenger sosial kontakt på dine premisser. Du trenger noen du kan stole på. Kanskje en til en, og noe å gjøre som får deg til å kose deg litt og glemme tiden.

Det med skolen kan faktisk også løses!

Mange har angst, og ja jeg har hatt det/ har det selv, så jeg vet hvor fryktelig det er.

Nå som jeg har blitt voksen så har jeg begynt å se ting litt annerledes. Jeg mener at når man sliter så skal man ikke bare alltid tilpasse seg, slik man tenker at man må, men man kan rett og slett prøve å skaffe seg et liv dom er tilpasser deg!

Den ene tingen du kan gjøre er å gå til læreren din og spørre om du kan få sitte bak i klassen i steden for foran. Hva om læreren sier ja!? Kan det tenkes? Du kan også tenke gjennom hva du kan si hvis hun ikke skulle si ja umiddelbart. Du kunne jo f.eks. si helt vanlig og rett ut at "Du.. Jeg sliter litt med å sitte framme.." eller tilføye "Jeg kommer nok til å trives bedre med å sitte lengre bak". Det går an å spørre etter timen helt enkelt "Du.. Har du 2 minutt?", og så sier du det bare rett ut. Slik kan du løse det å slite så mye og få det bedre på skolen. Det med tyggisen kan du og di på samme tid eller senere når det passer deg. Si det kommer pga. stress fordi du har behov for å bite i noe. Liker du f.eks å strikke, hekle eller å tegne? Kunne det være noe å gjøre i steden for?

Jeg skjønner om ikke forslagene mine gir deg løsningen på alt og at alt blir tipp topp, men livet handler ofte om å kunne si litt ifra. Det å stille spørsmål om å kunne sitte lengre bak er på et vis en enkel løsning på noe som kan gjøre ting bedre. Jeg har fått endret ting på arbeid der jeg har fått det mye bedre, og folk er mye mer forståelsesfulle enn det du skulle tro! Lærere og sjefer også!

Jeg tenker at du virker ung og har et langt liv foran deg der mye kan skje. Gode ting også. Mitt forslag til deg er at du prøver å tenke enkle løsningen. Dette kommer til å ordne seg. Prøv å inviter hun som inviterte deg til IKEA, prøv å gjære det beste ut av det. Folk er bare folk alle sammen. Da jeg var yngre skjønte ikke jeg heller hvordan jeg skulle kunne leve og komme meg gjennom dette. Nå tror jeg at det går, men du må finne din vei. Jeg har håp for deg! Jeg vet at ting er vanskelige, men ikke gi opp. Ta med deg ting på veien og prøv å gjøre noe med det du kan endre.

Klem fra en som har tro på deg!

Det er mye visdom i det de over skriver. Jeg hadde også intens uro og ubehag og hyppige panikkanfall uten at jeg sa det til noen, angsten forhindret at jeg kunne klare å connecte med de andre, det ble fryktelig ensomt, å være i en klasse og være helt utenfor. Ja, begynn å si ifra om små ting som at du trenger å sitte bak i klassen pga angsten. Det er mange som har angst og det gjør deg ikke mindreverdig, en lærer som har levd en stund, kjenner og har kjent mange med angst i løpet av livet. Det er kanskje ikke like vanlig å ha så mye angst som du har og jeg hadde, men jeg tipper også at de andre ikke skjønte hvor plaget jeg var og du er. Vær litt for deg, for de andre skjønner ikke hva du har behov for, si ifra om slike små ting. Kanskje kan du også skrive en sms til læreren hvis du ikke klarer å si ifra muntlig, da er det lettere å forklare seg uten å begynne å stotre, rødme, skjelve osv. Begynner du med dette, så vil du føle at du har litt mer kontroll.

Jeg også tror at du kommer til å få det bedre med tiden, begynn med små, små endringer.

Lykke til!

Det virker jo som du er bevisst på dine egne tankeprosesser, og da har du et bedre utgangspunkt enn de fleste for å ta en samtale med helsesøster eller lege. Du kan f.eks. vise dem innleggene du har skrevet her istedenfor å måtte forklare alt på nytt.