Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Jeg er desperat etter hjelp.

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Jeg er desperat etter hjelp.

april 1 2011 - 22:18
Hei. Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle plassere denne posten, så den havnet her.

Jeg er ganske stucked akkurat nå. Står helt fast, og kommer meg ikke videre. Jeg har over en lengre periode hatt det veldig vanskelig. Det er mye som spiller inn, som fortiden, foreldre, sykdom og lignende. Jeg er ei jente på 17 år, men jeg tørr og påstå at det jeg har vært gjennom er mer enn bare vanlige ungdomsproblemer, og mer enn en gjennomsnitlig person på min alder burde oppleve.

Jeg har mer eller mindre vært suicidal i et halvt år nå. Har tatt et par overdoser på en gang, og det ble mye styr med psykolog, lege, foreldre osv. Etter det har jeg tatt et par overdoser til som jeg fint har holdt kjeft om. Veldig lite lurt, jeg veit.

Problemet mitt er at jeg VIL leve. Jeg vil føle lykke. Jeg vil mestre noe, og jeg vil ha fremgang i livet mitt. Jeg vil leve som en helt vanlig tenåring. Men akkurat nå gjør alt så vondt at jeg veit ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Hadde jeg kun hatt meg selv å tenke på, så hadde jeg uten tvil avsluttet alt på øyeblikket. Det gjør så vondt å leve slik. Jeg lever også med bulimi. En selvvalgt sykdom kanskje, men likevel, det har vært min frustrerte måte å takle alt på.

Jeg skriver denne posten i ren desperasjon. Fordi jeg trenger alle råd, tips og støttende ord jeg kan få. Jeg veit at mange der ute har opplevd lignende. Hva har hjulpet dere? Hva gjør man i en slik situasjon?

Jeg kan meddele at jeg går til bup. Føler ikke at det har hjulpet meg så veldig mye. Liker ikke hele opplegget med selve bup. Det tar tid, og det tar tid mellom samtalene. Jeg trenger vell egentlig mer oppfølging enn det jeg får nå, men det er ikke flere tilbud til meg. Innleggelse vil ta lang tid å få gjennomført, ettersom ventelisten er LANG. Akuttavdelingen må man tydeligvis være døende for å komme inn på, fordi da legen henviste meg dit pga hun var redd for meg og jeg var heeelt på bunnen og kunne finne på å avslutte alt der og da, så var jeg ikke syk "nok".

Hva gjør jeg? HJELP!
Avatar

Re: Jeg er desperat etter hjelp.

april 1 2011 - 22:26
Synes du skal ta kontakt med fastlegen din og forklare ærlig hvordan du har det. H*n kan sikkert henvise deg til riktig person. Det er mye man kan gjøre selv for å få det bedre, men det er jo klart at du trenger hjelp fra andre i tillegg. Jeg har tro på kognitive selvhjelpsbøker som gir en teknikker for mestring av ulike livsproblemer som angst, depresjon og lavt selvbilde etc. Det er vanskelig å være tenåring rent biologisk fordi det er så mye som skjer på en gang. Husk at fremtiden kan bli bedre selv om du føler deg elendig nå. Jeg ville vært åpen med mine foreldre hadde jeg vært deg. Det er ingen skam å ha psykiske problemer. Det finnes mange behnandlingstilbud alt etter hvilken diagnose man har. Håper du får det bedre fremover.
Avatar

Re: Jeg er desperat etter hjelp.

april 2 2011 - 22:13
Hei, og takk for svar. Jeg har vært hos fastlegen, og jeg tror ikke det er så mange andre plasser jeg kan få hjelp. Og, ting er så alvorlig nå (i følge bup) at jeg er nødt til å fortsette å gå dit. I tillegg blir jeg fulgt opp av fastlegen i tiden fremover. Jeg skal hvertfall, men har ikke fått meg selv til å starte enda. Jeg har nektet, så nå blir det tvang. Jeg er på grensa til tvangsinnleggelse, men likevell er jeg ikke syk nok at å få frivillig. Fint system.

Nei jeg veit ikke. Står bare fast. Veit ikke hva jeg er ute etter eller hva jeg vil. Veit bare at jeg vil ha det bedre, og at jeg holder ikke ut mer.

Avatar

Re: Jeg er desperat etter hjelp.

april 8 2011 - 00:08
hei kjære deg :-)

du er ikke alene, vi opplever alle tragedier, men sant er det at noen får en større dose enn andre. slik følte jeg akkurat likt nå jeg var på mitt verste. men det som en ikke kan forandre på eller gjøre noe med må en rett og slett bare lære og leve med.
det er utrolig vanlig i vår kultur å misbruke noe for å glemme noe annet. alkohol,narkotika, mat osv. i det du beskriver misbruker du dop og mat. i mitt liv har det gått mye i mat. og dette er noe som vil hjelpe i perioder men ødelegge deg på lang sikt. noe du tydligvis har allerede oppdaget. hvis du ordner opp i det som kan ordnes opp i og finner en måte å leve med det som ikke kan forandres på vil du ikke trenge disse hjelpemidlene lengere.
og som du skrev : Hadde jeg kun hatt meg selv å tenke på, så hadde jeg uten tvil avsluttet alt på øyeblikket ) : dette er akkurat det jeg sa til min psykolog tidligere i dag. min oppgave nå er å lære å leve for min egen del, opp til nå har jeg kunn vært tilstede pga, familie og venner.

det som jeg har lært er at det må bli verre før det kan bli bedre, nå har jeg aldri tatt overdose eller brukt noe narkotika, men når det kommer til bulimien er jeg meget kjent. bulimien har preget mye av livet mitt. og når jeg nå prøver å slutte er det utrolig tungt og mye arbeid. når jeg og kanskje du også aldri har lært å ordne opp i problemer uten å bruke noe som f.eks mat vil det være vanskelig i starten å vite eksakt hva du skal gjøre for å få styr på ting.

med hjelp av din psykolog og med sterk nok motivasjon vil du klare det, med styrke og håp, og støtte fra familie og venner vil du klare det. men alltid husk at det er ditt liv, dine valg og det er kunn DU som kan forandre på hvordan du lever. og sist men ikke minst lær å leve for din egen del, vi lever alle for oss selv. det er den enesten måten vi kan overleve på. og når du lærer det med tiden tror jeg du vil fort finne ut at ditt liv også kan være fylt med glede og kjærlighet.
Avatar

Re: Jeg er desperat etter hjelp.

april 11 2011 - 00:05
Jeg kjenner meg igjen i en del av det du har skrevet. Jeg er 16 år snart..har opplevdmye jeg ikke burde ha opplevd. Jeg sliter veldig psykisk, jeg pleier også å gå til bup, jeg har prøvd å tatt livet mitt, jeg skader meg selv..Mn ikke på samme måte som du gjør med maten og narkoe..Mn jeg skader meg ved å kutte meg.. Dette ødelegger meg en del, Mn klarer ikke slutte.. Hvis det ikke hadde vært for noen av dem få i familien og vennene mine, så hadde jeg nok mest sannsynlig prøvd å ta selvmord igjen..
Mn saken er den at jeg vil jo egentlig ikke dø eller bort herfra, Mn vil bare få fred, vil bare stoppe alt det vonde..

Jeg vil bare si at jeg føler med deg og ønsker deg alt godt :) klem fra meg
Til forsiden