Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Hvordan skal jeg takle dette?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Hvordan skal jeg takle dette?

aug 19 2013 - 16:46
Hei!

Siden i vår har jeg vært innlagt på tvang, så frivillig tvang og på lørdag overført til frivillig. Ville skrive meg ut i dag, men holdt tilbake på nødrett.

Å være her på frivillig fører med seg ekstrem angst for at jeg plutselig skal skrive meg ut. Jeg føler jeg har null kontroll, tankene raser, kaoset er stort. Situasjonen er preget av affekt og panikk.

Grunnen til at jeg reagerer slik vet jeg ikke. I tenårene ble nok ikke min psykiske helse ivaretatt, da alle mente at ingenting feilte meg og jeg bare var tverr og destruktiv. Jeg følte ikke jeg ble tatt på alvor. Først når jeg ble 17, ble jeg innlagt, og var da innlagt så og si sammenhengende til jeg var 23.

Nå er jeg 26. Har leilighet og jobb. Og egentlig burde livet vært greit. Som tidligere nevnt, fikk jeg en real knekk i vår. Jeg ser på andre som klarer å jobbe konstruktivt og ta i mot hjelp, jeg blir skamfull, flau, sint og skuffet over meg selv. Hvorfor kan ikke jeg bare skjerpe meg? Hvorfor får jeg panikk? Jeg vet jo at jeg taklet livet og hverdagen, det som er skummelt, er det som er inni meg.

Hvor finner dere motivasjon? Hvordan takler dere "krise"-situasjoner?

Jeg vil så gjerne, men på en eller annen måte havner jeg i en destruktiv spiral.

Vet ikke om dette innlegget gir noe mening. Jeg er full av følelser, men tom for ord.
Avatar

hei

jan 3 2014 - 19:23
Jeg hadde det sånn at jeg følte at hvis jeg var innlagt frivillig, så brukte jeg ressurser jeg ikke fortjente. Så den eneste hjelpen jeg følte jeg kunne ha samvittighet til å ta imot var den de tvang på meg. Det resulterte i at jeg i 3-4 år var mer eller mindre på tvang. Ble missforstått og feilbehandlet. Nå er det 10 år siden. De siste 10 årene har frivillige planlagte innleggelser og frivillig behandling hjulpet meg og gitt meg et mye bedre og stabilt liv. Så selv om vi kanskje ikke har samme grunner til at vi skrev oss ut så fort vi kom på frivillig, så har vi kjent på angsten og panikken for det:-) Ser det er en stund siden du skrev dette, og håper du har det mye bedre. Men uansett er du velkommen til å skrive med me hvis du vil:-) Jeg er 31år
Avatar

Hei Vaffel!

jan 4 2014 - 06:44
Hva skal jeg si annet enn at jeg skulle tro det var jeg selv som hadde skrevet det du forteller.

Vår historier er så innmari lik.
Alle tankene og alt du har opplevd, har jeg selv også opplevd.
Jeg er 29 år (blir 30 i år), og jeg ble også lagt inn første gang da jeg var 17. Mer eller mindre har jeg vært inn og ut fra psyk. sjukehus siden jeg var 17 og til i dag, men det har avtatt med årene. Det vil si, jeg har kommet dit at jeg ikke lenger ØNSKER å være innlagt.

Min motivasjon er at jeg ser på sykehus som en imidlertidig plass. Før var jeg angstfull og redd for å bli "overlatt til meg selv". At jeg ikke skulle bli passet på av mennesker som føltes som en trygghet der og da. Mennesker som kunne prate rolig til meg når jeg våknet på nettene og hadde voldsomme plager. Mennesker som satt seg rolig ned og pratet med meg når jeg hadde det vondt og hylgråt.
Samtidig synes jeg det er godt å ha friheten man har når man er ute. Friheten til å kunne se TV når man vil, gå ut når man vil, eller rett og slett gjøre det man vil.
På en institusjon er dette umulig, da det er mange å ta hensyn til. Og da blir det lett litt kunstig å være der over lengre tid.

Du skal tro det er mange som har samme tankene som du når de får beskjed om at de er ført over til frivillig.
"Hva i all verden skal jeg gjøre nå? Jeg er redd! Hjelp!".
I affekt kan man bli aggresiv og sint, og dette fører jo egentlig bare vondt med seg. For man ønsker jo selvfølgelig ikke å være en sånn person, men som noen mennesker så reagerer man noen ganger som man gjør i en forsvarsposisjon.

Jeg har en formening om at "blir man avhengig av institusjoner og behandlere, da har man tapt...." . For livet er ikke på innsiden, men på utsiden.
Det er på utsiden samfunnet fungerer og man selv skal leve til syvende og sist. Koste hva det koste vil.
Men, noen ganger har man behov for en "time out". Da er det lov å legge seg inn frivillig, tenke på seg selv, og rett og slett bare fokusere på å komme seg på beina igjen.
Som en hvilken som helst fysisk sykdom. Får man en virkelig ille infeksjon, blir man noen ganger så syk at man må få behandling på sykehus. Men, bare til man blir oppegående igjen.

Om du prøver å fokusere på dette med "avhengighet".
Er dette noe du kan arbeide med?
Å prøve å finne ut HVA det er du er redd for når det kommer til utskrivelse?
HVA er det som gjør at du føler at du ikke kommer til å klare deg ute? Er det NOE som kan hjelpe, annet enn innleggelse, når du får det som verst? Noe du kan gjøre for å forhindre at du blir dårlig?

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har grått, skjelt ut behandlere, stukket av og rett og slett tatt overdoser - fordi jeg ville at noen skulle "ta vare på meg". På sykehus "lærte" jeg meg etterhvert at de såg meg, tok seg tid. Noe jeg har vært underernært med fra jeg var ungdom. At noen tok tak i meg og gav meg den sårt etterlengtede hjelpen jeg lenge hadde savnet, gjorde at jeg utviklet en slags sårbarhet.
Det var så godt at jeg var livredd det skulle opphøre.
Men, som man vet - det er mange om beinet. Og sykehus fungerer bare som imidlertidig.

Ute i den store, ofte brutale og rå verdenen skal man tross alt fungere optimalt. Men, når man rett og slett ikke klarer det, hva da?

Frivillig innleggelse er selvfølgelig det beste, da man selv er den som tar tak i ting og vil prøve å få til en forandring. Tenk over de gangene du har villet noe virkelig intenst. Kanskje har du spart til noe du ønsket deg lenge? Eller du gledet deg til en hendelse som skulle skje?
Hold på den tanken! Kjenn på den følelsen av hvordan det var da du opplevde å mestre noe du faktisk hadde satt som mål.
Kanskje klarte du nettopp å spare til den ene tingen du lenge hadde higet etter? Eller du fikk en kjempebra opplevelse av det du hadde gått å ventet på?
Akkurat slik fungerer en FRIVILLIG innleggelse også. Du er mottagelig for å samarbeide, og dermed er du også villig til å prøve/feile. Ikke at det er enkelt, men du har bedre forutsetninger til å klare det, enn om du blir lagt inn MOT DIN VILJE.

Når du gjør ting MOT DIN VILJE, gjør jo du ting du helst ikke vil. Og hvordan skal du da finne motivasjon eller hjelperedskaper til å klare deg senere?
Min erfaring ved tvangsinnleggelser før, var akkurat som dine. At noen tok valget for meg, og "inviterte" meg til å bli. Eller det vil si, jeg hadde jo ofte behov for nettopp tvangsinnleggelser, nettopp fordi jeg var ambivalent (skulle jeg ta livet mitt, eller skulle jeg ikke gjøre det?) og samtidig var jeg veldig impulsiv. Jeg var veldig ofte redd meg selv, for å si det sånn. Så det hjalp ofte at noen var "strenge" og tok ansvaret jeg selv ikke turte å ta.
Og så var det inn på sykehus, men like fort ut igjen.
Men, hva fikk jeg egentlig ut av det?
Annet enn at jeg innimellom klarte å roe meg ned iløpet av de 3-4 dagene jeg var inne, sånn at jeg kunne "fungere" noenlunde ute i hverdagen igjen?
Jeg fikk egentlig INGENTING!
Fordi jeg ikke tok valget om å bli frisk selv.
Jeg lot andre ta ansvaret for meg, og dermed gjøre meg en tjeneste.

Når man er syk og ofte trenger innleggelse er det selvfølgelig et skille mellom om man ikke vil pga. man er tverr, eller om man virkelig trenger det fordi man er syk (suicid, psykose...etc.).
De gangene man trenger det fordi man er tverr (NB! Ikke personlig ment, men bare generelt), da opplever man også at det kan være traumatisk den dagen hvor man får beskjed om at man blir utskrevet.

For at dette ikke skal bli en for langt svar, så vil jeg vel bare si at, hva jeg egentlig prøver å forklare er:

De beste forutsetninger for å klare å "venne seg av" dette med avhengigheten man har til tvangsinnleggelser, er å prøve å tenke at: "Det er MITT liv, og kun jeg selv lever for meg selv!".

Ingen kan leve livet for deg. Selv ikke de som holder deg inne på tvang.
Hadde det ikke vært bedre den dagen du virkelig kommer dit at du ser verdien i at du mestrer livet på egenhånd. Dette betyr ikke at du skal være alene når du har det vanskelig, eller at du bare plutselig blir overlatt til deg selv for alltid. Det finnes alternativer som er mulig å bruke istedenfor en døgninstitusjon.

Har du sjekket om muligheten for akuttseng/innleggelse på DPS i nærheten?
Har hjemplassen din akutt ambulant-psykiatrisk team, som kan komme hjem til deg når du er dårlig og kanskje få deg til å bli bedre bare ved å snakke med deg?
Medisiner kan noen ganger ha nytte (dersom du har for lite av et stoff i kroppen, som igjen kan føre til psyk. symptom). Men, erfaringsmessig kan man lett bli en slags prøvekanin, hvor medisinen ikke virker. Dessuten er medisin kun et hjelpemiddel, ikke noe som gjør at problemene forsvinner.

Går du på noe fysisk trening?
Jeg lærte da jeg var innlagt, at når jeg var sint og frustrert (ofte rett før jeg skulle skrives ut), så var en løsning å få ut denne spenningen på en fysisk måte. Noen ganger sprang jeg til jeg fikk blodsmak i munnen og ble helt utslitt. Andre ganger gikk jeg rolige turer med musikk på ørene. Ved begge anledninger fikk jeg ut all gørra innvendig.
Kanskje finnes det noen slike ting du kan gjøre for å avreagere når du får det vanskelig?


Jeg skal ikke sitte å si hva du SKAL eller IKKE SKAL gjøre, men dette er råd jeg gjerne vil gi fordi de har hjulpet for min del.
Du må selv komme fram til hvilke mestringstrategier som funker for din del.

Selv befinner jeg meg i en posisjon hvor jeg av og til savner innleggelser, fordi jeg TROR at det er det jeg egentlig ønsker. MEN; hva jeg EGENTLIG vil, er jo bare å ha det bra. Slippe å ha det vondt. Sannheten er at "de gangene jeg klarer å komme ut fra det som er vanskelig av egne handlinger, de gangene er jeg ett skritt nærmere å klare meg selv".
Tenk hvilken frihet.
Slippe å være "avhengig" av tvang, og være avhengig av at noen skal "ta ansvaret og sørge for at jeg blir tatt vare på".

Det er kun oss selve som kan ta ansvar for oss selv.

Håper du ser verdien i egen nytte.
Du klarer hva du vil!
Men, det koster blod, tårer og svette.

Lykke til!

Og husk: Det er ikke nederlag om du klarer å fungere ved frivillige innleggelser, for da viser du at du tross alt mestrer livet.
Avatar

PS! Vil gjerne adde...

jan 4 2014 - 06:59
Vil gjerne legge til at:

Om du ønsker å få mer forståelse rundt din problematikk, så finnes det egne selvhjelpsgrupper man kan søke seg inn på.

* KID kurs = kurs i depresjon.
Man går inn i hva som utløser depresjon, hvordan den oppleves og hva som skjer når man får det? Sammen med andre som opplever det samme, prøver man å analysere tankene, for å forstå hvordan man kan forandre tankegangen. Samtidig kan man ofte lære av å høre på andres råd/erfaringer.

* DBT = dialektisk adferdsterapi (NB! Finnes kun noen steder i landet).
Dette går ut på at man analyserer tankene sine, og finner ut hva som skjer inni en når man får tilbakevendende problemer som følge av f.eks. panikk.
Man har en gruppe hvor man snakker om ting som man gjerne vil komme ut av, og man kommer med råd/egne erfaringer. Noen ganger kan andres historier være med på å gjøre sine egne problemer mindre stigmatisert. Men, den viktigste jobben gjør du faktisk selv sammen med terapeuten din (utenom gruppeterapien). DBT går ut på å finne andre mestringstrategier når varsellampene lyser, og man befinner seg i en situasjon hvor man vanligvis bruker å bli innlagt/gjøre destruktive ting. DBT går ut på at man skal finne ut HVA som utløser de negative tingene, og HVORFOR.
Ofte får man en slags "aha" opplevelse når man begynner å jobbe med dette, og det kan være svært lærerikt.

* GRUPPETERAPI eller BILDETERAPI:
Man jobber i grupper og går gjennom tematikk som skal hjelpe å sette ord på, bearbeide og gi nye innblikk i sin egen situasjon. Man skal få ny input, og forhåpentligvis ny forståelse av seg selv.



Ta kontakt med din fastlege/behandler. Hør hvilke muligheter som finnes rundt der du bor.
Kanskje finnes det en aktiv gruppe du kan delta i, som kan gjøre at du blir aktiv? (f.eks: Aktiv på Dagtid, Møteplass, Frisklivssentral....etc.)

Til forsiden