Det er en utbredt feiloppfatning at psykisk helse bare handler om "vonde følelser", og at hvis man snakker nok om dem så vil alle problemer løse seg på magisk vis. (Dette har jeg selvfølgelig prøvd selv da jeg ble oppfordret til det, og resultatet var akkurat som forventet,)

Holdningen går hånd i hånd med den radikale pedagogikken som ble innført i skoleverket på 80-tallet, den såkalte "koseskolen", der "sosiale ferdigheter" ble sett på som viktigere enn kunnskap og (selv)disiplin.

La oss si at i en situasjon der noen blir utsatt for en urett - da har man et offer og en angriper. I situasjonen er det ikke relevant for offeret hvilke følelsesmessige motiver angriperen måtte ha for sine handlinger. Offeret trenger først og fremst kunnskap om hvordan h*n kan få slutt på situasjonen! (Håndtering av eventuelle "vonde følelser" hos offeret må da komme i andre rekke.)

Brukere skriver av og til om ganske alvorlige situasjoner her på forumet, men får sjeldent tilbakemelding fra andre enn meg på hvordan _problemet_ kan løses.

Så jeg vil gjerne at følelsesfanatikerne her på forumet redegjør for sitt standpunkt for en gangs skyld, istedenfor at vi som har problemløsning som hovedfokus alltid skal måtte forklare oss.

Det er ikke enten eller, men både og, tenker jeg. På den måten er det fint at noen bidrar med det ene og andre med det andre, så blir det opp til den som søker råd og støtte om noen av svarere er til hjelp eller ikke. Det er så mye som spiller inn og vanskelig å vite hva en fremmed person trenger. Jeg synes ikke det er lett "å treffe"på hva en annen person trenger. Folk er så forskjellige her. Mye av det folk ventilerer om her inne, finnes det ingen enkle løsninger på, jeg tror at de føler seg alene og "stuck" i sin situasjon og så forsøker de å connecte med noen her inne, føle seg mindre ensomme, dele med noen som kanskje kan forstå litt. Vi mennesker er jo sosiale vesener, men å connecte med en fremmede her inne pr tekst er nok ikke det samme som å møtes ansikt til ansikt, mye er "lost in translation", folk blir trigget uten grunn og noen ganger med grunn og det oppstår misforståelser fordi man er så forskjellige. Men alle svarer etter beste evne stort sett og etter hvordan de er som personer og hva de har av erfaring og hvordan de tolker trådstarter. Så det er viktig å ikke kritisere hverandre, enten man gir praktiske råd, emosjonell støtte og oppmuntring eller en kombinasjon, så er det ikke riktig eller feil eller noe man trenger å forsvare, så lenge svaret er skrevet for å være til hjelp, det er jo ikke formkrav til svarene her og man trenger ikke referanser, man har lov til å ordlegge seg som man vil og komme med egne synspunkter uten å forsvare dem og diskutere det. Men praktiske råd kan være gull verdt det og er rådet relevant og nyttig og personen klar for å gjøre endringer, så er jo det flott. Det samme med emosjonell støtte, så jeg skjønner ikke hvorfor man skal måtte forsvare det , da hadde det blitt lite skriving her inne, hvis vi sluttet med det.

At du kan ha dårlige erfaringer med samtaleterapi er helt fair og at noe annet kanskje har gitt deg bedre effekt. Men, samtaleterapi er den mest utbredte måten å jobbe med mye innenfor psykisk helse av en årsak. Og jeg har null erfaring med, eller hatt en forventning om, at det på magisk vis forandrer seg. Det handler mer om økt kunnskap og forståelse for hvilke prosseser som dukker opp og hvorfor kropp og hode reagerer slik de gjør i enkelte situasjoner.
Det er forøvrig ikke alltid slik at man har et offer og en angriper. I ulykker, som observatør av ulike scenarioer, naturkatastrofer og slikt så er ikke offer/angriper tanken særlig nyttig. Også vil jeg ikke tro at dersom man får utøvd fysisk vold, irrettesatt angriperen og denslags nødvendigvis er så veldig nyttig for mange. Derav kan det fort være viktig for mange å forstå hvilke årsaksmodeller som ligger bak det man er utsatt for.
Også er det helt greit at det kanskje ikke er relevant for deg, på samme måte som det burde være like greit at det som er riktig for deg ikke nødvendigvis er på samme måte for andre.

Det å påberope seg at man er den eneste som kommer med løsningsforslag på problemstillingene er i overkant grandiost. Mye handler om å forsøke å forstå den som sitter med problemet og hvordan forståelse den det gjelder har for situasjonen. Ett problem kan ha en rekke forskjellige løsninger. det finnes rett og slett ingen fasitsvar på hvordan løsninger som fungerer for mennesker når det dreier seg om mellomenneskelige relasjoner.

Men, ut fra det du skriver så er det en rekke hersketeknikker i bildet og det er sjeldent et godt premiss for en god dialog :)
Ønsker deg en fortsatt fin dag

Javel, da kan du vel peke ut disse "hersketeknikkene" da, så går vi gjennom hver enkelt sammen? Og i samme omgang nevne hvem flere enn meg som informerer folk om rettighetene sine i helsevesenet?

I første omgang så er det i overskriften din en indikasjon på at vonde følelser er en bagatell. Dette fordi du skriver de i gåsetegn, på samme måte som du gjør om ordet hersketeknikker.
Dette fortsetter i første avsnitt av innlegget ditt hvor du ser ut til å legge frem det med å snakke om følelser og slikt som noe abrakadabra.
Isin helhet så blir dette som en latterliggjøring av det hele, noe som er en typisk og kjent hersketeknikk.

I tillegg ligger det implisitt i det du skriver at du innehar informasjon som støtter oppunder din persepsjon om at samtaleterapi sin funksjon er en feiloppfatning som er utbredt i helsevesnet. Videre trekker du inn skolevesnet.
Innenfor dette så er tilbakeholding av informasjon en annen kjent og typisk hersketeknikk.

Utover det så er det intrikat måte å tillegge skyld og straff på vil jeg si, i tillegg til nok en gang latterliggjøring, i hvordan du ønsker at det du referer til som følelsesfanatikere skal forklare seg. Noken gang så er dette velkjente hersketekknikker.

Også er det på ingen måte sånn at jeg har sagt at det er feil, jeg forsøkte bare å gjøre deg oppmerksom på at dette ikke nødvendigvis bidrar til en god dialog. Og hersketeknikker er ofte brukt uten at man er klar over det og hva som er tilfellet her har jeg ingen formening om.

Hvorvidt andre bidrar med rettigheter innenfor helsevesenet er jeg ikke kjent med. Men, det er på ingen måte rettigheter som er alt dreier seg om på dette forumet.
Og som sagt før, for min del står du fritt til å si akkurat hva du ønsker og vil. Jeg forsøker bare å gi deg en forståelse av hvordan det hele KAN bli oppfattet.
Også får du ta det til deg eller kaste det ifra deg akkurat slik som er rett for deg.

Før jeg kommer med et lengre tilsvar, vil jeg bare få avklart om du refererer til Berit Ås' definisjoner når du bruker begrepet _hersketeknikker_ her. I så fall bygger hennes analyser på et spesifikt sett med premisser, som verken er nøytrale eller objektive, og da må vi problematisere disse premissene før vi kan gå videre med vår egen analyse.

Jeg ga deg svar på spørsmålet ditt. Og jeg har ikke så stort ønske om å gå i dybden på det hele ettersom det på ingen måte er interessant for meg.
Om det er Berit Ås sine definisjoner eller om det er andres definisjoner er ikke så altfor relevant.
Jeg har lært om hersketeknikker både fra Berit Ås, fra lærebøker og andre steder.
De gitte premissene er i utgangspunktet for å belyse og gjøre fenomenet kjent slik at det er mulig å gjenkjenne de.
Hvis du er slik anlagt at du ikke har noen tro på at hersketeknikker er et tilstedeværende fenomen i det daglige liv, eller i din tekst så står det for din regning.
Jeg har som sagt ingen mål om å frelse deg inn i mine persepsjoner. Og du kan være deg selv slik du ønsker og vil for min del :)

Så du spurte om jeg kunne legge igjen et innlegg, så det skal jeg gjøre. Jeg er en mann som føler veldig sterkt, så det skjer ofte når jeg leser innlegg om alle som har det vondt eller som føler seg ensomme at jeg feller en tåre eller to. Dette er jo velkjente ting for meg også, så når jeg ser hvor mange andre som har det sånn så blir jeg naturligvis lei meg på deres vegne.

Og når det kommer til følelser i en terapi sammenheng, eller SDMO forsåvidt så er mye av problemene mine av det faktum at jeg aldri har akseptert eller fått føle så mye på mine egne følelser gjennom livet. Du har kanskje fått med deg at jeg har flere traumediagnoser, og som et følge av disse diagnosene og hendelsene som skapte de, så har ikke jeg nødvendigvis tilgang på egne følelser og minner på lik linje med andre mennesker. Jeg har også skjønt at hvis jeg noen gang skal få det bedre, så må jeg klare å innse hvor feil det jeg har opplevd er, sånn at jeg kan prosessere sorgen som kommer med det. Litt av problemet er at sorgen over å ha opplevd ting her i livet kan bli så ufattelig stor, for det er ikke bare sorgen over hendelsene som har vært, det er også urettferdigheten i det at ingen la merke til det eller prøvde å stoppe det. Det er sorgen over alle de tingene jeg aldri fikk oppleve, på grunn av disse tingene. Det er også sorgen over at de fleste som står meg nær aldri kommer til å tro på meg når jeg sier at et menneske som stod oss nær behandlet meg skikkelig dårlig. Og for min del så bærer jeg også på kjærlighetssorg for tiden, over den dama jeg kanskje aldri klarer å ha. Det å finne meg en partner har vært en greie jeg har tenkt på siden jeg gikk på barneskolen, og har også vært motivasjonen min for å holde ut gjennom alt av motgang, så denne sorgen bærer jeg spesielt tungt.

Det er altså veldig mye følelser som ligger der, og siden jeg ikke føler trygghet og ro i livet mitt så klarer jeg altså ikke å prosessere det normalt. Det er jo egentlig jobben som står igjen for min del, altså det å finne den tryggheten til å kunne få føle på ting igjen. Få tak i minnene og plassere de på en måte sånn at jeg slutter å kjempe mot de. Og det er jo gjerne det som er psykologene og andre sin jobb også, å prate og jobbe med disse følelsene sånn at jeg klarer å ta det innover meg (helst litt og litt om gangen).

Altså det å være løsningsorientert er helt supert spør du meg, for det er det jeg prøver å være jeg også, men så har du også dette følelsesmessige aspektet etter å ha opplevd ting som ikke bør ignoreres. Det er smart å tenke på det at vi som skriver her inne, gjerne har en ballast som folk flest slipper å bære på, sånn at vi er kanskje mer følsomme enn gjennomsnittet. Jeg vet hvert fall at jeg er veldig følsom for hvordan folk ordlegger seg, for hvis det blir krasst så kan jeg håndtere det dårlig. Jeg forventer hvert fall at folk skal anerkjenne hva jeg føler, selv om de kanskje ikke helt forstår det...få ting sårer meg så mye som at folk ikke anerkjenner meg og mine ting...

Jeg har vært til et par terapeuter og begge har spurt om jeg synes det er viktig / er det hensiktsmessig å prate om hendelser som er i fortiden.

Det nemlig ikke alt som trenger å dras frem i lyset. Enkelte ting kan " snakkes ihjel " dvs det er ingen fremgang å.røre rundt i død lapskaus .

Det som er nyttige typiske strategier er å analysere reaksjonsmønsteret til pasienten - med bakgrunnen en har .

Jeg tenker at en " oppegående " kognitiv Sterk pasient vil selv kunne kjenne igjen cause and effect.

Imens en " sykere" pasient vil trenge mye mer veiledning i sin mentale helse.

Altså dette er erfaring jeg har med bekjente jeg kjenner som jevnlig går til terapeut ( lite forbedring) . Dette er ekesmpelvis typisk venninner jeg har som nevner " den vonde fortiden " hver gang vi møtes og som alltid finner seg selv i situasjoner der de klandrer omverdenen for alt negative som skjer .

Så nei.. det er ikke alt som er hensiktsmessig å dvele med.

Drømpårøm: Siden du ikke er interessert i noen dialog (i ordets rette forstand) om saksforholdet vil jeg bare si at den dagen jeg møter Berit Ås skal jeg fortelle henne at jeg har lært psykologiske terrormetoder både fra tunge kriminelle (som i en periode klarte å infiltrere et miljø jeg var en del av), samt historiske kilder som STASI-muséet i Berlin. Og at det hun kaller "hersketeknikker" ikke en gang skraper på overflaten av de metodene. For eksempel låste de seg inn i hjemmene til folk og flyttet på ting bare for å psyke folk ned. I slike tilfeller står man ovenfor et problem man må løse, ikke "vonde følelser".

---------------

tasmus82: Vi har åpenbart ulike utgangspunkt, men muligens noen like livsopplevelser. Men jeg forsto tidlig at jeg ikke kunne la følelser styre mine livsvalg, spesielt når det virkelig gjelder. Jeg vil ikke være like feig som alle de voksne som gjorde akkurat det: de visste hva som foregikk, men gjorde ingenting for å stoppe det fordi det "føltes feil". En kompis av meg, som ble banket opp så hardt av faren at tennene sto gjennom leppa, fikk høre av sin mor at "dette var altfor fælt for henne", så de dro bare hjem igjen fra legevakten. Så var det en gang jeg var på besøk hos en venninne som var alene hjemme. Da moren og stefaren kom hjem drita fulle, ble det så mye kjefting og smelling at vi hoppet ut vinduet og stakk avgårde. Mange ganger har jeg tenkt at hadde det skjedd bare noen få år senere, kunne jeg ha foretatt meg noe. Men jeg var ikke stor og sterk nok den gangen til å legge ham i bakken og _sørge for_ at han aldri plaget familien igjen, det er heller ikke rimelig at en spinkel 17-åring skal gjøre noe slikt. Og dette var altså den samme tidsperiode som føledamer fra bygda hadde tatt kontroll over offentlige etater i byene og mente vi måtte "snakke mer om følelser". Politiet foretok seg heller ingenting, for det var tydeligvis viktigere å plage fredelige hasjrøykere i parken.

Kulturen jeg beskriver her, eksisterer enda, men er mer skjult, og metodene deres er mer subtile. En annen ting er at mange unge idag er så totalt hjernevasket av foreldre og "venner" at de ikke kjenner til verken sine rettigheter eller muligheter. Og å "snakke om følelser" løser ikke dét problemet, tvert imot.

---------------

Forøvrig vil jeg påpeke til dere begge at jeg ikke på noe tidspunkt her har kritisert samtaleterapi _som metode_. Det er _premissene_ for terapien jeg kritiserer, at det alltid skal snakkes så mye om hva man føler, når det som trengs er kunnskap om å løse problemer.

Uavhengig av det jeg har skrevet over, er det også både lovlig og legitimt å innta den filosofiske posisjonen at _mine egne følelser er mitt eget ansvar_. Med denne posisjonen følger også den logiske slutningen at om man fjerner årsaken til de negative følelsene, vil de negative følelsene forsvinne av seg selv, fordi de egentlig er _normale reaksjoner på unormale livsopplevelser_.

Ingen av mine behandlere har noen gang spurt meg om hva jeg selv tenker er hensiktsmessig. Det er jo litt merkelig ut fra det flere skriver her. Og en pasient kan være både oppegående og kognitivt sterk, men det nytter ikke når pasienten av en eller annen grunn er feilinformert og behandleren ikke skjønner at det er dét som er (hoved)problemet, men bare vil at pasienten skal snakke om følelsene sine.

Jeg har mange års erfaring fra tungt kriminelt miljø og slikt selv.
Det er en vesentlig forskjell på psykisk terror og hersketeknikker.
Det er forøvrig mange flere hersketeknikker enn det Berit Ås nevner.
Men, du ser at det er en vesentlig forskjell på det som kalles hersketeknikker og som foregår i den normative hverdagen til de fleste mennesker og de forskjellige maktorienteringene som foregår i kriminelle subkulturer?

Det er ihvertfall noe jeg ikke er i tvil på noe nivå. Og selvfølgelig er det sånn at innenfor subkulturene så er det en lang rekke fremgangsmåter som er komplett annerledes enn det er i den åpne kulturen hvor de fleste lever sine liv.
Også er det naturlig nok sånn at i en gitt situasjon hvor noen har det vanskelig og bor med sine overgripere osv så vil det være hensiktsmessig med en kjapp løsning. Allikevel er det langt fra sikkert at det som er deres ønske og behov er å klappe ned folk med balltre, klippe av de fingrene og stikke ut øynene deres. Selvom det finnes mange som også har slike ønsker.
Jeg har møtt nok av mennesker som er utsatt for en rekke uheldige opplevelser som ingen burde bli utsatt for som har behov for å få snakket ut om det de har opplevd og så finne metoder for å håndtere det. Med andre ord, ikke sitte å snakke snakk for å snakke snakk om å snakke om snakket. For det har selvfølgelig svært lite for seg. Men, det kan fort være at mange blir gående i en slik runddans og aldri kommer seg videre. Og det er jeg ikke i tvil om at hverken er hensiktsmessig eller nødvendig.

Brukermedvirkning og autonomi er selvfølgelig et viktig element i behandling. Og fra min egen erfaring så har dette spilt en vesentlig del i min behandling. Samtidig har jeg sett at for en del andre jeg har vært i behandling med så har de ikke klart å finne gode løsninger. Mange sitter fast i gamle mønstre som de ikke finner veien ut av. Noen klarer ikke å finne styrke og/eller veier til å jobbe med det som ville vært mest hjelpsomt. Og andre igjen har kanskje ikke vært modne eller villige til å få gjort det de har behov for.

Men, jeg har klart mitt og fått til det på en god måte for meg selv. Allikevel så er jeg fullstendig klar over at verden er eventyrlig mer grånyansert enn den er svart og hvit. Dermed forstår jeg at de som ikke har fått gjort det de helst skulle fått gjort ikke sitter der hvor de gjør fordi de ikke gidder eller vil. De har bare ikke fått til å finne den riktige veien, kanskje ikke blitt møtt på riktig måte, kanskje ikke funnet den nødvendige tryggheten og alt annet.

Jeg synes det er utrolig fint at du har funnet det som fungerer for deg, men det er som sagt ikke sånn at det samme nødvendigvis fungerer for alle andre. Og alle har sin historie og sine opplevelser som det bare er de selv som vet hvordan har vært for de.

Det er sånn at hvis du og jeg opplever eksakt den samme situasjonen så kan din og min opplevelse av det være fundamentalt forskjellig. Og det er så forskjellige vi mennesker er

IT´S ONE THING TO FEEL THAT
YOU ARE ON THE RIGHT PATH,
BUT ITS ANOTHER TO THINK
YOURS IS THE ONLY PATH.
-Paulo Voelho

Når det gjelder forskjellen på det som vanligvis kalles hersketeknikker og kriminelles metoder, ser jeg forskjellen ja. Hersketeknikker er ikke kvalifiserte krenkelser, og det er fullt mulig å forsvare seg mot dem. Men ofte er det en uvilje mot å gjøre nettopp det, bare fordi det "føles feil". (Det er ihvertfall det folk sier til meg når jeg spør dem direkte.) Dette blir et problem når folk i formelle posisjoner skal "føle seg frem" til hva som er rett på vegne av dem som har behov for å løse et problem. I slike tilfeller kan man ikke forsvare seg, og på den måten kan det sammenlignes med kriminelles metoder.

Her klarer jeg ikke å følge logikken i det du forsøker å si.
Det er litt av hersketeknikkenes vesen at, joda, du kan forsvare deg mot de. Men følgen av det er fort at hele situasjonen snus på hodet og plutselig er den som forsvarer seg mot de problemet. På den måten at det finnes utallige måter å manipulere den som utsettes for hersketeknikker inn i nye hersketeknikker som skaper usikkerhet og forvirring hvis den som blir utsatt for hersketeknikker ikke klarer å henge med i svingene.
Og der har du årsaken til at jeg ikke bruker tid på å gå inn i slikt. Med andre ord så er jeg ikke altfor enig med deg i at det nødvendigvis er det enkleste å forsvare seg mot. Og det har ingenting med at det føles feil å gjøre det. Det handler om hvilken karusell man velger å hoppe på når man går inn i det hele.
Og jeg ser på ingen måte en link mellom dette og kriminelle metoder. Det finnes selvsagt likheter i alle former for maktorienteringer, men for meg blir det helt meningsløst å blande disse sammen ettersom kontekstene og målene er så vidt forskjellige

Her må du nok komme med noen konkrete eksempler på hvordan den som forsvarer seg defineres som et problem, ellers kan jeg ikke ta deg seriøst.

Det er et rett så konkret eksempel. Og du kunne med fordel ha forsøkt å belyse tankegangen din på ditt forrige innlegg. For der var det ikke lett å forstå hvordan resonnementet ditt er.

Men la oss si at noen blir utsatt for usynliggjøring og holdes utenfor en diskusjon, en vennegjeng eller hva som helst. Og dette mennesket forsøker å adressere sin opplevelse.
Da er det store muligheter for at vedkommende blir møtt med "åh, nei, beklager det så mye....". Og deretter kan den som "beklager" manipulere offeret på utallige måter til å bli usikker på om det den opplever faktisk er det den opplever og på om vedkommende er eller ikke er helt rett hva den sier, føler og tenker.
Alternativt kan man lett bli utsatt for latterliggjøring. Og hvis vedkommende forsøker å forsvare seg mot det uten å komme noen vei så er veien veldig kort til et svar av typen "jaha, så du mener at jeg ikke ser deg og holder deg utenfor og at jeg latterliggjør deg?! Jeg har svart deg på disse tingene og fremdeles så angriper du meg. Hva er det du har imot meg egentlig?!".

Og så lett kan situasjonen snus.
Noe som er uklart når jeg har poengtert det?

Jeg ser at det var litt rotete skrevet...

Men til saken. I så fall håndterer offeret usynliggjøringen på helt feil måte. Det er ikke den subjektive opplevelsen som skal adresseres, for da holder man muligheten åpen for at motstanderen kan ta igjen akkurat slik du beskriver. Man skal adressere de konkrete problemene det har medført for bedriften (eller hva det måtte være), slik at motstanderen ikke kan eskalere situasjonen i plenum uten å samtidig måtte benekte åpenbare fakta, og på den måten gjøre seg selv til en komplett idiot.

F.eks gikk jeg i en klasse der det oppsto et problem som måtte løses. Jeg kom da med et konkrét forslag, men det ble bare ignorert. Senere, da situasjonen ble så alvorlig at skoleadministrasjonen måtte gripe inn, trakk jeg frem på et fellesmøte at jeg hadde foreslått en løsning allerede et halvt år før (og det var selvfølgelig dokumentert med adm. på kopi), så ingen i klassen borsett fra meg hadde egentlig rett til å klage på tingenes tilstand. Med skoleadministrasjonen til stede var det ingen som turde å motsi meg på dette.

Så jeg er inne i noen dager med lite energi og mye søvn, så jeg har ikke hatt overskudd til å følge så mye med på diskusjonen, og ikke er jeg en intellektuell som sitter å leser om hersketeknikker heller, så på det området har jeg lite å bidra med.

Men jeg tenker litt likt som deg. Når mitt søskenbarn ble beskyldt for utukt mot barn, så var jeg en av de som kontaktet eks-kjæresten hans for å finne ut hva som kan ha skjedd. Jeg pratet også med stedatteren for å finne ut av det. Akkurat da var saken på vei til retten, så jeg gikk ikke så aggressivt frem, men jeg dro hjem til han og så han i øynene for å spørre om han var pedofil. Om rettsystemet ikke hadde funket så var det ingen ting jeg ikke var villig til å gjøre for å hindre at barna hans slapp mer av faren.

Og nå nylig fikk jeg vite om en venninne som opplevde vold i hjemmet. Kjæresten hennes hadde begynt å ruse seg, og han hadde begynt å vise en voldelig side hun aldri hadde sett før. Jeg spurte henne rett ut om hun ville at jeg skulle flytte inn så jeg fikk ta igjen med samme mynt, men hun har en sterk tro på at de skal klare å berge forholdet. Han har alltid vist seg å være en omsorgsfull kjæreste og far tidligere, så hun trodde de skulle klare å finne tilbake dit.

Jeg har en sånn mentalitet at ingen skal lide unødig hvis jeg vet om det. Jeg har sett hvordan politi og rettsvesen til tider behandler ofre, så de kan være rimelig ubrukelige når det gjelder. Og mye verre er det jo hvis det er noen jeg er glad i, for i mitt hode så er det ingen grenser jeg ikke krysser for disse menneskene. Men jeg må jo ha kommet til det punktet hvor jeg er sterk nok til å være ærlig, og jeg må nesten vite hva som er min sannhet. Mange kommer aldri dit at de slutter å bry seg om hva andre tenker om seg, og det er jo veldig synd. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om samfunnet gjorde meg til en utstøtt, for hvor var de når jeg hadde det vondt? De der som kritiserer meg for trivielle ting som klær eller at jeg har ruset meg, når det finnes mennesker som begår skikkelig onde handlinger som står sammen med de. Som om jeg har et behov for deres respekt og gunst...

Men jeg føler også at det er viktig å anerkjenne mennesker sine følelser, og da spesielt hos de som lider mye. En ting er jo det å være løsningsorientert, sånn som det jeg skrev over her, noe helt annet er det når jeg skal prate med noen som står midt oppi en sånn situasjon som ett offer. Jeg må jo anerkjenne hvor forferdelig det er for det mennesket som opplever sånne ting. Jeg ser jo konsekvensen det har fra mitt eget liv, med strukturell dissosiasjon, hvor nesten hver bidige dag er en kamp. Jeg kan ikke en gang tenke enkelte tanker eller begå uskyldige handlinger, for da bryter dette forsvaret mitt inn og jeg får motstand fra flere sider. Her handler det ikke om å være løsningsorientert lengre, her handler det om å betrygge, roe ned og gi omsorg til de delene av kroppen som er redde og skadede. Og det samme føler jeg er viktig når jeg møter andre mennesker også, så når jeg kjenner hvor redde og utrygge mine indre deler er, så kan jeg uten problemer gjette meg til hvordan andre mennesker har det.

Jeg forventer ikke at folk skal forstå meg og det jeg sliter med. Det skulle ta meg godt over 30 år å forstå noe av som lever med det, og jeg er vel egentlig ganske så langt unna å forstå det i sin helhet også. Dette ble muligens litt off-topic også, og jeg vet ikke hva admin føler om det som står skrevet her, men jeg går ut fra at det blir redigert eller slettet om det er upassende.

PS: Etter å ha skrevet dette innlegget, så satt jeg å tenkte på det innlegget jeg skrev om min opplevelse rundt det med Gud. Det er var ikke den eneste hendelsen jeg har opplevd, men det var den tydeligste. Uansett så mens jeg sitter å tenker på disse tingene så kjenner jeg i mitt indre en annen del som føler "haha, nå lurer jeg de alle sammen...". Selvfølgelig blir jeg usikker på min egen oppriktighet, men jeg vet jo at alt jeg har skrevet her inne er sannhet, og det meste kan også bekreftes av andre, men jeg må tilstå at jeg får lyst til å bare slette unna alt jeg har skrevet, for det siste jeg har lyst til å være er en løgnhals. Følte for å fortelle litt om hvordan det er å være meg, og hvordan det kan føles å leve med en dissosiativ lidelse. Det er ingenting som er helt enkelt hvert fall...Det er også en gåte for meg hvordan jeg skal løse det...

Frikar.
Jeg er ikke uenig i det. Men, det er en grunn til at hersketeknikker fungerer i stor grad for veldig mange. Og det dreier seg om at det ikke nødvendigvis er så enkelt for folk flest å håndtere det.
I så måte så er det ikke mitt poeng å spekulere i riktig eller feil måter å håndtere det på, men legge frem at det fungerer av en årsak. Som sagt så er jeg personlig oppmerksom på når det skjer og diskuterer ikke på det, men har mine måter å håndtere det på allikevel.
Uansett så er det jo, i et tilfelle hvor det gjelder individer, sånn at mange tar seg følelsesmessig nær av å bli angrepet og hærja med. Og de forstår ikke nødvendigvis mekanismene som motparten benytter seg av for å manipulere de ut av spill.

Tasmus82. Definisjonen på hersketeknikker er "manipulative praksiser som brukes av en person eller gruppe for å kontrollere eller dominere en annen person eller gruppe".
I så måte så kan det virke som om du kanskje bare forstod halvparten av diskusjonen her ;)
Som sagt flere ganger så er det mange tilfeller hvor det harde og brutale er mest effektivt. Men, ut fra det du sier så har du gjort noe essensielt i de situasjonene hvor du har hatt ønske om å hjelpe. Og det er at du tar hensyn til hva den rammede selv ønsker. Hvis det ikke gjøres så kan det fort bli til at man løser en traumatisk opplevelse eller tilværelse med enda flere traumer, skyldfølelse, skam og alt annet som måtte bli gjeldende.

Ifølge definisjonen du legger til grunn her skilles det ikke mellom lette manipuleringsteknikker som spiller på følelser, f.eks. når man kjenner til og utnytter folks ubevisste triggere for å få dem til å handle mot bedre vitende, og tunge manipuleringsteknikker som utnytter faktiske forhold, f.eks. feilinfomasjon eller andre uintenderte menneskelige feil, for å få folk til å handle i god tro ut fra den informasjonen de har. Det medfører (1) at krenkehysterikerne kan dra "hersketeknikk-kortet" i enhver diskusjon der de går tom for rasjonelle argumenter, og (2) at det ikke blir mulig å adressere de tunge manipuleringsteknikkene (som kriminelle benytter seg av) som et spesifikt problem.

Så er jeg ikke enig i at man alltid skal ta hensyn til den rammedes ønsker når det gjelder å måter å håndtere problemet, fordi angriperen da har fritt leide til å gå videre til neste offer.

Bedre vitende og krenkehysterikere Frikar?

Hersketeknikk- kortet?

Ikke den subjektive opplevelsen som skal adresseres?

Nei for det er vel ikkje så viktig om ein trakkar nokon på tærne. Er det vel? Då kan du jo kalle denne personen for krenkehystriker i staden for å prøve å forstå.

Rett og slett feigt Frikar.

Selektiv argumentasjon er det åpenbart her Frikar. Godt blandet med selektiv persepsjon.

Jeg ga den første definisjonen som dukker opp i Google til tasmus sånn at han fikk et lite generelt innblikk i det han poengterte at han ikke hadde innsikt i.

Nok en gang. Hersketeknikker er en ting. Psykisk terror og kriminelle metoder er en annen ting. Ikke nødvendigvis fordi de er så voldsomt forskjellige, men fordi de foregår i forskjellige kontekster og med vidt forskjellige hensikter. I tillegg til at det er vidt forskjellige spilleregler i det normative samfunnet og i subkulturer.
Jeg vet ikke om du er motvillig, kranglevoren eller bare troller på pure f... og for å være ærlig så er det ikke noe jeg bryr meg voldsomt om.
Men, som jeg påpekte i utgangspunktet og som Sindre påpeker så er det tydelig at hersketeknikker er noe som dukker opp i dine innlegg. Og hvis du ikke ønsker å forholde deg til eller eie det, så er det helt greit for meg.

Ved å ikke ta hensyn til et offers ønsker så vil du nødvendigvis gjøre offeret til et offer du også, uavhengig av din intensjon. Men, det er kanskje noe du ikke bryr deg om.
Og det får stå for din regning.

Og med det så sier jeg meg ferdig med diskusjonen ettersom jeg opplever det som at det bare går i en evig sirkel :)

Sindre00: Det er ingenting som skal forstås, det er et _problem som skal løses_, jfr. trådens tema. Det jeg legger i begrepet "krenkehysteriker" er en person som leter etter grunner til å føle seg krenket, uavhengig av om en kvalifisert krenkelse har funnet sted eller ikke.

Drømpårøm: Selektiv argumentasjon, ja. Det er jo hele poenget. ([...] krenkehysterikere KAN dra hersketeknikk-kortet [...]) Selektiv persepsjon? Det vet du ingenting om, så det er faktisk en kvalifisert krenkelse å beskylde meg for noe slikt siden jeg ikke kan forsvare meg ved å legge frem hele min psykiatriske journal her av personvernhensyn.

Du hevder at hersketeknikker og psykisk terror foregår i ulike kontekster og (sub)kulturer. Men det finnes møtepunkter og grenseland mellom (sub)kulturene og min erfaring er ihvertfall at kriminelle forsøker å utnytte mulighetsrommene som oppstår der. Da må man løse det faktiske problemet helt uavhengig av kulturell kontekst.