Jeg er en jente på snart 23 år. Da jeg var 8 år fikk jeg diagnosen seperasjonsangst som nå har vokst til en generell angstlidelse med agorafobi og panikk. Jeg har alltid vært ekstremt avhengig av foreldrene mine. Jeg fikk også diagnosen ADD, men den er de usikre på fordi symtomene også kan stamme fra angst lidelsen. Depresjon har også vært en faktor. Jeg vil prøve å gi så mye informasjon jeg kan slik at det kanskje blir enklere for dere å forstå hva jeg sliter med. Jeg har alltid hatt hobbyer. De endres ofte. Jeg kan være super interessert i en ting i ca 2 mnd og så legger jeg det på hylla og ser aldri tilbake. Siden jeg var liten har jeg ikke vært flink til å pusse tennene og dusje regelmessig. Jeg vil være ren. Men disse tingene er for vanskelig for meg å gjennomføre som en rutine hver eneste dag. Når jeg er ute blant folk er jeg alltid nydusjet og har pusset tennene. Ingen av mine venner eller noen i familien vet at dette er noe jeg sliter med. Ingen synes jeg lukter vondt eller ser ekkel ut. Jeg nekter å la folk se meg slik. Men dette er et så stort problem for meg. Jeg har prøvd å forklare dette til flere psykologer og terapauter men jeg får aldri noen svar. Jeg klarer ikke opprettholde rutiner. Jeg kan trene hver dag en uke og så faller jeg helt av. Jeg kan pusse tennene hver dag (2 ganger om dagen) i 1 uke, men så faller jeg helt av. Jeg kan dusje hver dag i en uke, men så faller jeg helt av. Jeg klarer ikke ta vare på meg selv. Og det er flaut fordi jeg er veldig obs på at dette er noe jeg ikke burde ha noe problem med. Dette er utrolig tøft og vanskelig. Og med hobbyene som jeg stadig vekk bytter ut begynner jeg å føle at det er et mønster. Jeg kan ikke holde noe som helst vedlike. Planter dør, døgnrytmen blir helt krise, osv osv. Er det noen der ute som har noe som helst ide om hva dette kan være? Jeg kan ikke jobbe med det om jeg ikke vet grunnen til det. Jeg har prøvd å lage lister og tidsplaner for alt jeg skal gjennomføre, men det går bare i en 1-2 ukers tid før alt rakner. Jeg ber på mine knær om at noen vet hva dette kommer av. Om noen har noen som helst ide, så legg gjerne igjen en kommentar. Det hadde betydd alt for meg.

Takk<3

Jeg syns det er veldig rart at behandleren din ikke forteller deg diagnosen og gir deg god nok informasjon slik at du forstår mer.det hadde vært veldig viktig for deg at du får informasjon slik at du vet hvordan du skal takle alt dette.jeg sliter mye med seoarasjons angst den angsten for å bli forlatt er forferdelig.det høres ut at du ikke klarer å opprettholde stabile rutiner og da blir det ustabilt for deg og du vet ikke hva det kommer av så blir du nok usikker og frustrert.hva med å vise dette til behandler som du har skrevet her slik at de skjønner mer hvor mye du tenker på alt dette.å leve med ustabile rutiner mø være veldig slitsomt og ikke greie å følge dem slik du ønsker men hvordan skal du bli bedre og takle ting når du ikke får den informasjonen du trenger.separasjons angst henger ofte også med personlighets forstyrrelser men dette er noe jeg kommer med nå.jeg er ikke psykolog så jeg kan ikke fortelle deg at det er det el det men har du vært utredet for det før?jeg skal være veldig forsiktig da jeg ikke er psykolog men du fortjener at de gir deg den informasjonen om hva som er hoved diagnosen din slik at du forstår deg selv bedre.jeg syns du kan vise dette til behandler det du skrev her og si det du skriver her og den usikkerheten som du viser her.jeg ønsker deg det beste i livet og håper du får riktig hjelp du fortjener og god informasjon slik at du får det bedre med deg selv.

Heisann.

Har du/dere sett på oppførsel eller vaner i barndommen? Kan trenge det for å tegne et bedre bilde for psykologen.
Noen ting ringer litt bjeller ved min egen diagnose, men jeg skal ikke komme med noen konkrete utsagn siden det er mye uvisst.

Artige er at jeg selv liker tryggheten ved rutiner men det er ikke alle jeg klarer å holde heller.

Prøv å tenk over alle mulige rariteter du kan ha gjort i barndommen. Så klart ikke alltid så lett selv, så mulig et nært familiemedlem kan huske ting. Med mindre du ikke vil dele det med de så klart

Skal du tegne bilde sv din barndom til psykologen din.det høres lurt ut.jeg er opptatt selv av å ha det stabilt og trygt rundt.sp rutiner er viktige for meg men så finner man ut at uansett hvor mye kontroll man vil ha så har man ingen kontroll i livet.For AOanxiety96 ønsker rutiner og trenger hjelp til det.Rutiner er jo viktig ellers blir alt bare kaos.Vaner fra barndom kan faktisk også ha noe å si.

Jeg setter ufattelig stor pris på så fine svar. Det varmer. Min mor har tenkt at jeg kanskje kan ha en form for asberger syndrom. Jeg var svært opptatt av myke stoffer da jeg var liten og med tanke på at jeg blir såpass opphengt i hobbyene mine, kan dette være en ting å gå dypere inn i. Jeg sliter ikke sosialt, men jeg blir veldig veldig utmattet etter å ha vært med folk. Asberger hos jenter er veldig annerledes enn hos gutter og det er ganske sjeldent at jenter blir diagnosert i barnealder. Jeg skal ta rådene deres og fortelle min psykolog om denne posten. Kanskje han kan hjelpe meg med å trekke noen tråder og kanskje komme nærmere et svar. Jeg vet at en diagnose ikke vil gjøre meg frisk, men da vil jeg i hvert fall kunne jobbe med problemet på en spesifikk måte som kan være bra over tid. Jeg har også blitt testet for personlighetsforstyrrelser, men der var det ingenting. Igjen.. Tusen tusen takk for at dere har brukt tid på å svare meg. Jeg setter ufattelig stor pris på det :)

Det er godt, håper dere finner svar.
Og som du sier, diagnosen vil ikke gjør deg frisk men da vet du ihvertfall hva som ligger bak en del ting som skjer. Har Asperger selv, det var derfor jeg så noen likheter og som du nevner så slår de litt ut forskjellig på jenter og gutter.

Bare av nysgjerrighet, når du sier myke stoffer snakker vi da om klær/pledd? Siden sensory overload er en ting vi er velsignet og forbannet med :o Vet at noen stoffer klarer jeg overhode ikke ha på meg, da blir jeg nesten sprø.

Lykke til!

Dette med Asberger er også interresant for sant at det er annerledes hos gutter og jenter,og lettere oppdage gutter siden det skiller seg ut. Jeg tenker du bør høre på moren din også syns jeg det var godt å høre du tar med dette til behandler så kan behandler lese slik at du etterhvert får vite mer informasjon om hva diagnosen din går ut på og lærer mer om deg selv.

Jeg er svært opptatt av myke klær og tepper. Men jeg går i stramme bukser osv uten problemer, selvom det ikke er superbehagelig. Eksen min ble alltid så irritert på meg da vi gikk i klesbutikker fordi jeg aldri kikket på det jeg synes var fint, jeg bare dro hånden gjennom stativet og kjente på hva som var mykt :P

Har svart deg :)

Kanskje det kan hjelpe å prøve å tenke at du Ikke er verdens sentrum for andre,At andre har nok med seg og sitt.Tenke at du gjemmer «sjelen «inni kroppen.At du ser gjennom et vindu som er øynene.Prøve å ha mer fokus på hva andre observerer av deg enn hva som foregår inni deg.

Håper det går bra med deg og at du finner ut av ting.