Hei,
Jeg har slitt med depresjon, panikk angst og en mild form for spiseforstyrrelser lenge nå. I 8 år nå. Jeg trenger hjelp, jeg orker ikke mer. Syns ikke det er nødvendig å syte om hvordan jeg har det nå, det har jeg gjort på masse andre forum innlegg.

Jeg har lenge vurdert å få hjelp, men jeg klarer det bare ikke. Jeg får lammende angst hver gang jeg seriøst vurderer det. Bare det å få svar fra de ansatte på siden trigget et panikkanfall. I byen jeg bor i har de noe som heter rask psykisk hjelp eller noe sånn, men der måtte et skjema leveres inn personlig og det ble for mye for meg. Skjemaet i seg selv var egentlig for mye for meg. Jeg har prøvd å ringt den hjelpetelefonen når jeg har hatt det veldig vanskelig, men det tok meg tre forsøk å holde ut til ringetonen i det heletatt begynte, og jeg klikket når noen svarte, la på og holdt på å kaste opp. Jeg sliter med å snakke om det, det er fysisk vanskelig å få ut ordene jeg vil si, så det er uaktuelt å gå til fastlegen å bare legge ut om hvordan det er. Jeg er 20 nå og burde få gang på livet mitt, men dette stopper meg. Det dominerer større deler av hverdagen, hindrer meg i å skape noen forhold og gjør det å jobbe utrolig vanskelig. Nå skal jeg begynne på skolen etter et friår, og det er en stress periode i seg selv, med angsten blir det 10 ganger verre.

Jeg tror jeg hadde hatt godt av hjelp, men vet ikke hvordan jeg skal gå frem for å få det, er det noen som har noen tips?

Vanskelig det du beskriver her...
Du må kunne klare å ta kontakt selv, men det er mulig at du kanskje kan få andre til å gjøre det for deg, det er en måte å få hjelp på, å gå gjennom noen du kjenner, som for eksempel venner eller familie.

Ellers må du gjøre det selv, men slik jeg forstår det så feiger du somregel ut før du får gjort noe.
Og første steg er jo å skrive det her, å si at du vil ha hjelp men har vanskelig for å be om det..

Det er vanskelig for deg å få hjelp om du ikke ber om den, for da er det ingen som forstår eller ser det.
Du må kunne klare å ta den lille telefonen å ringe, og snakke i den..
Forstår du ikke vil gå til fastlegen din for å be h*n om hjelp, men kan ikke du ringe psykiatrisk å spør der direkte? Legg jo gjerne til at du er livredd og at angsten tar knekken på deg.
Det er veldig vanskelig å be om hjelp, det vet jeg.
Det var jo engang jeg ringte nød nummeret og ba direkte om hjelp derifra fordi jeg ikke viste noen annen måte.

Du kommer til å klare det til slutt, jeg har troa på deg !

Jeg klarer ikke innrømme til noen av vennene mine at jeg faktisk trenger psykolog, familien min vet ingenting. Klarer ikke... noenting. Føler hver gang jeg begynner å researche dette konkluderes det med at jeg bokstaveligtalt må løse egne problemer for å få hjelp med å løse dem. Som igjen betyr at det eneste valget er å bare visne og håpe på at det går over av seg selv. Det er så jævla håpløst. Jeg er bare så lei, jeg er sliten.

Jeg har sett deg i en tråd tidligere og det slår meg virkelig hvor velformulert og reflektert du er.

Jeg vet ikke så mye om situasjonen din. Men jeg tror det kan være mye hjelp i å snakke om det du føler til noen du stoler på. Jeg vet godt hvor vanskelig det er å blottlegge følelsene sine, men når du får sagt det føles det mye bedre. Og ofte kan du bli overrasket over hvor mye av det du sier den andre personen kan relatere til.

Angst og depresjon spesielt er ikke veldig uvanlig(jeg har selv slitt med det!), men det gjør det ikke noe mindre vondt å leve med - spesielt hvis du må være alene om det. For meg hjalp det å snakke om det med andre (søsteren min).

Jeg har ingen å prate med om dette. Som jeg skrev øverst klarer jeg rett og slett ikke å formulere meg og å få ut det jeg vil få ut når jeg sitter og ser på personen som skal høre det. Jeg føler også jeg blir til en byrde med engang jeg faktisk har problemer. Altså med engang jeg deler det og med engang folk forstår hvor ille det faktisk er. Syns ikke jeg har rett til å lempe mine problemer over på andre. Og uansett om dette var noe jeg ville gjøre, har jeg ingen som bryr seg om meg nok til at det faktisk kunne gjort en forskjell. Tror ikke noen hadde orket å høre på det. Det er en vanskelig situasjon, og det føles håpløst. Et nydelig menneske her inne sa han kunne sende en mail til dette rask psykisk hjelp greiene jeg nevnte, så får se hva som kommer av det. Antar de har et smalt budsjett og ikke tid til å rote med ei som ikke tørr møte opp med et sjema fordi hun måtte skrive ned "hva trenger du hjelp til" og blir kvalm av tanken på at hvem som helst kan ende opp med å lese dette skjemaet og se alt jeg har jobbet så hardt med å skjule. Det høres kanskje dumt ut men tror jeg har satt meg fast i dette med at jeg ikke vil være psykisk syk. Jeg vil være normal, og med engang jeg oppsøker hjelp blir jeg "hun syke". Samtidig har jeg flere ganger bestemt meg for at ok, du trenger hjelp men bare ikke klart det, som nå. Så kanskje jeg analyserer megselv feil.. Det i segselv er vel kanskje et problem.

Du er en fantastisk person slik jeg ser det, selv når jeg ikke kjenner deg.
Og du har alltid noen som er glad nokk i deg til å lytte.

og jeg er her om du vil snakke med noen, og klarer det bedre når du er anonym så har du meg.
og jeg er flinkere til å lytte en å snakke for å si det på en pen måte.

Jeg forstår også hva du går gjennom, dette er tøft.
Jeg er jo der selv med å ikke ville være syk, det å lempe over dine problemer på andre.
Men det gjør du faktisk ikke, uansett hvordan man ser det så er det fremdeles dine problemer (DESSVERRE)
eneste du gjør er å åpne deg, blottlegge deg, noe som er utrulig vanskelig. Tro meg... jeg vet.

Men du må gjøre det for din egen skyld, du trenger det og du vil ta nytte av det.
Når du snakker med foreksempel en psykolog, så legger jo du ikke dine problemer over på psykologen,
han/hun er jo der for å hjelpe.. noen bedre en andre.

Du vil komme gjennom dette, som jeg sier.. jeg har troa på deg.

Det er hver sin tur å ha det vanskelig. Nå er det din tur, en annen gang kan det være en venninne sin tur. Jeg skjønner så utrolig godt at det kan føles som om du blir en byrde. Men hvis du gir en venninne muligheten til å hjelpe deg, kan du hjelpe henne en gang hun trenger deg.

Jeg er helt enig at første møte med psykisk helsetjeneste kan føles upersonlig og samlebåndspreget, men hvis du kommer til en ordentlig psykolog som tar deg på alvor, er det verdt det. Jeg hadde ukentlige samtaler med min psykolog i 1.5 år og han hjalp meg med å holde fokus når alt så som mørkest ut. Det er spesielt to råd som hjalp meg enormt mye. Det ene var å åpne meg mer for andre. Og det siste var å ha faste rutiner.

Hvis du ender opp med å reise til psykolog ville jeg skrevet ned noen stikkord og snakket utifra de. Det er veldig vanskelig å finne et sted og starte.

PS:Jeg synes ikke det er dumt at du ikke vil være psykisk syk. Det er dessverre litt tabubelagt hos unge, selv om det er utrolig vanlig

Tusen takk for at dere skriver så fine ting og er så varme og støttende. Setter masse pris på det.

Tror jeg satser på å få noe svar fra disse rask psykisk folkene, gjennom han som hjelper meg på siden her. Har vurdert å be noen bli med meg på helsestasjonen og hjelpe meg be om en time med psykolog, men vet ikke helt hvordan det funker og tror egentlig jeg er for gammel for det tilbudet nå..

Du er vertfall på rett vei det skal du vite :)

Og man blir aldri for gammel for helsestasjonen, eller et slikt tilbud. :)

Håper det er noen med litt mer konkrete forslag her:-)

Jeg syns det er et viktig spørsmål: hvordan kommer jeg i kontakt med psykolog når jeg har angst for å få hjelp?

Det er mange som sliter med det samme: hvordan tar jeg det første steget?

Det går jo kanskje an å skrive en epost til fastlegen? Da kan du skrive, slik du gjør det her, hvordan du har det og hva du sliter med. Så får du se hva han/hun svarer og slik blir det kanskje enklere å møte opp på en time. Da trenger du ikke å legge ut alt fra null, men fastlegen vet hva det dreier seg om. Det samme gjelder jo for så vidt denne psykologiske hjelpen du nevnte. Jeg hadde prøvd å sende eposter. I den første bare spørsmål om å få opprette kontakt skriftlig, og en kort beskrivelse hvorfor. Så etterpå en lenge tekst om deg og situasjonen din.

Jeg sliter bla. med sosial angst, som gjør det veldig vanskelig for meg å ringe til fremmede folk. Derfor jeg er også veldig avhengig av epost og sms-tjenester.

P.S. Om det ikke er mulig å opprette kontakt på epost så går det jo an å skrive en tekst likevel. Den kan du ta med inn til festlegen/psykolog for å vise i begynnelsen. Så slipper du å forklare deg fra null, men vedkommende har noe å gå utifra. Du kan da bare tenke at du egentlig ikke trenger å si noe i det hele tatt om du ikke ønsker, men bare viser teksten din. Da blir det kanskje lettere å gå dit.

takker for svar og tips, rainbowfish:-)

er enig med det å skrive epost og skrive tekst...

vil gjerne spørre deg: har du kanskje erfaring med psykolog?

hva er beste/letteste måten å komme i kontakt med psykolog?

har lest om private psykologer, men det blir alt for dyrt, tror jeg...

Ja, jeg har noen erfaringer med psykolog. Jeg fikk kontakt til dem gjennom fastlegen. Jeg taklet det greit nok å måtte fortelle alt om og om igjen, jeg har ikke angst for å få hjelp. Jeg prøver å fokusere på målet, at jeg vil ha hjelp og får det bedre, ikke på hvor dårlig systemet av og til er. Det skal ikke være lett å være syk, og systemet er ikke bygget for syke personer heller. Har du ikke kraft nok til å be om hjelp, eller noen i omgivelsen som gjør det for deg, så ser det mørkt ut. Dessverre.

Etter å ha innsett at det er kun jeg som bryr seg om meg (har ikke familie i nærheten og ingen venner) er det lettere å takle utfordringen i møtet med helseapparatet. Er på en utredning nå, prøver å fungere men ikke forvente for mye.

Vanligvis går man via fastlegen for å få henvisning til psykolog med privat praksis (evt dps). Du kan be om å bli henvist til en med offentlig støtte og da betaler du egenandel inntil frikortgrensen (320 kr timen elns). Noen ganger kjenner fastlegen en som er god på ulike ting. Selv fikk jeg henvisning til en som hadde lang erfaring med sosial angst. Nå er kanskje fastlegene litt forskjellig, men hvis du ikke ønsker å være dyptgående så tror jeg se fleste aksepterer det. De har nok sjeldent tid til dette uansett. Hvis man har en god venn å støtte seg på kan det være godt å ha denne med seg til å begynne med. Hvis det virkelig står på og man trenger rask hjelp så skal kommunene ha beredskap for dette. Vgs og høyskoler/universitet har også helsetilbud som er gratis og uforpliktende. Man kan gjerne møte en helsesøster eller psykiatrisk sykepleier, noe jeg har vel så gode erfaringer med som psykologer.
Lykke til videre! Vet hvordan det er å slite med psyken og føle humøret støte bakken. Det finnes heldigvis hjelp å få når det trengs. Håper du finner motet til å søke det. Det er en ganske stor terskel for mange, men tviler på at du vil angre på det.

Hei Majorstuen! Jeg har også angst for psykologen, eller som du sier, for å få hjelp. Jeg trenger virkelig hjelp, men vil heller dø enn å oppsøke det. Det andre kaller "hjelp" kaller jeg å få bena sparket vekk under meg. Tror det letteste for deg er å kontakte en privat psykolog eller helst psykiater. Ikke for å få behandling, men for å legge planer for annen behandling i helsevesenet. Da slipper du nervepirrende ventetid. Du slipper at det du sier skal noteres i en journal og sendes hit og dit, og du får god tid til å hente fram det du vil si. Kanskje kan du til og med bli henvist til en bestemt person.