Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

INGEN Å MISTE – TIL HVA?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

INGEN Å MISTE – TIL HVA?

mars 24 2021 - 11:49
Da psykologen spurte om det var akutt fare for eget liv ristet jeg protestfylt på hodet. Jeg ville ikke legges inn; jeg ville ikke se verden fra et soveromsvindu, redefinere frihet innenfor fire, hvite, sterile vegger. De grå veggene i venteværelse gjorde ikke stedet stort lystigere, selv ikke med sofa, bord, magasiner og kaffekrus. Mennesker med de mest hjerteskjærende historier bodde her, minnet meg på at livet lett kunne bestå av rus og jaget deretter. Men, jeg var student med livet foran meg. Døden føltes ikke så nære.
En måned senere prøvde jeg å ta mitt eget liv. Det føltes håpløst å hver dag skulle våkne til fortrukne gardiner som jeg aldri orket å trekke fra; å hver dag skulle våkne fra et illebefinnende, fordi luften utenfor ble for toksisk. Hver dag en ny isboks, fordi jeg ikke orket å spise annet; hver dag den samme pysjen, fordi jeg ikke orket å skifte og; hver dag den samme knuten i håret, fordi jeg ikke orket å dusje. Jeg fylte dagene med tanketomme, enkle filmer; akademiske fag ble avsluttet hvis de krevde oppmøte. Siden selvmordsforsøket har jeg drukket. På det meste drakk jeg godt over en liter sprit, og jeg gikk ut i skogen nesten hver kveld for å dø i ruståken. Jeg led likevel ikke i stillhet; jeg har hatt pinlige raserianfall som har kostet meg vennskap og verdighet, og som har sendt både politi og ambulanse på døren.
Jeg skal ikke lyve og si jeg er glad jeg ikke lyktes med å ta mitt eget liv. Likevel er det ingen umiddelbar livsfare. Jeg har ikke krefter til å forsøke, og føler meg for fanget i familiær kontroll til døddrukken eller annen destruktiv adferd. Med det omfattes jeg ikke lenger av diverse støtteprogrammer, kampanjer og apparater. Jeg får ikke lenger meldinger fra bekymrede medstudenter, telefoner fra psykologer eller samtaleminutter med leger ved akuttklinikken. Ingen ambulansepersonell drar i døren til soverommet, og ingen politi bistår i leteaksjoner. Den type oppmerksomhet forsøkes ikke å forherliges, men med fraværet føler jeg meg usynlig.
Det er muligens ingen akutt fare for at jeg skal ta mitt eget liv, men det er akutt fare for at jeg faller fra på alle andre punkter. Det gjelder altfor mange mennesker - både før, under og etter pandemien -. For mange er det akutt fare for permanente fysiske og psykiske helseproblemer, problemer som kan skape ytterligere arbeidsmessige, økonomiske og sosiale frafall. De begår ikke nødvendigvis selvmord – kanskje de ikke engang dør av virkningene -, men de er ikke mindre viktige i debattene. Selvmord er kun en brøkdel av det mulige skadeomfanget. Likevel er det den akutte faren for menneskeliv som ofte belyses, som ofte gir en fot innenfor et system som er mer opptatt av eksistens enn liv levd. Diverse kampanjer og hjelpeapparater bygger på en idé om at alt kan fikses, at alle problemer kan løses, så lenge de som trenger hjelp er i live. Det er et håpløst narrativ og påfører mange mennesker irreversible skader.
Ingen å miste. Mental Helses kampanje går varmt i perioder med høy selvmordsfare, -rate eller ved innlegg omhandlende sådan. Kampanjen skaper samhold via akutt selvmordsfare. Andre som ikke er i samme båt - som overlevere, ofre eller pårørende – stenges fort ute. Selv føler jeg meg glemt; glemt i ruståken som blåste bort, glemt i selvmordsforsøkene som opphørte. Få bryr seg uten akutt fare, uten en knagg å henge faren for liv på.
Avatar

Leste i Stavanger Aftenblad i helgen

mars 24 2021 - 12:04
Det begås selvmord hver 2 dag.
Mest av unge folk.
Det er mer dødelig enn kreft.

Det er helt tullete og bak mål hvordan psykisk helsevern er lagt opp i Norge.

Det er som om de ikke vil snakke om elefanten i rommet.
Norsk psykisk helsevern er rævva.

Jeg har en foreldrer som har vært innlagt flere ganger på DPS , først må en mase seg til å bære sjuk nok..og så er det fri slipp etterpå uten noen skikkelig oppfølging .

Psykisk sykdom bør behandles like alvorlig som kreft .
Til forsiden