Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Ikke pappalikende datter

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Ikke pappalikende datter

mars 25 2008 - 16:38
Jeg er skilt fra min datters far, men ettersom ting jeg har merket så har ikke dattera mi noe forhold med faren sin. Jeg syntes dette er litt trist at hun vil gjøre minst mulig ting med han.
Hvorfor liker hun ikke faren sin egenkelig?
Avatar

Re: Ikke pappalikende datter

april 1 2008 - 22:22
Det synes jeg du skal forsøke å snakke med datteren din om. Er vel egentlig bare hun som kan svare på det. Nå sier du jo ingenting om hvor gammel hun er, men av egen erfaring vet jeg at selv små barn kan ha sterke meninger om en skilsmisse. Ikke alltid de ønsker å snakke med foreldrene om dette, så kanskje hun kunne få snakke med en annen voksen som hun kan stole på at ikke forteller det videre til deg, men som kan råde henne til å snakke med deg eller ham når hun er klar for det.

Jeg likte ikke den biologiske faren min. Men han var ikke snill, så dette er kanskje en helt annen sak. Jeg har noen traumatiske minner om tvangssamvær med ham fra jeg var veldig liten. Jeg ber derfor alle voksne som opplever at barn ikke ønsker kontakt med foreldre etter feks. skilsmisse om å opptre respektfullt ovenfor barnet. I vårt samfunn i dag er det mye fokus på foreldrenes rett til samvær. Jeg er av den oppfatning av at barn må bli hørt om de ikke ønsker samvær med foreldrene. Barnas behov må settes over de voksnes. Forsøk å komme til bunns i hvorfor barnet ikke "liker" forelderen det gjelder. Kanskje er han/hun skuffet over skilsmissen, føler seg sviktet etc. Hvis barnet opplever at deres følelser knyttet til dette tas på alvor kanskje det hjelper å prate med noen om dette, og at det etterhvert løser seg.

Dette er riktignok bare min personlige mening og kanskje ikke en absolutt sannhet. Hvert barn er unikt, og har sin egen historie som krever sin egen løsning.
Til forsiden