Er det andre her som føler det slik? At man blir nødt til å holde ut, for andres behov.?
Man har vert så heldig og fått to flotte barn som man elsker over alt. Men hvordan skal man klare det når man hater seg selv. Jeg forsvinner sakte men sikkert, jeg blir sykere for hver dag som går, mens det på samme tidspungt forventes mest av meg. Hvor lenge skal man bare "holde" ut.

Føler meg så forferdelig alene, da jeg ikke har noen å snakke med, føler meg som en heks av en mor med alle tankene om å avslutte livet, i samme sekund som man sitte og ler med de små podene. Hvorfor skal det være slik?
Jeg har slitt med spiseforstyrrelser, angst, depresjon, selvmordsforsøk, overgrep og relasjonsproblem. For å gjøre en lang historie kort er livet som et stor spørsmålstegn. Den ene dagen er ting så bra at jeg selv blir forstyrret av mindre, neste dag står jeg ikke opp i det hele tatt, gråter og gråter.. Har ingen venner her vi bor lengre, ingen å snakke med, bare meg selv og mine egoistiske tanker.
Jeg har så mange drømmer og så mange ønsker, hvorfor sitter jeg da her og syns så jævla synd i meg selv.
Er det noen her som føler det slik? er jeg helt på bærtur? trenger litt håp:/

Jeg har ingen barn, så er jo ikke akkurat det sammen. Men mesteparten av min familie er død, og det har fått meg til å føle en intens tvang til å leve. Haar ofte opplevd at den eneste grunnen til at jeg er i livet er for å ikke skuffe/skade de andre med min død. Det er en jævlig følelse, og det er trist å høre at du har det sånn. Hvis det er noen trøst; du er ikke en dårlig mor, du er bare syk og har vært gjennom mye.

Jeg lurer på om du får noe hjelp akkurat nå? Hvis ikke så tenker jeg at symptomene dine høres ganske alvorlige ut og at medisininer og hjelp kansje hadde hjulpet deg. Det høres ut som du har det veldig vanskelig og ingen burde ha det sånn og deale med det alene!

Takk for i det heletatt å ta deg bryet med å svare. Det høres ensomt ut:/ Ja det er en jævlig følelse, iallefall når ønsket om sinnstillstand er en annen, men så er man likevel så nede i den svarte bobla.
Livet har jo heldigvis positive sider ved seg og(innimellom). Og det å ville leve skulle jo være en positiv ting skulle man tro, men kanskje ikke når man får tanker om tvang rundt det?:/

Ja jeg er på vei inn i systemet igjen, men har ikke så mye håp etter å ha vert inn og ut av uttallige kontorer og grupper. Virkeligheten intreffer liksom uansett, er vel kanskje ikke så god på å bruke terapihjelpen min i det daglige. Om noe hjelper en plass blir det verre på en annen plass. :/ Maktesløs.

Kjenner følelsen, jeg føler jeg lever for å ikke skuffe foreldrene og besteforeldre. Moren min har siden jeg var et barn hatt suicidale tanker og har snakket om ganger hun har vurdert å henge seg selv til meg - det var ikke veldig hyggelig eller naturlig å høre som et barn. Jeg hadde nok blitt veldig sint hadde moren min tatt sitt eget liv, jeg vet ikke hvorfor jeg ville reagert slik men jeg ville nok tenkt at du hun ga opp på meg og de andre i familien - noe hun sikkert ville tenkt om jeg gjorde det også.

Jeg er ikke sikker, men ser for meg at det vil bli lettere å få lysten til å leve når barna blir litt eldre og man klarer å kommunisere normalt med de? Mulig jeg er helt på jordet. Jeg håper i hvert fall du holder ut, for barna vil gjerne ha mamman sin i live. Jeg vet det ikke er lett, for har samme tanker som du har og har en lyst til å forsvinne, men jeg håper og tror at vi vil se bedre dager.

Huff nei det hørtes ikke noe godt ut i det hele tatt. Det kan da ikke være noe hensiktsmessig for et barn å få høre slikt. Uansett hvor sårbare voksne kan være, og hvor mye feil de kan gjøre, er det jo for de aller fleste store forbilder (på et tidspunkt i livet). Da er det vel naturlig å føle svik av å få høre noe slikt.
Selv om det kanskje er stygt å si, så har jeg vel kanskje godt av å lese det du skriver.

Det er absolutt ikke lett, men "heldigvis" har jeg de to, som faktisk ER grunnen min for å være. Jeg sliter med forferdelig mye, men prøver å ikke la det gå utover de små. De har jo alle forutsetninger for et godt liv, så lenge jeg ikke ødelegger.

Trist å høre hvordan du har det, vet ikke om man kan forestille seg hvordan det føles den veien heller. Livet er tøft, men jeg lever fortsatt i et lite håp av at det vil komme bedre dager. håper du ikke sitter alene med dette.

Første gangen jeg hørte moren min fortelle om selvmordsforsøkene hennes så var det absolutt et bilde av henne som falt i knas, hun var jo en av de forbildene jeg hadde, og det er ikke så lett å se opp til en som vil ta sitt eget liv. Glad for at det gjør deg godt å lese det jeg skriver, for var det som var målet. Litt vanskelig å hjelpe konkret i en slik situasjon du har, tenkte bare jeg kunne dele mine erfaringer i det minste.

Må si at utifra det lille du sier så høres du jo ut som en god mor, og det er naturligvis en ekstra jobb når man har vært igjennom alt det du har. Jeg tror ikke det skal så mye til for at ungene dine ser på deg som en supermamma, jeg så opp til moren min da jeg veldig liten selv om hun ikke klarte å gjøre noe pga de psykiske sykdommene hun hadde. Jeg håper at du kan dele problemene dine med en eller annen i livet ditt, har du noen familie du kan snakke med?

Selv har jeg den følelsen av at jeg ikke fortjener andres selskap, at jeg ikke fortjener kjærlighet og alt det der. Jeg ser veldig mye ned på meg selv og har sterke tvangshandlinger/tanker. Jeg sitter mye alene, og har gjort det lenge, men har i det siste tatt mer kontakt med faren min, og det merker jeg hjelper. Så hvis du har en person i familien som kan være der for deg, selv om det bare er et par timer i uken, så tror jeg det vil hjelpe deg litt på vei. Det å ha litt menneskelig kontakt utenom barna dine er nok viktig. Ville ikke forundret meg om du hadde funnet noen her inne som også kunne vært en dose menneskelig kontakt.

Kjenner meg, desverre, veldig igjen i det du skriver. Har levd "for andre" i mange år nå, min familie fordi jeg ikke vil de skal gå gjennom å sitte igjen etter et selvmord for tredje gang, og nå har jeg et fantastisk lite barn som jeg ikke orker tanken på at skal vokse opp uten mor. Og pappan til barnet da. Men han vet jeg jo at klarer seg uten meg. Han klarte seg uten meg i mange år før han møtte meg, kanskje tilogmed ting ville vært enklere? Nei, jeg er ikke suicidal pr i dag. Men ville bare fortelle at du er ikke alene om slike tanker.

Du er ingen egoist,tvertimot.Alt du skriver kan jeg kjenne meg igjen i.Jeg har selv opplevd overgrep som barn.Alt det du beskriver er symptomer på det du har vært utsatt for.Ofte når en selv da får barn kan gammelt grums dukke opp. Har du blitt utredet forPTSD? Jeg har det.Tok mange år før jeg fikk riktig diagnose.Før det fikk jeg også bare såkallt hjelp som ikke funket.Litt rart når dette er det de fleste sliter med etter traumer fra bla overgrep

Greide virre meg borti sendknappen før jeg var ferdig;).Du kan legge meg til som venn hvis du vil.Kan snakke mer privat da.Er 40,to barn 18 og 15:)

Kjenner meg igjen der ja..men livet er jo ikke lett..
klem