I dag sliter jeg. I dag så jeg meg selv på broen, jeg så meg selv hoppe, jeg så livet fly forbi. Jeg gråt, jeg ventet på at noen skulle ta telefonen, jeg ventet på at bildene skulle forsvinne. I troen på livet har jeg fortrengt det vonde, sorgen, livet. I dag kom alt tilbake. Hvorfor vet jeg ikke. Kanskje savnet ble ekstra sterkt. Kanskje ap.no-artikkelen om tiltalen mot monsteret ble for mye. Jeg aner ikke. Jeg vet ikke hvor jeg er eller hvor jeg skal. Men her står jeg, venter i telefonkø og håper noen ser meg, ser oss. Håper noen lytter.

Livet har alltid noe å by på , men det finner du ikke ut hvis du gjør det slutt. Hvis du fortrenger noe vondt, kommer det alltid opp igjen. Det er en naturlov. Det er viktig å ta det fram og kjenne på det, og for de fleste av oss er det viktig å fortelle det til noen og gråte. Så det er det viktig at du gjør.