Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Hvorfor jeg ikke vil leve lenger!

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Hvorfor jeg ikke vil leve lenger!

mars 3 2012 - 08:29
Hei! Jeg er vel her for å fortelle min historie da ingen er intressert i å høre hvor synd jeg syntes på meg selv (slik oppfatter jeg det hvis jeg forsøker å fortelle noen om mine problemer).

Noe av det første jeg husker fra mitt liv var bråk i hjemmet. MItt første minne i livet var da jeg var 5 år gammel og min far banket min mor i stuen i huset vi bodde i. Jeg kan huske jeg ble sint og klatret opp på en stol og angrep min far og forsøkte å bite han i foten. Han sparket meg vekk slik at jeg ble kastet i veggen. Min søster måtte mange ganger ringe politiet for å stoppe galskapen.

Min far hadde en far som var krigstraumatisert og kunne også være voldelig, men det er ingen unskyldning for å slå andre mennesker.

Min mor var egentlig lesbisk, men det var ulovlig frem til 1972 og hun turde ikke å stå frem siden det var kriminalisert og familien hennes visste ikke om hennes legning.

Etter en del år med at min far slo min mor, klart hun å komme seg unna. Dette var etter at hun hadde oppdaget at min far var utro med en annen dame (min nåværende stemor). Hun stod frem som lesbisk, noe meg og min søster ikke hadde noe begrep om. Min mors familie brøt kontakten med min mor, men den skulle ta seg opp igjen senere.

Den første damen min mor traff, var suicidial og forsøkte å ta sitt eget liv foran meg da jeg var sju år. Jeg måtte flere ganger dra kniven ut av hånden hennes og roe henne ned. Dette skjedde alltid da jeg var alene i huset med henne. Tror det var et rop om hjelp, men jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre da jeg var så ung. Vi ble også mobbet på skolen da min mor var lesbisk.

Etter en stund ble det slutt mellom min mor og hun, og vi flyttet til Haugesund hvor min mor traff en ny dame. Tiden i Haugesund var en fin tid uten problemer, men vi skulle snart flytte igjen da min mor traff en ny dame i en kommune utenfor Bergen.

Da vi flyttet inn i hennes hus, hadde hun to barn fra før av. Hun slo de regelmessig og jeg ble også slått av hun. Det var regelmessig krangling mellom min mor og hun også. Det virket som de andre barna i huset ikke var så interessert i å ha oss boende der, så det var mye krangling mellom meg og de. Min søster bodde hos min far på den tiden, noe hun ikke hadde lyst til, og hun kom inn i dårlig miljø. Hun rømte fra min far og levde en periode på barnevernsinstutisjon.

Etter ett års tid flyttet vi igjen, og meg, min mor og min søster levde sammen i et hus uten noen andre der. Det var et fint og problemfritt liv, men det skulle ikke vare lenge før min mor traff en dame i Rogaland, og vi måtte flytte på nytt. Bortsett da det var en krangel om hven som skulle ha foreldreansvaret for meg og min søster. Da fortalte min mor at min far hadde sagt at han ville ha min søster, men meg dret han i.

Jeg likte ikke å flytte til Rogaland og kom aldri helt overens med folkene der. Den nye damen til min mor virket det heller ikke som at var interessert i å ha noen barn i i det forholdet, men hun måtte ta oss med på kjøpet. Hun pleide å grille meg i min tanker om min mor og hun da vi var på tomannshånd. Hun pleide også å få meg til å føle meg ganske så ubehagelig under disse samtalene.

Etter en stund flyttet vi tilbake til Bergen og vi kjøpte et hus der. Jeg begynte på ungdomsskolen. Etter ett år i Bergen ble det slutt mellom min mor og denne damen, og min mor traff en ny dame og vi byttet hus på nytt. Dette forholdet skulle få meg til å føle meg fremmedgjort fra hjemmet da det ikke var plass til meg der. Under en krangel mellom meg og min mor, fikk jeg høre "takk for at du ødelagte dette forholdet og". Jeg mast totalt tilliten til min mor etter dette og begynte å være ute så mye jeg kunne for jeg ville ikke være hjemme lengre.

Det var i disse tidene (13-15 år gammel) at jeg begynte å få selvmordstanke første gang. Jeg husker at jeg stod med kniven og vurderte å ta mitt liv, men det som gjentatte ganger har reddet meg er at jeg er for feig til å ta mitt eget liv (vet nå på dette stadiumet i livet at jeg vil dø med hjelp at piller). Tenkte også å få tak i en pistol slik at det å dø ikke skulle være så alt for smertefullt.

Jeg begynte etterpå å oppsøke rusliberale miljøer og begynte å røyke hasj. Hasjenrusen gjorde at jeg ikke hadde tankekjør hele tiden og jeg ble slapp og likegyldig. Til slutt var jeg stein hver dag og hasjrusen ble målet, for da slapp jeg å bry meg om omgivelsene. Jeg begynte etterhver å tulle med sterkere stoffer (amfetamin) da dette gjorde at jeg ikke følte noenting for noe eller noen.

Etter en stund traff jeg den eneste damen jeg noengang virkelig har elsket og jeg fikk rusproblemet mitt under kontroll. Det å elske hun, fjernet alle negative tanker i hodet mitt. Vi var unge (hun var 16 og jeg var 19) og hun var halvt indisk. Da moren hennes fikk høre om oss og min familie, gjorde hun alt for å ødelegge for vårt forhold og vi måtte være sammen i smug. Dette varte i ett år før moren etterhvert oppdaget at vi var sammen. Da sperret hun datteren sin inne og tvang henne til å ringe meg for å gjøre det slutt.

Dette knakk meg helt og jeg gikk tilbake til de rusliberale miljøene og forsøkte å ødelegge meg selv med forskjellige stoffer og for å rømme fra mine følelser. Jeg begynte å selge stoffer, noe som skulle gå gale da en ikke kan håndtere penger da en er på psykose hele tiden. Jeg fikk narkogjeld, noe jeg brukte lang til på å betale tilbake.

Jeg flyttet etterhvert vekk og fikk meg jobb og forlot mitt tidligere småkriminelle liv. Etter dette brøt jeg mesteparten av kontaketen med mine foreldre. Etter ett par år i arbeid, traff jeg en ny dame som jeg innledet et lengre forhold med. Det endte med at vi ble gift, men jeg klarte ikke å ha tillit til noen lengre, så det ble et turbulent forhold med mye krangling. Jeg hadde masse verv på meg i politikken og ble mer og mer overarbeidet samtidig som jeg gikk på universistetet. Til slutt falt jeg tilbake på massiv hasjrøyking for å holde ut (trodde jeg). Det hele endte med at jeg tok ut skilsmisse, trakk meg fra politikken og nå isolerer jeg meg hjemme. Lot en kamerat få bo på et rom i leiligheten min, men han bare ruser seg og betaler aldri husleie eller strøm.

Selvmordstankene kom mer tilbake etter skilsmissen da jeg klandrer meg selv for den. Jeg hater meg selv for at jeg såret hun. Jeg har ingen barn og ingenting å leve for. Jeg klarer ikke å ha normale forhold til andre mennesker. Jeg klarer ikke å fungere som en normal person og døden virker som er befrielse. Har mest lyst å spise et brett med sovepiller og aldri våkne igjen. Jeg tror jeg begynner å nærme meg siste stadim. Jeg klarer rett og slett ikke mer.
Avatar

Re: Hvorfor jeg ikke vil leve lenger!

mars 3 2012 - 11:27
Hei!

Forstår godt at du slide å har det vont itte alt det du har opplevd! Men du må aldri glømma at det finnes mangen her ude så du betyr mye for. Selvmord e aldri den beste løsningen uansett kor vont du har det, det vil ble bedre. Eg vett at det e vont å forstår godt at du muste livsgnisten men ver så snill å tenk at sjøl kor mørkt og trist alt e for deg nå så vil det før eller siden snu å live vil ble lettere. Det love eg deg!!! Men viss du hadde tatt live ditt nå vil du aldri få oppleva alt det fina å goa så komme te å sje i fremtiå! Hold ud, det bler bedre.

Klem :)
Avatar

Re: Hvorfor jeg ikke vil leve lenger!

mars 5 2012 - 13:42
Føler med deg da jeg leser om dit liv.... du har opplevd mye negativt, fått skylden for ting du ikke hadde noe med å gjøre som din mors relasjoner pluss avvisning av din far.

Har du prøvd samtaleterapi hos en psykolog?

Jeg har slitt hele mitt liv med depressjon/distimy og angst. Men aldri var det noen som merket at jeg hadde det vanskelig. Jeg opplevde det samme som du at jeg tenkte at de folkene rundt meg ikke gidder å høre om mine problemer. Og de gangene jeg søkte hjelp hos fastlegene fikk jeg ingen forståelse... fik bare piller men aldri noen oppfølgning.
Endelig har jeg en fastlege som gjør jobben sin og hjelper meg. Vært sykemeldt og fått henvisning til psykolog og syns det hjelper masse, går også på medisiner.
Tenkte at kanskje samtale terapy kunne vært til hjelpe for deg også. Da er man jo hos en som for betalt for å høre på de problemene man har og gir råd hvordan man kan bli bedre.
Og husk at det finnes vej ut av dette her... det finnes hjelp. Ikke gi opp.
Avatar

Re: Hvorfor jeg ikke vil leve lenger!

mars 15 2012 - 18:46
Huff, dette var vond lesning. Det er ingen tvil om at du har hatt et veldig tøft liv til nå, men etter som jeg forstår så er du fremdeles veldig ung. Det er lett for meg og andre å si at du ikke må gi opp, men husk at flere av oss har selv vært på selvmordets rand.

Du har nok fått ødelagt en god del av relasjonsknytnings-evnene dine etter denne turbulente oppveksten med altfor mye flytting og ustabile foreldre. Det er ikke lett da å stole på folk, og jeg forstår at du er tom og lei og sliten etter alt du har vært igjennom både i barndomsårene, ungsdomsårene og litt av dit voksne liv.

Men vet du, jeg tror du også ka ha en depresjon. Kan ikke du ta turen til legen din for en prat og så be ham om å henvise deg til en psykolog? I tillegg kan du få medisiner mot depresjon og angst, og da får du det bedre.

Så det du kanskje trenger er altså 1) Noen å prate med og 2) Medisiner.

Etterhvert vil du nok komme ut av alt det triste og mørke, og du kan kanskje se at livet tross alt har mange lyspunkter også.

Ikke gi opp! Prøv bare å hold det gående inntil du får hjelp til å komme deg videre. Det finnes håp!

Klem
Til forsiden