Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Identitetsløs

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Identitetsløs

jan 24 2018 - 16:58
Hei!

Jeg er ei jente på 22 år nå. Har egentlig alt lagt til rette for et godt liv: en stabil familie som elsker meg, gode venner som bryr seg om meg, jeg studerer, har mye oppsparte penger på konto osv.

Derfor skjemmes jeg for å skrive dette: Jeg sliter. Jeg sliter virkelig. Til tross for alt det gode i livet mitt. Jeg tenker på de fattige, sultne barna i Afrika, og føler på en enorm skam.

I tenårene, spesielt på videregående, gikk jeg gjennom en tung periode da jeg ble bedre kjent med seksualiteten min. Jeg ble forelsket i jenter. Jeg vokste opp i et kristent hjem, der hele familie, ja hele slekta mi er kristne. Lenge prøvde jeg å undertrykke disse følelsene jeg hadde for jenter, og bestemte meg for å prøve å være en annen enn den jeg egentlig var. Jeg begynte å delta mer på menighets-møter, ble sammen med en gutt, og ting gikk fint for en liten stund. Helt til det en dag gikk opp for meg at jeg levde i en livsløgn. Jeg gjorde det slutt med typen, sluttet å gå i møter, og isolerte meg fra verden. Hvem kunne jeg være om jeg ikke kunne være meg selv? Jeg følte meg så tom. Begynte med selvskading, og fikk bulimi. Foreldrene mine skjønte jo at det var noe som plaget meg, og hadde egentlig forstått at jeg slet med legningen min i en lang tid. De hadde vanskeligheter med å se meg som skeiv, som førte til et vanskelig forhold mellom meg og dem for en god stund. Men etterhvert forstod de meg. De så hvordan jeg slet med dette. Hvorfor ville jeg ha valgt denne tunge veien om jeg hadde kunnet velge det?

Etter dette har livet mitt til tider vært veldig bra. Forholdet mitt til foreldrene mine er veldig godt. Vi kan snakke om alt mellom himmel og jord, og de er der alltid for meg.

Men så kommer de mørke periodene da... De periodene der alt føles helt meningsløst. Jeg føler meg som et blankt lerret, helt hvitt, uten noen fargesplasjer. Hvem er jeg? Hem vil jeg være? Hva vil jeg med livet mitt? Hva liker jeg å gjøre? Hva står jeg for? Hva tror jeg på? Jeg har ikke svar på noen av disse spørsmålene. Jeg føler meg helt tom. Helt fortapt i min egen kropp. Som om det ikke lenger er sjel igjen i den. Jeg føler at jeg bare eksisterer, men ikke lever. Samtidig som jeg føler meg så tom, så blir jeg overveldet av sterke, svingende følelser. Følelsene er så sterke. Jeg kan føle på selvhat, meningsløshet, ensomhet, frustrasjon, redsel. Ja, jeg blir redd meg selv, for jeg vet ikke hva jeg kan være i stand til å gjøre i disse periodene... Jeg hadde aldri kunnet tatt livet av meg, for jeg har altfor mye godt å leve for. Men tanken slår meg allikevel ofte.
Jeg har prøvd i så mange år å tenk positivt. At dette kommer til å ordne seg. Jeg må bare bygge meg selv! Jeg velger en studieretning, bestemmer meg for hvem jeg skal gi meg ut for å være, og det funker for en stund. Men så henter disse mørke periodene meg inn igjen, som fører til at jeg ikke lenger er i stand til å studere. Jeg har null energi og motivasjon igjen til å lese pensum. All min energi går til tenkning og grubling. Jeg har tidligere begynt på og droppet ut av to studier. Jeg klarte ikke å fullføre dem. Nå har jeg startet på mitt tredje, og er nå igjen i en mørk periode, hvor jeg ikke vet om jeg klarer å fullføre dette heller. Jeg trives godt med folkene på studiet, og fagene er interessante! Men jeg har bare altfor lite energi til å makte å lese. Men jeg er livredd for å droppe ut, IGJEN. Om jeg gjør det nå, så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet ikke om jeg hadde klart å begynne på noe nytt igjen da. Jeg har søkt om time hos psykolog, så håper jeg at han/hun kan hjelpe meg.

Noen som har opplevd noe liknende? Eller som har noen råd til hva jeg bør/kan gjøre videre?
Avatar

Re: Identitetsløs

jan 24 2018 - 17:39
Jeg kan kjenne meg igjen i en god del av dette, riktignok med noen unntak. Jeg tror kanskje du mangler den kjærligheten en god partner kan gi deg. Har du prøvd å finne en kvinnlig partner som kan være din kjæreste? Hvis ikke, så er det kanskje noe å prøve.
Til forsiden