Hvor mange grunnleggende problemstillinger kan egentlig løses?

Det kommer veldig an på problemstillingen på den ene siden. På den andre siden så kommer det veldig an på personen som møter problemstillingen og hvordan tankesettet er der.

Derfor er det uendelig med problemstillinger som kan løses for enkelte personer.
For andre er det helt håpløst å få løst en eneste.

Det finnes i utgangspunktet uendelig mange flere løsninger her i verden enn det finnes problemer.

Ingenting vondt ment i det jeg har sagt eller sier giverofnoshit. Men, jeg forstår at du har dine utfordringer og at du har det tøft og vanskelig (det er ihvertfall slik det fremstår for meg).
Men, hvordan tenker du at du og livet ditt blir påvirket av hvordan perspektiv du har? Det er vanskelig å se at du tillater deg å ha noe som helst håp for noe positivt, eller noe som helst som minner om positive tanker om noe som helst.
Jeg husker selv hvordan det var for meg og hvor mye det koster når det dukker opp tunge stunder og tanker. Hvis jeg reagerer for sent så er jeg nødt til å jobbe intenst og hardt for å putte inn noen bittesmå lyspunkt som jeg har så maksimalt motstand på og ikke har et snev av tro på en gang. Og så må jeg holde på de små lyspunktene over tid selvom absolutt hver eneste lille del av meg vil forkaste det for alt det er verdt og går an. Og det er voldsomt slitsomt og krevende.

Aner ikke om det er sånn det er for deg, men jeg ønsker uansett at du får til å plante noen små håp i deg selv sånn at du får til å ha det bittelitt bedre. Vil tro det er utrolig tøft og påkjennende å ha så mørke tanker om alt over tid.
Og uansett om du tror på det eller ikke så ønsker jeg deg godt og håper at du har noen rundt deg som kan være til hjelp med å dyrke noen gode tanker og være med deg å vanne og stelle de tankene over tid. For det skjer aldri så fort som vi ønsker at de bærer frukter dessverre.

"Det finnes i utgangspunktet uendelig mange flere løsninger her i verden enn det finnes problemer."

En løsning krever vel en problemstilling? Som betyr at antallet på begge burde være ganske likt

"Men, hvordan tenker du at du og livet ditt blir påvirket av hvordan perspektiv du har?"

Jeg tenker at det påvirker mye. Det er derfor perspektivet mitt har endret seg radikalt gjennom livet.

"Det er vanskelig å se at du tillater deg å ha noe som helst håp for noe positivt, eller noe som helst som minner om positive tanker om noe som helst."

Absolutt ingen positive tanker her altså.

Om vi snakker om 100% positivt, nei det eksisterer ikke i min verden. Og heller ikke blant dem jeg regner som oppegående. Alt i denne virkeligheten har forskjellige sjatteringer av mørke i seg

100% positiv er det neppe noen som er. Og hvis noen hevder å være det så er jeg veldig usikker på hvor ærlige de er.
Jeg har aldri snakket om en euforisk tilnærming hvor alt mellom himmel og jord er rosenrødt, vakkert og problemfritt.
Jeg fronter mye mer en holdning hvor jeg forsøker å snakke om utfordringer heller enn problemer. Jeg gjør mitt beste i å fokusere på løsninger heller enn hindringer. Jeg fokuserer på hvordan jeg kan bidra til å gjøre ting lettere enn mer vanskelig. Og jeg fokuserer på å se mer lyst enn mørkt, uten å ha en naiv holdning til at det eksisterer masse utfordringer og tunge tider. Samtidig som de eksisterer så har mitt perspektiv på løsningene og min holdning til det en avgjørende betydning for hvordan jeg totalt sett har det.

Det er nok riktig at det sannsynligvis er relativt likestilt antall løsninger og problemer. Samtidig som det i hvert tilfelle av problemer vil være fantastisk mye flere løsninger enn det selve problemet representerer.

På hvilken måte har perspektivet ditt forandret seg radikalt gjennom livet ditt? Har det gått i retning av mer eller mindre positivt?

"100% positiv er det neppe noen som er. Og hvis noen hevder å være det så er jeg veldig usikker på hvor ærlige de er."

Enig, men jeg tenkte på opplevelser, ikke personer. At det er ingen opplevelser/utsikter som er 100% positive for meg, og at de jeg regner som oppegående ser ikke på noen hendelser her i verden på den måten.

"Det er nok riktig at det sannsynligvis er relativt likestilt antall løsninger og problemer. Samtidig som det i hvert tilfelle av problemer vil være fantastisk mye flere løsninger enn det selve problemet representerer."

Hvordan kan det både være likt antall løsninger og problemer og mange flere løsninger enn problemer?

"På hvilken måte har perspektivet ditt forandret seg radikalt gjennom livet ditt? Har det gått i retning av mer eller mindre positivt?"

På begge måter. Fordi virkeligheten er både mer og mindre negativ enn jeg opprinnelig trudde. Mest negativt, men så er det på det personlige plan spesielt, at en kan velge å hevde seg selv på en mer positiv måte, altså leve ut et annet perspektiv på sin egen person.

Nei, livet er ikke svart/hvitt. Har vel lite erfaring med opplevelser som 100% positive. Men, der kan man jo gjøre sitt beste i å fokusere på det som er positivt i en opplevelse enn å gi plass til det som ikke er positivt.
Min erfaring er ihvertfall at det over tid oppleves som bedre enn det i utgangspunktet var. I tillegg så har jeg god erfaring med å praktisere takknemlighet og manifestere det og si det høyt. Som noe så enkelt som å treffe en venn. "Hei! Så fint det var å se deg igjen!". Og vennskap er en typisk opplevelse som har begge sider... altså positivt så vel som negativt.
Allikevel så fokuserer jeg på det positive med vennskap og lar ikke det negative få mye rom i meg.

Jeg sier det fordi.....en utfordring er ganske definitiv og avgrenset på sine måter. Samtidig så er det mye riktig i det gamle ordtaket om at "alle veier leder til Rom".
Hvis vi tar depresjon som utgangspunkt da. En ganske definitiv og "avgrenset" (den kan være på forskjellige måter for forskjellige personer og den har sine graderinger, men dreier seg i hovedsak om det samme uavhengig av graderingen og hvordan den opptrer) utfordring. For å løse den så finnes det voldsomt mange forskjellige løsninger. La oss ta utgangspunkt i kognitive terapiformer, gå tur i friluft og døgnrytme. Innenfor de tre løsningselementene finnes det 1. Mange måter å gjøre kognitiv terapi på 2. Mange opplevelser av hva tur i friluft inneholder 3. Mange variasjoner av god døgnrytme. Hvis du legger sammen alle de variablene i løsningselementene og ser på det totale utfallet av løsninger.....da vil du se at det er en vanvittig bredde i løsningene og hvor mange varianter det er.
Man kan selvsagt si det samme om depresjonen, allikevel så er jeg på ingen måte i tvil om at løsningene kommer ut som en større faktor.

Ok. Fullt forståelig og veldig gjenkjennelig det. Nå har jeg aldri tenkt eller opplevd at verden er et utelukkende positivt og godt sted, men det har som regel vært mulig å se mye godt i denne verden allikevel.
Også er det jo fint at du ser at det er noen valg som kan påvirke perspektivet på egen person.
Tenker du at det er mulig å jobbe mer med perspektivene og finne enda bedre løsninger enn de du har funnet frem til så langt?

"Tenker du at det er mulig å jobbe mer med perspektivene og finne enda bedre løsninger enn de du har funnet frem til så langt?"

Jeg eksperimenter stadig vekk med perspektivene, og når en gjør det så kan det godt hende en dumper over noe som er litt bedre.

"Nei, livet er ikke svart/hvitt. Har vel lite erfaring med opplevelser som 100% positive. Men, der kan man jo gjøre sitt beste i å fokusere på det som er positivt i en opplevelse enn å gi plass til det som ikke er positivt."

Ja, hvis det mest positive er å bare fokusere på det "positive". Det gir stor mening å leve etter det positive der noe er overveiende positivt for en. Fordi et klokt sinn vet at ingenting blir bare positivt.

Det gir også mening i å fokusere på et positivt resultat der en streber etter løsningen på noe som er et alvorlig problem. Blir jo sterkere av å handle som at det lykkes, ellers var det bare å gi opp og prøve å akseptere.

Bevisst "perspektiv" kan altså være et godt redskap på veien mot løsninger, men løser i seg selv ikke de mest alvorlige problemene. Da er neppe problemene så store.

Det er kjempefint at du utforsker og eksperimenterer! Og at du tar med deg de erfaringene som utgjør en forskjell videre. Har du forsøkt å eksperimentere innenfor enkelte løsninger hvor du kan ha litt motstand og i utgangspunktet tenke "hah, så utrolig dumt det høres ut. Det gidder jeg ikke å forsøke en gang"?
Forstår at det kan virke som et underlig spørsmål, men jeg har selv funnet overraskende mye som fungerer på slike ting, selvom jeg hadde null tro på det til å begynne med.

Det er ikke nødvendigvis bare der noe er overveiende positivt at det kan være på den måten der. Det kan også være en mulighet når noe går ganske så skeis. Altså, i noe som veldig lett kan oppfattes og lagres i minnet som noe negativt, så er det mulighet for å ta perspektivet at "hmmm. Javel ja! Dette var faktisk en voldsomt lærerik erfaring selvom jeg med stor fordel kunne sluppet å erfare det".

Det er ofte sånn at de som i stor grad lykkes i livet har et mindset hvor alle uheldige erfaringer er uflaks og alle positive erfaringer er fortjent og et resultat av egen innsats. Jeg har aldri klart å få til et slikt mindset selv, men jeg gjør en innsats i å forsøke ihvertfall. Og det virker som regel på en viss måte det.

Bevisst perspektiv kan utvilsomt være et godt redskap. Også er det noe sannhet i ethvert ordtak og slikt. "Tro kan flytte fjell" er det noe som heter seg for å være. Dermed er det mulig å få mer ut av gode redskap enn det som kan fremstå som til å begynne med.
Også tror jeg ofte at summen av gode redskap fort kan være løsningen på veldig mye.
Det er opplagt at det ikke fungerer dersom man har revet av seg armen, ettersom det krever mer enn å innta et perspektiv.
Samtidig så tror jeg at selv i en slik situasjon at det å innta et perspektiv og benytte summen av de redskapene som er tilgjengelig vil utgjøre en ekstremt stor forskjell.
Også er det en gang sånn at noen dager og perioder er tøffe og krevende for alle mennesker. Det kommer man aldri unna, men perspektivene vi har vil påvirke hvor lenge de tøffe og krevende periodene varer og hvilke konsekvenser de får.

"Har du forsøkt å eksperimentere innenfor enkelte løsninger hvor du kan ha litt motstand og i utgangspunktet tenke "hah, så utrolig dumt det høres ut. Det gidder jeg ikke å forsøke en gang"?"

Nei. Jeg ser potensiale i de rareste ting. Samtidig har jeg lært at de fleste av dem hjelper ikke shit. Ikke der og da. Det er dog noe å hente i veldig mye, kanskje alt, med tanke på et større perspektiv

"Det er ofte sånn at de som i stor grad lykkes i livet har et mindset hvor alle uheldige erfaringer er uflaks og alle positive erfaringer er fortjent og et resultat av egen innsats. Jeg har aldri klart å få til et slikt mindset selv, men jeg gjør en innsats i å forsøke ihvertfall. Og det virker som regel på en viss måte det."

"...alle positive erfaringer er fortjent..."

Helhjertet ja til dette om en tenker likt på alle andres vegne.

"...alle positive erfaringer...et resultat av egen innsats..."

Helhjertet nei til dette. Jeg finner den holdningen virkelighetsfjern og utrolig klysete. Har ingen intensjon om å tenke slik, og ikke prøv for hardt du heller.

Det ser ut som at det er vanlige og grunnleggende problemstillinger som er uløsbare.

Hvilke problemstillinger kan ikke løses? Siden mange har en urokkelig tru på at så mye kan løses og så mye kan oppnås bare vi vil det nok. Trenger vi å se lengre enn til alle taperne mtp helse eller arbeid eller sex og romantikk?

Og hvor mange driter i det, så lenge de får til ting selv? Leve den sterkestes rett!

Det finnes på mange måter to muligheter. Den ene er å være problemorientert og den andre er å være løsningsorientert.

Jeg ser ikke på noen som helst som tapere. Så de ordene får stå for din regning.

Det å få til ting er kanskje noe som ikke er så veldig enkelt og greit det heller?
Jeg kan bare snakke for min egen del, men det krever kontinuerlig innsats å holde styr på tre-fire psykiske diagnoser og en kronisk, somatisk sykdom.
Og det har vært en lang og slitsom reise å komme meg dit hvor jeg har funnet løsninger som fungerer for meg. Og fremdeles så går jeg i terapi og jobber videre med å utvide løsningene og verktøykassa mi.
Bare det å komme meg i posisjon til å akseptere mine diagnoser og åpne opp for et håp kosta skjorta.

Selvom jeg kan gi svar som kan fremstå som enkle så er det fantastisk langt unna at jeg ikke vet at det kan være enormt med jobb og innsats som skal til for å oppnå det.
Se litt på det som matematikk....man har en fremgangsmåte som i og for seg er enkel. Men det å finne de faktiske delsvarene og til slutt det korrekte sluttresultatet, det kan koste mange runder med blod, svette og tårer.
Og sånn er det i livet også.

Jeg kunne sagt en hel del om dette med å være i offerrolle blant annet, men da må mottakeren være åpen for at det kan ligge noe annet i det ordet enn det mottakeren intuitivt tenker om ordet.

"Det finnes på mange måter to muligheter. Den ene er å være problemorientert og den andre er å være løsningsorientert."

Jeg skrev nettopp en passende tråd:

"Depresjonens sirkel

Aug 5 2023 - 13:06

Her er en av sirklene, slik jeg tror det er:

"En opplever at virkeligheten skuffer på de mest fundamentale måter. Når det blir for vondt med alle skuffelsene, så blir det enklere å anta at ting går shit. For å skåne seg fra skuffelser, og det vonde håpet som en egentlig ikke tror på.

Da er det ikke lenger bare livet som er shit i seg selv, men også tankene om det."

Jeg kjenner meg ikke igjen i å ikke skulle være løsningsorientert og ser ikke at livet har noen matematisk korrekte sluttresultat. Derfor vet jeg ikke hva jeg skal ta med meg ut av det du sier.

Jeg kan høre på hva du har å si om " offerrolle", med det i bakhodet at vi alle faktisk er offer

"Jeg ser ikke på noen som helst som tapere. Så de ordene får stå for din regning."

Her var det ment kun i en faktisk forstand. Mennesker taper hele tiden og noen mye mer enn andre.

Det med matematikk var ikke ment som at livet har en fasit.
Mer som at selvom oppsettet til ting kan være enkelt, så kan det være nok av utfordringer på veien.

Hvis livet skuffer til enhver tid. Er det fordi man har noen uheldige forventninger til enkelte ting?
Har du noen konkrete eksempler på hva du sikter til?
Du kan gjerne ikke kjenne deg igjen i dette med å være problemorientert, men når du inntar perspektivet om at alle mennesker er ofre så ser det mer ut som et problemorientert perspektiv enn et løsningsorientert perspektiv.

Dette med offerrolle... Altså. Livet har sine utfordringer, for absolutt alle. Det finnes kanskje 1promille mennesker hvor livet er en dans på røde roser fra start til slutt. Men, de er et absolutt unntak. Ellers så har folk sine utfordringer, alle som en.
Og noen vil da innta en offerrolle. På den måten at "jeg kan ikke a, fordi b/ c fungerer ikke fordi jeg har allerede forsøkt d/ e er helt feil for meg fordi f irriterer meg/ g har alltid gitt meg dårlige erfaringer, derfor vil h også gjøre det " osv.
Selv har jeg mine sykdommer og diagnoser. Noe jeg kan ta en offerrolle på. Jeg kan med andre ord sette meg ned og si at ting er så mye lettere for alle andre, for de har ikke x, y, z, å, ø og å av utfordringer. Og det er isåfall helt lov, men da må jeg i så fall også akseptere konsekvensene av den rollen jeg inntar. Og de vil være at det ikke er noe poeng i å forsøke å gjøre noe godt for meg selv, for jeg har jo tapt i utgangspunktet.
Det hele blir litt som å tape en fotballkamp og ikke gidde å møte opp til kampen, fordi man på forhånd har bestemt at det går rett vest. Og da kan jeg trekke inn selvoppfyllende profetier. Hvis man i utgangspunktet har bestemt seg for at man har tapt/er en taper så er det veldig fort gjort å utelukkende se alle bekreftelsene på den persepsjonen. Og uansett hvor mye godt eller positivt som skjer, så får man det ikke med seg...for det eneste man ser og jakter på er bekreftelser på at man har tapt/er en taper.
La meg peke mot Paralympics når det gjelder offerrolle. Mange av de som deltar i Paralympics har definitivt sine utfordringer, men de har ikke latt det definere de. De har arbeidet så godt og løsningsorientert som de kan på tross av de utfordringene de har.
Hvis de hadde satt seg i en offerrolle og forblitt der så ville livet helt sikkert blitt mørkt, tungt og trist.
På samme måte er det for alle, både de med god psykisk helse og de med sine belastninger fra psykisk uhelse.

Vet ikke om du fikk noe ut av det. Men, det får du selv vurdere og smake på

Jeg skal først svare på første del av svaret ditt, så skal jeg kikke på det du sier om offerrolle etterhvert.

"Det med matematikk var ikke ment som at livet har en fasit.
Mer som at selvom oppsettet til ting kan være enkelt, så kan det være nok av utfordringer på veien."

Fasit eller ikke, så har ikke livet noen matematisk korrekt sluttresultat.

"Du kan gjerne ikke kjenne deg igjen i dette med å være problemorientert, men når du inntar perspektivet om at alle mennesker er ofre så ser det mer ut som et problemorientert perspektiv enn et løsningsorientert perspektiv."

Jeg inntar perspektivet om at alle er offer, som at jeg inntar perspektivet om at alle puster oksygen.

Sa jeg at jeg ikke kjenner meg igjen i å være problemorientert?

Konkrete eksempler? Helseproblemer som hindrer trivsel. Begjær som ikke finner svar. Dødsangst. Dette sier alt, for min del. Jeg har ikke lyst til å legge ut for mye konkret om meg selv

Hvilke forventninger er uheldige?

Matematisk korrekt sluttresultat..... altså fasit.
Jeg forsøkte å benytte en metafor for å vise likheter mellom en matematisk løsning på en matematisk oppgave og at dette kan sees på som livet og at det også har sine utfordringer som trenger å løses.
For enkelte så har livet sine absolutte mål, som for noen er utslagsgivende for om de er fornøyde eller ikke.
Hvorvidt det er en god strategi eller ikke har jeg ingen formening om.
Det er sikkert funksjonelt for noen og for andre er det nok ikke det.

At alle inntar oksygen er avgjørende for livet. Å innta perspektivet om at alle er ofre er på ingen måte en del av livsgrunnlaget. Som jeg nevnte tidligere så er et slikt perspektiv noe jeg forbinder mer med problemorientert perspektiv enn løsningsorientert perspektiv. Du kan like gjerne snu det hele på hodet og si at alle mennesker er vinnere. Eller at livet er svart/hvitt.
Og jeg sa at du gjerne ikke kan kjenne deg igjen i å være problemorientert, allikevel vil perspektivet du inntar være et perspektiv som gjør at jeg ser deg mer som problemorientert enn løsningsorientert.

Du gjengir konkrete utfordringer, men ikke konkrete eksempler. Og da blir det litt utfordrende.
Men, uheldige forventninger kan være så enkelt som at hvis man er blid, smilende og høflig mot folk man møter....og har en forventning om at alle skal være det samme tilbake. Da har man en uheldig forventning som er utopisk. For man kommer aldri noen gang til å bare treffe mennesker som er blide, smilende og høflige, uavhengig av hvordan man selv opptrer.

På en sudoku-oppgave er det garantert en logisk korrekt løsning som sørger for at man vinner. Dette er et faktum, om det foreligger en fasit eller ikke. Livet er sammenlignbart med en sudoku-oppgave hvor en ikke vet om det er noen løsning.

Dette sier du:

"Men det å finne de faktiske delsvarene og til slutt det korrekte sluttresultatet, det kan koste mange runder med blod, svette og tårer.
Og sånn er det i livet også."

Mener du at det koster blod, svette og tårer for et resultat som en garantert vet ikke er korrekt, og neppe tilfredsstillende?

"At alle inntar oksygen er avgjørende for livet. Å innta perspektivet om at alle er ofre er på ingen måte en del av livsgrunnlaget."

At alle er offer er et faktum på samme måte som at alle inntar oksygen.

"For enkelte så har livet sine absolutte mål, som for noen er utslagsgivende for om de er fornøyde eller ikke.
Hvorvidt det er en god strategi eller ikke har jeg ingen formening om."

Ikke jeg heller, da jeg aldri har valgt mine absolutte mål som noen strategi.

"Du kan like gjerne snu det hele på hodet og si at alle mennesker er vinnere"

Alle er vinnere, bare forsvinnende mye mindre enn de er tapere.

"Men, uheldige forventninger kan være så enkelt som at hvis man er blid, smilende og høflig mot folk man møter....og har en forventning om at alle skal være det samme tilbake."

Stakkars dem som fortsatt har igjen å finne ut det der.

Sudoku har fasit. Det er et faktum.

At alle er ofre er på ingen måte faktum?
Hvilke premisser har du som utgangspunkt for å si det?

Du har rett. Jeg trudde faktisk fasiten bare var den som eventuelt står bak i sudokuboka. Ok, så livet har ingen fasit. Da er det altså ingen garanti for at blod, svette og tårer fører frem.

Premissene er at vi styrer i utgangspunktet ikke hva vi blir utsatt for som et levende vesen. Vi er offer for alt som har med vår helsetilstand og uinfridde behov å gjøre, fra vi er i mors mage til døden. Vi starter forsåvidt som vinnere

Blod, svette og tårer for å kjempe er noe de fleste vil legge på bordet for å jobbe seg fremover. Selvom utfallet er usikkert. Alternativet er å dø, og de fleste er faktisk sånn at de vil kjempe for å overleve.

Det eneste jeg får ut av det du sier der er at du er voldsomt problemorientert.
Og det er helt lov og iorden, men da er det som sagt nødvendig å eie konsekvensene av det.

Jeg forstår at det sikkert ikke er lett å se noe annet alternativ og slikt for deg, men jeg kommer aldri til å gjøre noen bjørnetjenester. Og uansett om livet er på den ene eller andre måten, så blir det garantert ikke noe bedre med et problemorientert utgangspunkt.

Svaret er 42. Men er du sikker på at du har stilt riktig spørsmål?

Drømpårøm

Jeg eier mitt syn på at mennesker er offer og andre "problemorienterte" ting. Fordi det er virkeligheten. Problemorientering er uansett en form for løsningsorientering.

Frikar

Svaret er helt klart "42"! Nei, jeg er absolutt ikke sikker på om jeg har spurt riktige spørsmål.

Det er din persepsjon av virkeligheten. En persepsjon som sannsynligvis bidrar mye til at livet ser mørkt ut og alt i verden ser mørkt ut. Og det er helt iorden for meg. Just own it all.
Problemorientering er en form for løsningsorientering. Den er like fiffig som den er vanvittig.
Jeg forstår langt på vei at det ikke er så lett med slike utgangspunkt!

Frikar

42 er alltid svaret på alt :)

Du får gi meg noen gode forklaringer da på hvorfor disse to påstandene ikke er riktige:

1 "Alle er offer"

2 "Problemorientering er en form for løsningsorientering"

Kanskje er ikke alle tjent med positive selvbedrag, slik som den filosofien du nevnte:

"...alle positive erfaringer...et resultat av egen innsats..."

1 hva er vi offer av? Livet?
At vi er offer er en veldig negativ holdning, som jeg tidligere har sagt er helt lov og iorden at du har. Men, til hvilken nytte/pris?
For min del har jeg ingen behov for å forklare hvorfor det ikke er riktig, men.....man er offer for vold, offer for ulykker o.l. hva mener du at vi er ofre for i livet?
De fleste mennesker rammes av ulike typer belastninger. For noen faller familiemedlemmer fra tidlig, andre blir utsatt for ulykker, andre igjen opplever en eller flere signifikante traumer. Det er en del av livet, desverre. Og måten vi håndterer/ikke håndterer de belastningene på er i stor grad noe som påvirker livene våre.
For min egen del så håndterer jeg det slik at "ok, jeg har fått med meg noen belastninger i form av somatisk uhelse, noe psykisk uhelse og en traumer. Det anerkjenner jeg og aksepterer jeg. Men, det er ikke dermed sagt at hverken livet mitt er mindre verdt eller at jeg ikke kan ha det bra. Men, det har gjort at jeg har måttet gjøre en rekke tiltak og masse innsats som mennesker uten de belastningene ikke har måttet gjøre. Og når det er tilfelle så har jeg valgt å se det positive i akkurat den ekstra innsatsen jeg har måttet legge ned. Jeg kjenner min egen kropp og min egen psyke voldsomt mye bedre enn "mannen i gata". Og det gjør at jeg i langt større grad kjenner mine egne begrensninger og hva jeg har behov for, hva jeg kan/ikke kan gjøre av belastning og hvor/hvem jeg burde/ikke burde være over kort eller lang tid ".
Og krever det kontinuerlig innsats? JA!
Er jeg et offer? NEI!

2 problemer handler i stor grad om begrensninger. En orientering på problemer blir fort til en fiksering på problemer. Og hva i huleste vil det hjelpe noen å kunne ramse opp femten trillioner problemer i verden? Et fokus på problemer har per definisjon ikke noe med løsninger å gjøre, med mindre det dreier seg om å finne problemer/utfordringer innenfor et veldig avgrenset område slik at disse kan løses.
Løsningsorientert fokus handler i stor grad om å utvide mulighetene. Å finne x antall måter å løse ting på. Det handler om å se og finne muligheter og i minst mulig grad se begrensninger.


Filosofien jeg nevnte er en kjent ting, som jeg sa, med mennesker som lykkes. Om det er Elon Musk eller hvem pokker ellers har lite å si.
Hele poenget handler om at hvis noe kjipt skjer, så får ikke det mye fokus. Det går rett inn i boksen "uflaks".
Når noe positivt skjer så går det rett inn i boksen for "god egeninnsats".
Altså handler det om å bygge seg selv opp og gi oppmerksomhet til alt de selv gjør for å få til ting.

Hvorvidt det er en i overkant narsissistisk holdning er helt lov å måtte mene en hel del om, men i mine øyne så ser jeg utvilsomt hva som kan være ekstremt positivt for enkeltindivider å ha en slik holdning.

Som nevnt tidligere var dette noe jeg tok frem som et eksempel. Dette er ikke et perspektiv jeg selv har, men jeg har allikevel en oppmerksomhet på hvor jeg legger ned min innsats og hvilke resultater det gir.
Det kan virke som at du blir veldig fiksert på detaljer i hva som blir kommunisert og ikke får med deg helheten. Om det er riktig eller ikke, aner jeg ikke noe om.... men det kan virke sånn utifra hva du skriver.

1 Du gir mange gode beskrivelser på hvordan vi er offer for livet, selv om du sier "NEI" til beskrivelsen. Faktum er at det aller meste er ikke under vår kontroll, og i den forstand er vi offer. Det blir å snu det på hodet å si at noen velger å se på seg selv som offer. For det er det som er nærmest virkeligheten

Derfor hjelper du ikke folk ved å insistere på at de velger å se seg selv som offer og må velge annerledes.

2 Du må først forstå det jeg har sagt, at alle gjør sitt ytterste for å ha det best mulig med seg selv. Altså gripe løsningene de finner på sine dypeste problemer.

Du vil være ute av stand til å nå mange "problemfokuserte" uten å respektere at de faktisk prøver sitt beste på å finne løsninger. For noen ender dette med å ta livet sitt


Har ingen problemer med å se narsissismen i mange selvoppbyggende positive holdninger, nei. Kanskje derfor må det visse personligheter til for å tenke sånn

Jeg har snakket med ihvertfall 2 erfaringskonsulenter som kan bekrefte at det IKKE stemmer at "alle gjør det ytterste for å ha det best mulig med seg selv", gitt de muligheter de _faktisk_ har til å få hjelp til problemene sine. (Erfaringskonsulenter står i en litt annen posisjon enn behandlere, også når det gjelder vilje til å gi klare beskjeder til pasientene. Jobben deres er jo å snakke med pasienter på deres eget "stammespråk", og da gjennomskuer de raskt selvbedrag og kontraproduktive holdninger.)

Det handler om valg.
På samme måte som jeg når jeg nevnte Paralympics.
Det er en nødvendighet å anerkjenne det faktumet.
Og anerkjenne dette med selvoppfyllende profetier.
At du velger å betrakte alle mennesker som offer er helt ok for meg. Men, du burde jo akseptere at det å ha et slikt perspektiv har noen (veldig) negative konsekvenser.

Folk MÅ ingenting. De har valg som de kan/ikke kan benytte seg av.
Å tro noe annet er ganske så desillusjonert. Her kommer ansvarliggjøring inn i bildet.
JEG kan ikke hjelpe noen som helst, men jeg kan bistå mennesker som velger å ta ansvar for å forsøke å utforske sine valgmuligheter og være en støttespiller for de i med- og motgang.

I ditt perspektiv så er det sånn at alle gjør sitt beste. I mitt perspektiv er det ikke sånn.
Og det sier jeg fordi jeg har møtt og kjenner mange som ikke har ment at de har gjort noe særlig for å få det bedre selv. For noen er det fordi det har vært opplevd som for slitsomt, for andre har det handlet om motvilje.

At noen tar sitt liv er dessverre et faktum. Noe jeg synes er utrolig synd og trist. Jeg har selv vært der hvor jeg hadde gitt opp og ikke så noen annen utvei, men jeg var heldig og fant en vei til slutt allikevel.
De fleste jeg har truffet har på et eller annet tidspunkt sett det at de har hatt en i overkant problemfokusert holdning selv. Og sakte og sikkert så har de valgt å ta ansvar for å jobbe med å snu om på holdningene og begynne å se løsninger.


Jeg vet at mennesker er eksepsjonelt tilpasningsdyktige. Derfor tror jeg ikke at man er/ikke er på den ene eller andre måten i utgangspunktet. Jeg har tro på at folk kan forandre seg voldsomt dersom de jobber for det og har den rette støtten i det arbeidet de legger ned

Frikar

Eksakt mitt poeng

I naturtilstanden kan ingen være et offer, fordi konseptene rett og galt ikke finnes...

Frikar

Det de bekrefter er bare at de ikke forstår den fulle dybden og sammenhengen i vedkommendes problemer eller ønsker.

Det er ikke alle som det er rå å hjelpe, og noen er ute etter å utnytte med høyst tvilsomme motiver. Uansett regner jeg med at det er viktig å forstå at de gjør sitt beste for sitt beste på sin måte. For å finne riktige løsninger, som konsulent eller saksbehandler

Konsepter er ikke nødvendige for å kjenne det vonde eller uvalgte som vi faktisk er utsatt for

Å erkjenne at vi er offer er å velge å forholde seg til virkeligheten, og når noen velger å forholde seg til den ubehagelige virkeligheten, så er det fordi det er mer positivt for dem, enn å forholde seg til positive selvbedrag.

DIN virkelighet.
Ikke virkeligheten

For det første er en erkjennelse personlig, og ikke noe man gjør på vegne av et "vi".

Dessuten er det å definere seg selv som et offer bare EN av mange ulike måter å forholde seg til virkeligheten på.

Dersom konsepter ikke er nødvendige, gir det heller ingen mening å bruke begrepene som beskriver dem.

Drømpårøm

Virkeligheten.

Frikar

Ja, en kan som sagt velge å forholde seg til virkeligheten gjennom positive selvbedrag. Om noen ikke forstår virkelighetens brutalitet og velger perspektiv deretter, så er jo det streit nok. Alle velger i alle fall automatisk det perspektivet som de opplever best for seg selv

Nei, det er ikke "streit nok" å i utgangspunktet tillegge virkeligheten en verdiladning _i seg selv_ som utgangspunkt for å _velge_ et verdiperspektiv.

Virkeligheten bare ER, det er mennesker som (eventuelt) tillegger den verdi.

Du kan nok ha rett i at alle (i utgangspunktet) velger det perspektivet som oppleves best for en selv. Men når man (som _handlingsobjekt_ i den fysiske virkelighet) handler ut fra sitt valgte perspektiv (som _erkjennende subjekt_), kan det objektivt sett få negative konsekvenser.

Derfor er det også mulig å endre sitt perspektiv slik at det objektivt sett blir mer hensiktsmessig ut fra situasjonen en befinner seg i til enhver tid.

I noen esoteriske tradisjoner deles de ulike perspektivene inn i spesifikke nivåer av innsikt, som oppnås i en spesifikk rekkefølge. Du har nok et stykke igjen til toppnivået.

At vi opplever smerte er en del av virkeligheten uten at vi trenger å tilegge det verdi.

Når det ikke finnes noe perspektiv uten negative konsekvenser, så må man velge perspektivet med minst negative konsekvenser.

Jeg har nok et stykke igjen til toppnivået. Når jeg kommer dit skal jeg kikke ned og se om jeg kan skimte dere

Sa du noe der nede? Vanskelig å høre deg på så lang avstand ;)

Her er jeg fullstendig enig med giverofnoshit.Det jeg bare lurer på her er hvorfor det er vanskelig for enkelte å forstå at alle mennesker ønsker å få ett bedre liv og prøver så godt msn kan.Vi har alle våre baggasjer vi bærer på og for noen tar det kortere tid andre lenger tid.Når alt kommer til alt er vi alle mennesker som kjemper for å overleve hverdagen.

Huffda giver.
Er det sånn at du ikke aksepterer at virkeligheten har ca syv milliarder utseende?

Og er det sånn at du opplever det som at jeg ser ned på deg?
Det kan jeg i så fall avkrefte. I dag som så mange ganger ellers så gir jeg deg litt tough love drysset med litt realitetsorientering. Gitt det at realiteten ser ut på mange måter og at den påvirkes veldig sterkt av hvilke perspektiver vi selv har på den og hvordan vi forholder oss til den.

Generelt så blir det i min opplevelse et offerspill i måten du ser og forholder deg til verden på. Jeg har ikke noe problem med det, men ønsker deg virkelig bedre enn å bli værende i det jeg ser for meg er et veldig krevende utgangspunkt for å få til forandringer.

Mrs

Det er helt lov og iorden at du er enig med giver.
Men, på samme måte som at du mener at alle forsøker så godt de kan, hvorfor er det så vanskelig å akseptere at det er et perspektiv som ikke alle er enige i?

Som skrevet tidligere så har jeg selv sett og erfart at det på ingen måte er sånn at alle forsøker det de kan for å få det bedre.
Samtidig så finnes det garantert de som gjør absolutt alt de kan for å få det bedre.
Også finnes det like garantert alle nyanser imellom de to ytterpunktene.
Resultatet blir uansett at det ikke er sånn at alle gjør alt de kan, selvom de som gjør det de kan definitivt finnes

Vi har uansett alle våre baggasjer og for de med tunge er det vanskeligere å kjempe.men alle gjør så godt de kan uansett.

Det får være opp til deg hva du har sett og erfart.Jeg har erfart det motsatte.

Du svarer ikke på spørsmålet, mrsfreak. I gaten der jeg vokste opp kaller vi slikt intellektuell feighet.

Mrs

Som jeg forsøker å påpeke så har jeg sett både ytterpunktene og det imellom.
Med andre ord, jeg har både sett det svarte og det hvite. Mest av alt har jeg sett alle nyanser av grått imellom det svarte og det hvite.

Det jeg på ingen måte er med på er å imøtekomme en holdning som er enten/eller. Det er essensen av det hele som blir kommunisert.

Og jeg aksepterer fullt ut at dine erfaringer er annerledes enn mine.
Spørsmålet er allikevel....det at du uheldigvis har den erfaringen som du har, gjør det at det er umulig å se for seg eller tenke at det finnes andre muligheter?
Hvis det er tilfelle så er det helt lov selvfølgelig og det vil forklare at man sitter fast et sted. I så fall er det et sted man kan forsøke å gjøre en innsats for å åpne opp for at det kan finnes andre muligheter.
Hvis det ikke er tilfelle så er det like lov. Men, da gir det et annet utgangspunkt for hva man kan forsøke å gjøre en innsats i. For eksempel kan man da ha et perspektiv om at man ikke får til, er feil og slikt. Og da er det kanskje det å jobbe med selvbildet og egenkjærligheten som er mer hensiktsmessig.
Ser du forskjellen og utgangspunktet?

Det jeg ser her er trist lesning.Når folk selv på en side som sidetmedord hevder at ikke alle ønsker å få ett bedre liv er bare trist lesning at enkelte her tenker slik.Så er det også slik at enkelte psykiske lidelser er vanskeligere å behandle enn andre.De med lettere psykiske lidelser klarer seg bedre enn tunge lidelser.

At det fins mennesker med slike holdninger at ikke alle prøver så godt de kan for å få det bedre er bare triste greier.på en side som sidetmedord fins det slike holdninger,

Da kan jo bare du og giverofnoshit søke jobb som erfaringskonsulenter, så får vi se en revolusjon i psykisk helsevern, eller?

med sånne meninger som at ikke alle gjør sitt beste er at de som da har gitt opp fordi de ikke klarte mer blir tillagt skyld. Måtte de få hvile i fred, de som gav opp og ikke er blant oss mer

Mrs

Nå kunne du med utrolig stor fordel for det første svart på spørsmålene jeg stilte. Og for det andre så kunne du ha gitt kontekst på det du opplever som trist.

Selvfølgelig er det forskjell på forskjellige diagnoser og på hvor stor endring man kan oppnå og hvor mye innsats det krever. I tillegg til hvordan type innsats det krever. Dersom du leser imellom linjene så vil du sannsynligvis se at det er en forståelse for akkurat det.
I tillegg så er det fascinerende at alt som finnes av motstand blir mottatt på verst mulig måte og forstått på verst mulig måte. På samme måte som det er fascinerende at direkte kommunikasjon møtes med kamuflasje av hva man mener og tenker. Da blir det utrolig vanskelig å forstå motparten. Og hvis man da holdes ansvarlig for det, så er det noe som burde tåles hvis man deltar i en diskusjon.
Hvis du forsøker å mene at jeg har lettere psykiske diagnoser enn andre, så får du si det rett ut. Også kan vi i så fall diskutere det. Jeg vet godt hva jeg har med meg og hva mine erfaringer er på godt og vondt. Og jeg vet godt at det kan både sammenfalle og skille seg fra andres erfaringer og opplevelser.
På samme måte som jeg vet veldig godt at det er en mengde med komplekse og dynamiske sammensetninger som utgjør store forskjeller når alt kommer til alt.

Også får du lese teksten med de brillene du kan og eventuelt velger.
Samtidig vil jeg utfordre deg på å forsøke å innta en rolle hvor det finnes flere perspektiver å lese en tekst fra.

og måtte de finne håp de som er på nippet til å gi opp

Trist trist

Det er en mulighet.
Samtidig så er det ikke nødvendigvis slik?
Personlig vil jeg si at de ikke har blitt møtt i sine behov der de har forsøkt. Kanskje de har vært uheldige med det hjelpeapparatet som har møtt de. Kanskje de ikke har fått til å være tydelige nok med sine utfordringer.
Ingen av tilfellene handler om å gi skyld. Det handler om forklaringsmodeller og kontekstuelle forhold som utgjør en helhet.

Jeg kjenner til de som har tatt selvmord når de er på institusjon. Noe som er det jeg vil si er den ultimate uheldighet ettersom man i utgangspunktet er på rett sted for å få hjelp. Allikevel så kan det gå rett vest.
Men, jeg mener på ingen måte at den som har gitt opp håpet har skyld. Jeg mener det handler om utrolig uheldige tilfeldigheter som skjer på det maksimalt uheldige tidspunkt.

tristtrist: Din problemstilliing forutsetter at NOEN må tillegge skyld.

Legitim institusjonskritikk er et tema som fortjener en egen tråd. Her er det mye å ta tak i.

For en pysete gate, Frikar. Ingen som turte å si at "jeg gidder ikke å bruke tid på dine spørsmål, for dem har ingen verdi for meg"

Jeg skal dog svare på det spørsmålet selv. Problemet med å akseptere visse perspektiver er selvsagt at de kan være dypt problematiske ovenfor mange av de som sliter med tunge problemstillinger.

Mtp at de som ikke klarte mer blir tillagt skyld. Det er en uunngåelig virkning utifra det som forfektes her. Hvis mennesker ikke til enhver tid gjør sitt beste, så blir straks tanken at de muligens ikke gjorde sitt beste, når de feiler i å finne en god tilværelse.

"Generelt så blir det i min opplevelse et offerspill i måten du ser og forholder deg til verden på. Jeg har ikke noe problem med det, men ønsker deg virkelig bedre enn å bli værende i det jeg ser for meg er et veldig krevende utgangspunkt for å få til forandringer."

Prøver du å få meg til å brekke meg?

Takk for at du nok en gang går for meget selektiv argumentasjon og slikt giver.

Hva er det som er greia i dag?
Er det kvalmende at noen ønsker deg godt selvom de ikke stryker deg med håra? Er det at du får motstand? Er det at du får en total ærlig tilbakemelding?

Det du skriver til Frikar....
Det er mange perspektiver som er vanskelige å akseptere og forstå, men er det det samme som at de ikke eksisterer?
Selvom jeg ikke er enig i en mengde av perspektiver, argumenter og synspunkter så forsøker jeg å forstå de det kommer fra. Ikke for å bli enig, men for å utvide min egen forståelse for bredden av helheten. Og innimellom så bidrar det til ny innsikt som er hensiktsmessig for min egen vei videre.
Verden er en gang sånn at den inneholder mengder med ting jeg opplever som vanskelig på alt fra personlige preferanser til moral og etikk. Allikevel så har jeg alt å tjene på å kjenne til at disse elementene eksisterer og finner måter å forholde meg til det på.

"Hva er det som er greia i dag?
Er det kvalmende at noen ønsker deg godt selvom de ikke stryker deg med håra? Er det at du får motstand? Er det at du får en total ærlig tilbakemelding?"

Når noen ikke anerkjenner at jeg gjør mitt aller beste, så kan dem spare seg disse kyss og klem erklæringene.

Jeg lurer på hva som skal være hjelpsomt med denne "tøffe kjærligheten" . For min del er det et destruktivt perspektiv å tenke at mennesker ikke gjør sitt beste. Du er jo opptatt av konstruktive perspektiv

Og hva skulle være hjelpsomt med å endre synet på at alle er "offer"? Og er det mulig, ettersom jeg har forstått at dette er virkeligheten?

Perspektivene i seg selv eksisterer, selvsagt. Jeg aksepterer at de eksisterer

Alle vi mennesker er forskjellige og tenker forskjellig på ting.Har våre egne baggasjer vi bærer på.Alle prøver sitt beste for ingen vil leve i elendighet.Mye av dette er trist lesning for meg.Det dreier seg også om å legge skyld på de msn mener ikke prøver godt nok.Vi prøver alle på vår måte å finne riktige veien.Noen mennesker har psykiske lidelser som varer livet ut og da må man prøve å gjøre det beste ut av det så godt som det er mulig og kjempe og kjempe.

Det er ingen her som har sagt at mennesker ikke gjør sitt beste. Vi har sagt at NOEN mennesker ikke gjør sitt beste. Klarer du ikke å forstå forskjellen på de to utsagnene så er det faktisk DU som har et problem.

Jeg vil da si at du har problemer du også.ta det neste gang opp med behandleren din.

Nei, egentlig er det ikke jeg som har et problem. Jeg har bare fått kastet andres problemer over på meg og må håndtere situasjonen ut fra de forutsetningene jeg har, men jeg har i alle fall rett til hjelp fra helsevesenet til den prosessen. Ansvaret for oppfølging ligger hos fastlegen, så vi jobber med saken.

Giver

Er du sikker på at det dreier seg om at du ikke gjør ditt beste?
Det jeg forsøkte å si er at generelt så er det på ingen måte sånn at alle gjør sitt beste. Det er vanskelig for meg å forstå hvordan du tok det som at det er rettet spesielt mot deg når argumentet er at noen gjør sitt beste, andre gjør ingenting og imellom de ytterpunktene finnes folk som gjør alle varianter.

Også er det allikevel destruktivt for deg å tenke at alle ikke gjør sitt beste. For meg er det realistisk.
Samtidig så er det destruktivt for meg å tenke på alle som ofre. For deg er det realistisk, hvis jeg oppfatter deg rett.

Det eneste jeg forsøker å gjøre er å åpne opp for at det finnes valg og muligheter. Og at det som selekteres har sine forskjellige konsekvenser.
Hvordan oppfatter du det jeg forsøker å si?

Mrs

Alle mennesker har sin historie som preger oss. Det er jeg helt enig med deg i.
Også er jeg ikke enig i at alle gjør sitt beste, eller at alle ønsker å ha det best mulig. På dette punktet sikter jeg til den bredden som er på mennesker og at det er langt ifra sånn at alle ønsker det samme. Dermed kan jeg på ingen måte være enig i premisset om at alle gjør sitt beste for å ha det bra. Det finnes faktisk de som trives med det som andre kan oppfatte som elendighet. Det er rett og slett svært få ting i livet som er enten/eller.
Med det sagt så er det ingenting i det som tilsier at det ikke er mange som jobber alt de kan for å ha det bedre.
Men, hva er det å ha det bra? ....dette er det et veldig variabelt svar på, alt ettersom hvem som svarer.
Det samme gjelder for hva er elendighet? Her er svaret like variabelt.
På det grunnlaget så er det helt umulig for meg å være enig i at et absolutt svar kan gis når utgangspunktet har store variabler.

Er du helt uenig i tankegangen? Forstår du utgangspunktet for synet?

Når det gjelder det du skriver ellers så blir jeg nysgjerrig på om det er en forskjell på skyld og ansvar?
For meg er det ihvertfall en enorm forskjell på disse to begrepene. Jeg kan gi en rekke eksempler som viser forskjellene, men det letteste vil kanskje være å google de to begrepene og se forskjellen i definisjonene av de.

Håper du har en god fastlege for med dine problemer trenger du det.

Det spørs hva man ønsker i livet.Elendighets følelsen kjenner man mest på selv.Det er ens egne opplevelser,det samme gjelder det å ha det bra er ens egen opplevelse.ingen kan fortelle en hva en føler el hvordan man har det.

Nå forklarte jeg deg nettopp at det ikke er _mine_ problemer, men _problemer jeg må forholde meg til_. Hvorfor tar du ikke dette inn over deg i ditt tilsvar?

Fastlegen min er jeg veldig fornøyd med. Men han er også et offer i saken, fordi han har blitt feilinformert av sine kolleger i spesialisthelsetjenesten. Og de som gjorde feilen i utgangspunktet jobber ikke der lengre...

Nettopp. Det hele er veldig subjektivt og variabelt fra ende til annen.
Og derfor sier jeg at det er helt umulig å være enig i at det er en god ting å si at alle gjør sitt beste for å ha det bra.
Spørsmålene bli....hvem er alle? Best for hvem? Hva er bra?
For meg er det rett og slett et altfor bombastisk perspektiv som jeg aldri kan få til å støtte eller være enig i.

Jeg er helt enig med deg i at alle eier sine egne følelser og opplevelser og at det er hvert individ som kan svare for hvordan det er for det individet.
I tillegg er det noen ganger sånn at man har behov for å utvide toleransevinduet og forståelsen av verden rundt seg slik at det blir overkommelig å forholde seg til det som alle mennesker opplever i et liv.
For noen er slike prosesser enklere enn de er for andre.

Drømpårøm

Det er i alle fall umulig å vite hvor en har noen som bedømmer andre slik. Som at noen gjør sitt beste og andre ikke.

"Også er det allikevel destruktivt for deg å tenke at alle ikke gjør sitt beste. For meg er det realistisk.
Samtidig så er det destruktivt for meg å tenke på alle som ofre. For deg er det realistisk, hvis jeg oppfatter deg rett."

Du oppfatter rett. Begge disse perspektivene er både realistiske og konstruktive i mitt perspektiv.

Hva skal egentlig hjelpe med å erklære at det finnes forskjellige valg? Alle vet at det finnes valg. Problemet er når de ikke finner noen gode valg

Giver

Du mener altså at det er vanskelig for deg å vite hvor du har noen som forholder seg til å ha en åpenhet om at det finnes en mengde variabler i verden?

Jeg kan ikke forstå hvordan det er konstruktivt på noen som helst måte å anse alle som ofre, eller at det er konstruktivt å mene at alle gjør sitt beste.

Mener du at DU vet at det finnes valg, eller at ALLE vet det?
Her er det en åpenbar og viktig forskjell!

Det med å ikke finne gode valg er en helt ærlig utfordring. Det er i slike tilfeller det ofte er hjelpsomt å spørre om hjelp og høre med andre som har vært i samme situasjon for å se hva de har funnet av løsninger.
Og når det kommer løsningsforslag så kan det være veldig nyttig å være åpen, imøtekommende og takknemlig for de forslagene som kommer.
Hvis noen av forslagene som kommer er veldig utfordrende så kan det være nyttig å si noe om hva som gjør de utfordrende, heller enn å blankt avslå alt. Det kan fort være at det som er utfordrende i forslagene også har vært utfordrende for de som gir forslaget. Fordelen(e) for den som søker løsninger vil da være å se at vedkommende ikke er alene om å ha de utfordringene som den har og at det finnes håp og andre som har fått til å løse det. For den som gir forslag til løsninger så vil det være hjelpsomt å forstå den som søker løsninger, slik at løsningene som foreslås kan tilpasses den det gjelder. På en slik måte vil man med andre ord åpne opp for muligheter og valg.
I første omgang vil det uansett være fordelaktig å anerkjenne at det finnes muligheter og valg og akseptere det er noe hver enkelt kan/ikke kan benytte seg av.
Deretter er det å gå praktisk inn i de valgene og mulighetene som finnes innenfor hver mulighet og hvert valg.

Dette med muligheter og valg er med andre ord ganske komplekst. Og mange vil ha stor nytte av å vurdere fordeler og risikoer før man går til verks.
Det er ihvertfall sånn for mange at det er fordelaktig å vite hva som er sannsynlig at vil skje i forskjellige situasjoner.

Drøm

Nei. Jeg mener at "Det er i alle fall umulig å vite hvor en har noen som bedømmer andre slik. Som at noen gjør sitt beste og andre ikke."

"Jeg kan ikke forstå hvordan det er konstruktivt på noen som helst måte å anse alle som ofre, eller at det er konstruktivt å mene at alle gjør sitt beste."

Men slik er det altså. Om du vil forstå mer av det er det bare å spørre.

"Mener du at DU vet at det finnes valg, eller at ALLE vet det?
Her er det en åpenbar og viktig forskjell!"

Svar:

"Hva skal egentlig hjelpe med å erklære at det finnes forskjellige valg? Alle vet at det finnes valg. Problemet er når de ikke finner noen gode valg"

Finnes det en mulighet for at det ikke er snakk om å dømme i det hele tatt?
At det bare er et utgangspunkt for at sånn er det, uten å gjøre noe som helst annet enn å konstatere det faktumet?

Jeg vet og har erfart at ikke alle vet at det finnes valg og muligheter. Noen fordi de mangler innsikt og kunnskap, andre fordi de har en historie hvor slike faktorer ikke har vært en realitet.
Derfor spurte jeg som jeg gjorde, fordi jeg mener det er ganske så voldsomt å snakke på vegne av alle.

I alle utgangspunkt.....hva har det egentlig å si at verden er på den ene eller andre måten? Uansett hvordan verden er så er det bare en eneste ting man kan påvirke, og det er seg selv. I na så er det en veldig god oppskrift....sinnsro bønnen heter den
"Gud, gi oss sinnsro til å akseptere de ting vi ikke kan forandre, mot til å forandre de ting vi kan. Og visdom til å se forskjellen".

Den delen som dreier seg om visdom til å se forskjellen er et veldig nyttig verktøy når det kommer til hva som er hensiktsmessig å gi oppmerksomhet til.

Når det faktumet som konstateres ikke er et faktum så blir det i praksis dømming.

Det er uansett de som blir motivert av en bak-sparkende, dømmende tone, selv om den ikke nødvendigvis stemmer med den objektive virkeligheten.

For en rar erfaring, at ikke alle vet at de har valg. Alle vet vel at de kan gå til venstre eller høyre? Det de ofte ikke vet er om høyre eller venstre er det beste valget. Eller å bare stå stille

Sinnsrobønnen er fin den

Som sagt så har jeg sett og truffet mennesker hvor realiteten er på den måten. Og da er det med andre ord et faktum.
Du vet at så lenge bare ett eneste menneske avviker fra det svart/hvitt perspektivet du tar til orde for, så imploderer hele perspektivets gyldighet?

At det hele ikke stemmer overens med din objektive virkelighet får bare være som det er. Jeg velger å forholde meg til at virkeligheten ser ut på utallig mange flere måter enn det mine erfaringer tilsier. Og utifra det velger jeg å forholde meg til en realitet som går utover mine egne erfaringer.

Tja, du har kanskje aldri møtt noen som har levd under vold og isolasjon i mange år? Slike som f.eks blir komplett satt ut hvis du legger frem at det er helt lov å velge å gå både til høyre og til venstre, eller først gå halvveis til venstre og så ombestemte seg og velge høyre i stedet.
Jeg kan fortelle deg at det finnes flere slike skjebner enn du tror. Og mange mennesker som har opplevelser og erfaringer som er så langt ifra hva man kan forestille seg at det er vanskelig å forstå at det som blir sagt faktisk blir sagt om de erfaringene de har.

Du har erfart at mennesker ikke har gjort sitt beste for sitt eget beste? Nei, du har møtt folk som du har mistolket dithen at de ikke gjør sitt beste. Kanskje var de av den narsissistiske typen med skjult agenda. Kanskje ikke. Så hvem vet om den mistolkningen trykker ned noen nedtrykte enda mer

Jeg tviler på at de folka ikke vet at de kan gå til venstre eller høyre. De vet eventuelt at hvis de går til høyre så får de seg en høyre. Da er det bra de har noen som gjør dem trygge med tid og stund på at høyre-gåing ikke straffer seg. Du har sikkert støttet folk på den måten, og det er bra.

... og det har du også gjort, Giverofnoshit; støttet folk på den måten. Etter at jeg har vært gjennom innesperring og mishandling så har du vært den trygge. Før turte jeg ikke gå turer, fordi det alltid straffet seg de gangene jeg tok meg turer, noe som ledet til det ovennevnte.

I lang tid etter det forholdet så var det å gå turer veldig skummelt.

Nå tør jeg igjen.

Du blir misforstått her inne. Men sånn er livet

Har du virkelig så vondt for det?
Jeg har selv ikke gjort mitt beste. Jeg har kjent til valgene og mulighetene, men jeg har gitt blanke i de og ikke ønsket mitt eget beste. Jeg har vært med andre som selv har sagt at de ikke har gjort sitt beste. Det handler ikke alltid om mistolkninger eller narsissistiske trekk.
Men, jeg har selvsagt også sett det du sikter til. At det er vond vilje og slike ting hos hjelpere eller annet. Noe som er uheldig og gir veldig uheldige konsekvenser.


Det er litt interessant hvordan du er veldig hardnakket på dine egne syn, men så er det veldig vanskelig å imøtekomme andre syn.
Men, det er greit. Du har helt sikkert rett. Jeg vil allikevel si at noen slike kjenner til valgene. Andre har vært under det lenge nok til at valgene ikke eksisterer lengre.
Det handler litt om å forstå hvordan mennesker bli påvirket av å være i situasjoner over tid.

Og ja, det var rart, jeg husket liksom ikke at jeg kunne gå turer mange ganger. Hjernen min koblet det ut, fordi det å gå tur var forbundet med dårlige følelser.

Nå har jeg det mye bedre, takk og lov

Takk, trist. Det varmer å høre at en har gjort en sånn forskjell.

"Jeg har selv ikke gjort mitt beste."

Vel, da tror jeg bedre om deg enn du gjør selv. At du har gjort ditt beste. Likevel så skjønner jeg at et hardere syn på det kan ha vært handlingsmotiverende for deg og andre

Trur egentlig DrømPåRøm prøver å hjelpe her, fordi han ønsker at folk skal kunne åpne seg for at dei muligens kan ha mulegheiten til eit betre liv. Ikkje noko meir eller mindre enn det..

Jeg er mest opptatt av hva som faktisk hjelper.

Jeg er løsningsorientert.