Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

I skyggen av min søster...

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

I skyggen av min søster...

aug 8 2010 - 02:14
I SKYGGEN AV MIN SØSTER

Det er tre år mellom meg og min lillesøster, Margot. Som barn var vi alltid forskjellige. Hun var den stille og rolige typen som lekte med dukker og ville lære seg å bake og sy. Hun gikk i mammas fotspor. Med meg var det annerledes. Jeg var høyt og lavt, ville lære å skru i videospillere som pappa, og jeg klatret i trær og lekte med Ninja Turtles actionfigurer. Jeg var ei skikkelig gutte-jente med andre ord.
På et vis var der vel alltid jeg som var den ”rampete”. Jeg tenker noen ganger på Emil i Lønneberget. Stakkars gutt. Han var jo ikke slem eller rampete med vilje. Han var en liten gutt med et hjerte av gull, men klarte allikevel å havne i de verste situasjoner som alltid endte i ”Snikkar-boden”. Jeg, som Emil, var bare nysgjerrig på omgivelsene og lekte på feil sted til feil tid. Jeg var en aktiv og glad jente.
Som søskener flest kranglet vi en del, men jeg reagerte ganske tidlig på at foreldrene mine ”tok parti” med Margot uansett hvilken situasjon det var. Jeg merket meg urettferdige situasjoner der jeg ikke ble trodd når Margot var den skyldige..I tillegg fikk jeg umiddelbart mistanken rettet mot meg hvis noe var galt i huset: Et glass som var knust, godsaker stjålet fra matskapet osv. ”Det er nok Aina som har gjort det.” Jeg husker spesielt en episode da vi var små, der jeg hadde en venninne på besøk og vi lekte i stua. Margot ville være med å leke, men kun hvis vi lekte hennes lek. Jeg og min venninne sa at hun selvfølgelig skulle få være med, men måtte finne seg i å leke ”Fugl, Fisk eller Midt i Mellom” som var en populær lek i stua den gang. Hun satte i å hyle og vræle og trampet i gulvet. Det var da jeg ble sint og sa at hun måtte slutte å hyle som en stukken gris og finne seg i at vi lekte det vi lekte! Hun fortsatte å skrike og løp opp i stua der foreldrene våre satt og så TV. Jeg og min venninne trakk bare oppgitt på skuldrene og fortsatte som før. Det var da mamma kom ned til oss. Olm i blikket og tok tak i armen min og holdt meg fast. Hun sendte min venninne rett på dør med en brysk tone. Jeg hadde kalt min lillesøster for en GRIS, og etter det kom en hel tirade som jeg husker lite av…
Mamma har alltid sagt at vi begge er like mye verdt og elsket, og det vet jeg at hun mener. Men jeg vet også at der alltid har vært en viss forskjellsbehandling inne i bildet.
En annen episode jeg husker var da vi skulle til vår voksne storebror på overnatting. Bror var kommet og bilen stod klar. Han og samboeren skulle ta seg godt av oss i helga. Mamma så stolt ned på Margot. ” Husk nå at Margot lett fryser. Gi henne et ekstra pledd på senga. Hun er ellers så flink til å ta vare på seg selv. Hun er ikke noe problem å ha i hus.” Så skottet hun ned på meg og sa med et lurt smil: ”Men hvis Aina blir ulydig, så må dere bare ta henne i nakken og vise henne hvem som er sjefen!” Broren min humret lett, men de ordene ringer i ørene mine den dag i dag….
Opp gjennom skolegangen var Margot heldig. Hun ble populær og fikk masse venner. Med meg var det annerledes. Jeg ble mobbet i hele 10 år. (Hele skolegangen gjennom grunnskolen, ungdomsskolen og ett år på videregående.) Tre ganger holdt det på å bli fatalt. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg var misunnelig på min søster og begynte å bli sjalu på hennes tilsynelatende problemfrie tilværelse.
Foreldrene mine var irritert på meg og mente jeg ikke burde ha blitt ”full” da jeg hadde vært i bursdagsselskap hos venninnen min og drukket TO øl, mens de ikke så ut til å reagere i det hele tatt på Margots festing hver helg.
Jeg flyttet fra bygda for å gå på skole. Ting ble lettere da, men jeg savnet venner. Det var garantert min egen skyld at jeg var alene da jeg hadde en smule sosial angst og helst ville kose meg på hybelen alene med en film. Det ble liksom en slags ond sirkel.
Men så traff jeg Crister. En kjenning fra nabobygda som jeg umiddelbart fikk god kontakt med. Jeg var nå 18 år og hadde aldri nærmet meg en mann før. Han gav meg en oppmerksomhet jeg hadde lengtet etter og i ham fant jeg en god venn som var utrolig god å prate med. Jeg var ikke forelsket i ham, men allikevel endte vi opp sammen. Hans bakgrunn som eks-narkoman plaget meg ikke. Så lenge han hadde kommet seg ut av det og ikke brukte stoff nå, så så jeg mellom fingrene på den detaljen. Men foreldrene mine visste hvem han var og nektet meg straks å omgås ham. Nå syntes jeg de gikk for langt! "Jeg vet at dere er glad i meg og bare vil mitt beste, men jeg må få lov til å bestemme selv hvilke venner jeg vil ha, og hvilke erfaringer jeg hadde i vente!” Detter var tross alt min første romanse og jeg brukte denne mannen for å løsrive meg fra grepet til foreldrene mine.
Margot hadde nettopp slått opp med sin tredje kjæreste på denne tiden.
Jeg endte opp sammen med Christer og etter skolegangen flyttet vi sammen i hjembygda hans. Jeg slet med forholdet til familien min og på ett tidspunkt hadde jeg helt brutt kontakten med dem. Dette dreide seg om mine valg og mine erfaringer. Dessverre ble Christer alkoholiker og etter tre år sammen dro jeg ifra ham. Jeg hadde forelsket meg på nytt og begynte mitt nye liv i nærmeste by. Jonas, som han hette, var svigermors drøm og en flott kar. Vi hadde begge jobb og bodde i en liten leilighet med flott beliggenhet. Etter to år forlovet vi oss på julaften og alt var bare fryd og gammen. Min hvor lenge var Adam i paradis..? Jonas mistet jobben grunnet nedskjæringer og jeg mistet min av samme grunn. Vi fikk oss begge ny jobb noen mil utenfor byen og måtte flytte. Tilfeldigvis hadde min søster og hennes samboer kjøpt et hus rett ved der vi skulle jobbe, og de hadde utleiemuligheter. Det kunne ikke ha passet bedre! Så begynte vårt nye liv vegg i vegg med min søster. Det var ikke verdens beste standard på huset. Gamle vegger i papp, sprukne lister, trekkfullt, vinduer med kun ett lag glass, badet var bygd inn i et kott og avløpsrøret gikk igjennom matskapet vårt nede i kjøkkenet…. Men vi brydde oss ikke om det. Slikt gikk jo an å fikse. Så naive vi var….
Etter ett år gikk bedriften vi jobbet i konkurs og der satt vi på bar bakke… Vi hadde dårlig råd fra før og at vi måtte vente tre og en halv måned på pengene vi hadde krav på fra bedriften hjalp ikke på. NAV ville ikke hjelpe oss i mellomtiden og vi ble hengende etter med regninger og husleie. Nå begynte det å gå nedover med oss. Mamma hadde begynt å antyde at Jonas svindlet meg for penger. Bør jo kanskje nevne at han også er eks-narkoman… ”Hva mener du med at jeg alltid er blakk? Det er jo fordi vi betaler regninger for harde livet!” sa jeg til henne på telefonen en gang. Jeg hadde spurt om å få låne 200 kr til en bursdagsgave til Jonas. Det fikk jeg ikke. Etter at Jonas mistet jobben merket jeg at mamma fikk mer og mer avsky mot ham. Hun sluttet å se på ham når vi var på besøk og snakket kun varmt om Margots samboer. Nå var det han som var svigermors drøm.
Igjen miskunte jeg lillesøsteren min som var så voksen, hadde eget hus og en flott mann med foreldre av høy status. Margot og mannen hadde nettopp vært i syden og var solbrune og friske. Nå hadde de også kjøpt seg en flott ny, sølvblank bil i tillegg til at de hadde en strøken amerikaner i oppkjørselen. Der satt lille gråe jeg. Jobbløs med min eks-narkomane mann, et Ford-vrak og masse gjeld… Hvordan kunne jeg bli så mislykket…? Mamma begynte å hate Jonas og han fikk fullstendig sammenbrudd! Han var svært glad i familien min og tok det veldig tungt å bli støtt ut. Han fikk raserianfall hjemme. Glass kunne gå i veggene og skapdører ble revet av hengslene. Etter å ha kjent Jonas i åtte år ble jeg skremt av denne destruktive væremåten hans. I neste øyeblikk kunne han huke seg ned i gråt. Han sa at han var fristet til å falle tilbake på ”gamle vaner”, men jeg snakket ham fra det. Det eneste var at han tar seg en ”ulovlig urte-pipe” i ny og ne, og det har jeg godtatt. Han sliter stygt med en ødelagt rygg og pipa hjelper.
Jeg elsker ham allikevel for han er verdens snilleste mann..
Men akk…manglende betalt husleie og hans raseriutbrudd, som selvfølgelig var godt hørbart gjennom de tynne veggene, førte til at vi ble kastet ut. I alle fall på papiret. De måtte få refinansiert lånet sitt og den delen vi bodde i måtte tas i bruk av dem. Nå bodde vi der på nåde…
Vi hadde bestemt oss for å gifte oss denne sommeren. Vi regnet ikke med at mine foreldre vil komme i bryllupet (noe jeg grudde meg til å oppleve), men hadde uansett bestemt oss. Ingen visste om det enda. MEN SÅ skulle plutselig storebroren min gifte seg. De har vært sammen i rundt åtte år. Foreldrene mine var så stolt av sønnen sin. Bilder skulle tas, gaver skulle gis og tale skulle holdes. Jeg var der (uten min forlovede selvsagt...) og var trist hele tida. Så på all gleden fra foreldrene mine, som jeg aldri kommer til å få oppleve.
Så ble det annonsert senere i måneden: Lillesøsteren min og hennes samboer skulle gifte seg i sommer i THAILAND!! Det skulle være et GEDIGENT bryllup og alt var godt planlagt. "Jippi...." var min reaksjon. Vi avlyste bryllupet. Vi turte rett og slett ikke…

De kom hjem som mann og hustru etter tre uker og i mellomtiden hadde vi slitt med å finne oss jobb og ny plass å bo. Uten hell… NAV kunne tilby oss leilighet i ”Narko-blokka” som den populært blir kalt. Gjett tre ganger hvorfor… Jonas sa at hvis vi havnet der, hos mange av hans gamle kjenninger, kunne det gå riktig galt med tanke på fortiden hans!

Vi sliter…

Jeg bruker Cipralex mot depresjon, rot hoper seg opp innendørs, Jonas er ufør pga ryggen, vi er blakke og på papiret er vi satt på gata…

Dette er virkelig noe å skryte av til foreldrene mine.
Det er her jeg sitter nå: I skyggen av min søster….
Til forsiden