Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Hvor ender jeg?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Hvor ender jeg?

sep 15 2009 - 03:11
Jeg sover veldig lite. Urolig hele tiden, tankene kjører igjennom hode mitt, ene bekymringen etter andre. Deprimert, konstant nervøs/urolig, en sånn følelse du har rett før du skal gjøre noe du gruer det fælt til, kombinert med en følelse av sorg og tomhet, hva som dominerer varierer litt men er aldri høyt oppe, bare "levelig" eller på nippet til å få panikk av depresjonen (har panikk, svetter og gråter også, men heldigvis under de værste peroidene.

Har ingen å gå til, er veldig isolert og kjenner nesten ikke noen, psykolog har jeg et litt for "profesjonelt" forhold til, foreldrene mine vil jeg skal vite minst mulig. Noen andre har jeg rett og slett ikke. Bruker mye internet, men klarer ikke bli kjent med noen.

Klarer ikke se 1 eneste lyspunkt i livet. Ingen mening med noe og å leve er bare et sammenhengende helvete, men er redd for å dø også. Jeg har bl.a i meg skrekk for å dø, både dødsøyeblikket og det som skjer etter og dette bekymrer meg også for det er veien det går i alle tilfeller, å fremskynde det kunstig har jeg liksom ikke hatt seriøse planer om på lenge men jeg tenker ivertfall ikke helse og har ikke tenkt å bli eldre enn nødvendig. Også synes jeg synd på foreldrene mine, som har vært bekymret for meg siden jeg var liten, har hjulpet meg så mye og har hatt sine problemer, målet er på en måte at de dør før meg. Er så nedkjørt at alle gleder som en røyk e.l er noe jeg føler jeg må ha med meg for det er det eneste jeg føler av "positiv" stimulans., så vil ikke si jeg er suicidal, ivertfall ikke før jeg får sånne panikk anfall. Vært på nippet til å ha det i kveld men er litt bedre nå og derfor skriver jeg her.

Vært dårlig så lenge jeg kan huske, men gått litt i bølger. I 20 årene fikk jeg andre problemer. Var så langt nede etter dette misslykkede jobbe forsøket mitt at jeg oppsøkte noen som solgte meg endel narkotika, og det var godt å "endelig" føle seg som alle andre, når jeg tok dette. Var jeg på det, klarte jeg faktisk å få endel kamerater. Dette var faktisk den beste perioden i mitt liv. Men jeg trakk meg unna denne gjengen og alt rundt dem etterhvert, jeg orket ikke mer av det. Nå er jeg der jeg var igjen før alt dette, like tom, men nå mangler et vagt håp om at ting skal bli bedre, jeg er fast der jeg er nå og jeg kan ikke se alder som et slags håp om at det skal hjelpe meg ut av helvetet mer. Psykiatrien er mer min kobling til "verden" pga den sosiale kontakten, enn noe jeg tror vil hjelpe meg. Jeg har prøvd det meste, gruppeterapi og alt mulig de har av medisiner, ingenting hjelper, jeg er veldig dårlig i forhold til de fleste andre psykiatriske pasienter.

Finnes det noen i verden som har opplevd og overlevd og kommet seg ut av noe liknende? Hvor er jeg om 5-10 år?
Avatar

Re: Hvor ender jeg?

sep 15 2009 - 14:36
Halla....

Sliter med mye av det samme som du gjør. Merkelig nok har situasjonen sakte begynt å dreie litt i en positiv retning.. Håper vel i grunn bare at det fortsetter slik.
Jeg har laget meg noen strategier for å komme igjennom hverdagen og det hjelper. Jeg bruker TV og musikk for å få tankene over på andre ting enn negativitet. Er ikke noen kur men hjelper meg igjennom de vanskelige periodene..
Man blir litt isolert av å ha det slik. Tror vel i grunn at hele situasjonen er selvforsterkende. Det gjelder nok å ha en positiv innstilling og prøve å bryte med mønsteret og "trene" på å takle verden utenfor en selv.
Avatar

Re: Hvor ender jeg?

sep 15 2009 - 22:03
Jeg lever fremdeles, og det hadde jeg aldri trodd. Når man står i det, finnes det liksom ikke lys. Hjelper ikke at folk rundt deg ber om at du må ta deg sammen, og at det blir bedre. Hver dag er et sant helsikke. Men jeg lever!
Det jeg sliter med nå er alle de tingene jeg gjorde for å overleve mine mørkeste månder (ritualer og tvangshandlinger).

Livet mitt begynte å bli sakte bedre når jeg fikk begynne på Cipralex (antidepressiva). Jeg merket egentlig lite til forandring i depresjonen, men "stemmene" i hodet roet seg, jeg fikk mindre behov for å skade meg, jeg har så og si aldri panikk angst lenger, jeg våkner ikke om morgenen og tror at jeg har kreft eller hjernesvulst, og jeg føler ikke trang til å drepe familien min.

Det sier vel seg selv at det er ganske deilig :)
Til forsiden