Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Hvordan reise seg igjen?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Hvordan reise seg igjen?

jan 2 2022 - 20:32
Hei

Hvilke erfaringer har dere med å reise dere etter store nedturer? Altså
skikkelig store nedturer?

Jula ble en gigantisk nedtur. Jeg klappet voldsomt sammen rett før jul. Sånn skikkelig. Som en ballong som sprakk. Lillejulaften var jeg nær å avslutte. Så intens har ikke tankene vært før. Jeg følte jeg grafset overalt for å få hjelp. Jeg var desperat. Men ingenting hjalp.

Etter det har det bare jeg bare vært tom og kraftløs. Ungene har ikke fått gaver hos meg enda. Fikk ikke pakket dem inn. Jeg har ikke åpna noe. Er ikke interessert. Juletreet kom ikke opp. Fikk ikke handlet. Har ikke truffet noen. Ikke sendt god jul melding. Ikke pratet med noen. Har ikke tatt telefonen når familie har ringt. Har ikke hatt energi til å late som at jeg har det bra. En jeg er veldig nær gjorde noe som jeg føler er utilgivelig. Hun kontaktet legevakta. Selv om jeg tryglet henne om å la være. Jeg opplevde det som veldig ydmykende og stressende.

Jeg føler at jeg ikke kan stole på noen lenger. Føler at jeg kun er en så stor belastning for alle at det hadde vært bra hvis jeg hadde blitt borte. Jeg føler meg helt låst og ser ikke håp. Samtidig føler jeg at jeg ikke har valg heller. Jeg må leve videre. Av hensyn til andre.

Skammen over å ikke mestre livet er så intens og kvelende, tapper meg for all energi.

Enkle hverdagsrutiner er overveldende slitsomt. Personlig hygiene er overveldende slitsomt.

Så hvor skal man begynne? Hvordan skal man reise seg igjen? Alt føles slitsomt. Og jeg føler ikke at jeg kan søke støtte hos noen heller.

Dette er heller ikke min første nedtur. De har vært flere. Men jeg opplever at nedturene blir verre for hver gang, og det blir vanskeligere å reise seg.

Håper å få svar. Jeg er desperat. Har skrevet og visket ut mange ganger. Redd for at det blir for langt. For rotete. Og jeg skammer meg enda mer når jeg leser hva jeg har skrevet. At jeg klager.









Avatar

Vær så konkret som mulig…

jan 2 2022 - 22:37
….og forsøk å fokuser bare på det som skjer her og nå.

Spiser du et kokt egg, så fokuser bare på smak/egg, salt/pepper osv…og gled deg over bare det. Ikke fokuser på andre ting.

Gjør slike fokuseringsøvelser ofte, det bruker å endre tankerekker.

Ellers mye bra innspill av Landing1.

Vær konkret: det er mitt klareste råd basert på egne erfaringer.
Avatar

Vær god mot deg selv !

jan 3 2022 - 00:25
Mye bra forslag her, men det kommer jo helt og holdent opp til deg selv hva som høres greit ut og ikke.
Av egen erfaring så fikk jeg enorme krefter og overskudd med å hjelpe andre. Ble på en måte hjelp til selvhjelp om du fatter?
Byttet yrke og havnet i helse sektoren, gjorde underverker for min egen psyke og trivsel. Sier ikke at du skal det men prøv alt det du klarer og finne noe aldri så lite som GIR deg noe. Og please ikke tro at du syter for mye! det er jo nettop dette denne siden skal være for ! Ett forsøk på at folk kan få hjelp hvertfall.

Heier på deg. Har desverre ingen magisk løsning eller fasit svar. Men skriver gjerne med deg om du ønsker (:
Stå på !
- Noe av det fineste du kan gi er litt glede til noen andre, og jeg håper du får oppleve det!
Avatar

Du kan ikke klare det alene

jan 3 2022 - 00:57
Tror det første du må innse er at du ikke skal klare det alene. Ingen er så sterke at de klarer og komme seg opp av avgrunnen helt av seg selv. Alle må ha en eller annen form for ventilering eller støtte hvor de kan slippe opp og være seg selv så langt det er mulig. Selvsagt må dette være en person du stoler på og en person du føler deg trygg sammen med.

Bare noe så enkelt som en spasertur eller kjøretur sammen kan gjøre det å snakke om det som føles vanskelig lettere siden dere ikke ser direkte på hverandre (er et triks jeg lærte en gang som faktisk fungerer).

Det finnes kanskje noen der ute som du kan prøve og kontakte? Vær ærlig og si du trenger noen og prate med, om det ikke passer når du tar kontakt vil jeg tro de stiller opp for deg senere, og ikke minst har du tatt steget og bedt om hjelp. Og kanskje kan den du kontakter også ha litt behov for støtte og prat om sin situasjon relatert til forslaget fra UkjentLeo? Det er mye lærdom og støtte i det og bistå andre, på den måten bygger man seg selv sterkere.

Jul og alle høytider gjør jo ikke slike saker lettere heller, da blir alle slike nedturer på en måte forsterket og treffer ennå hardere.
Avatar

Hei

jan 3 2022 - 01:43
Kjære Alberta du bør ikke skamme deg over noe du ikke kan noe for og det at en nær kontaktet legevakta er fordi personen er glad i deg.Du kan ikke noe fordi du har det slik for det er ikke selvvalgt.Her kommer det mange gode råd fra Ukjentleo og glad og trist.Det er viktig å ha noen å snakke med.Hva med å prate med fastlege slik at du får hjelp enten med samtaler hos fastlege el at fastlegen henviser til Dps.Det er viktig å ha noen å prate med om vanskelige ting du trenger ikke å gå gjennom dette alene.Tenker på deg.Du har ingenting å skamme deg over.
Avatar

Til dere fine folk som har svart meg

feb 16 2022 - 12:31
Tusen takk for a dere brukte tid på å lese innlegget mitt og svare. Ble veldig rørt og overveldet av følelser. Har derfor utsatt å svare. Kjenner følelsene renner over nå også-noe som er en av mine største utfordringer. Følelser som renner over. Unngår derfor noe som kan trigge dem.

Landing1: Gode, konkrete råd. Det var kjente råd, som jeg også har vært borti ved mine tidligere nedturer. Men det er likevel greit å se de igjen. Denne gangen har jeg vært sintere, mer bitter og aggressiv. Det negative selvsnakket har vært enda mer intens. Litt sånn hva er vitsen-ny runde, så ny runde -"du kommer aldri til å bli bedre".

Men det er helt klart sånn man må starte uansett - i det små.

Det med at legevakta ble kontakta ser jeg enda ikke positivt på. En stor grunn til at jeg er deprimert, er at jeg føler jeg har mistet kontroll på alt i livet mitt, jeg har ingen områder jeg opplever mestring på. Den telefonen til legevakta ble enda en bekreftelse på hvor lite kontroll jeg har. Det har ikke bidratt til noe positivt i ettertid heller. Har ikke klart å ta kontakt med fastlegen, annet enn på ekonsultasjon for å be om ny resept. Synes det er flaut at jeg ble så dårlig igjen. Skammer meg så mye for det at jeg ikke klarer å formulere meg ordentlig.

Nideleven: Tusen takk for tips om mindfulness. Det er noe jeg ønsker å kunne ta i bruk, som jeg også klarer å praktisere litt av og til når jeg har bedre dager. Når jeg er helt i kjelleren, klarer jeg ikke det. Da blir ofte følelsene så voldsomme at alt jeg ønsker er å prøve å numme de. Har blitt endel serier på Netflix, for å flykte bort fra min egen virkelighet. (selv om jeg vet at det ikke er så lurt)

UkjentLeo: Tusen takk for at du heier på meg :) Vet jeg trenger å øve på å bli snillere med meg selv(Har gått i terapi x antall runder) Jeg har jobbet i omsorgsyrker i hele livet mitt, + at jeg vokste opp med en kronisk syk alenemamma. Har hatt stor glede av å hjelpe andre. Men etter at jeg fikk barn, flere og flere helseutfordringer-både psykiske og fysiske - så strakk jeg ikke til mere. Jeg har vært vant til stille opp for folk. Folk stolte på meg. Men så ble helsa verre, sykemeldingene lengre og kom hyppigere. Jeg følte at jeg sviktet mer og mer, var ikke til å stole på lenger. Hadde ikke overskudd til venner, familie. Jeg skulle prioritere barna. Nå har det gått så langt at jeg ikke har overskudd til de lenger heller.

Glad & trist: Tusen takk for varmt og klokt svar. Jeg tror du har helt rett. Problemet mitt er, og har alltid vært, at jeg synes det er så vanskelig å be om hjelp at jeg klarer ikke det. Følelsen av at jeg stjeler energi, er negativ og er en byrde blir så overveldende at jeg blir lammet. Jeg klarte å søke hjelp her, fordi det er anonymt. Men da jeg leste svarene fra dere ble jeg også helt overveldet av at noen er så snille og orker å bruke tid på støtte meg. Ble glad og rørt. Men også skyldfølelse og skam. Litt vanskelig å forklare. Det med kjøreturen er et bra tips ja :) Jeg har jobbet med ungdommer, og vet at en kjøretur kan være med på å ufarliggjøre skumle samtaler.

mrs freak1983: Tusen takk for gode ord og støtte. Har lagt merke til at du ofte støtter andre her inne. Håper du har noen som støtter deg også.. Har ikke klart å si ifra til fastlegen hvor ille det har vært denne gangen. Jeg synes det er for flaut, skammer meg for mye. Selv nå når det har gått en stund. Er enda dårlig. Har vært på DPS, i mange omganger. "Ble kastet" ut derifra rett før jul, i forbindelse med at terapeuten min sluttet. Det ble bestemt på et fagmøte at jeg skulle avsluttes. Var litt sånn catch 22, viste det seg da jeg spurte nærmere. Jeg var ikke dårlig nok til å få ny terapeut. Jeg var i gang med noe bra, men jeg ønsket hjelp til å fortsette med det. Hvis jeg hadde vært dårlig nok, hadde jeg nok ikke fått ny terapeut likevel. Har vært inn og ut der over så lang tid, at de mener de ikke kan hjelpe meg. Så har derfor ikke tillit til DPS mer.


Igjen; tusen takk til dere alle!
Avatar

Hei

feb 16 2022 - 23:22
Halberta det var trist å høre at du går fortsatt med alt dette inni deg og at du har mistet tillit til Dps.De burde gitt deg ny behandler.Fins det andre tilbud for deg for eks psykiatriske sykepleier.
Til forsiden