Jeg begynner å bli en voksen dame, som har gått 23 år i terapi. Noen opphold har det vært, men oppholdene er i kortere perioder gjennom livet mitt. Alt startet da jeg som tiåring mistet min elskede pappa, brått til døden. Sjokket kan jeg ikke beskrive. Smerten ei heller. Min mor ble dypt deprimert. Og mitt Liv med redsel startet. I mitt unge sinn redsel for å miste mor. Redsel for hva som skulle skje med meg og min yngre bror. Jeg planla og tenkte. Jeg var til dette punktet, da min far døde, et krevende barn, men lærte meg raskt å tilpasse meg. Tilpasse meg min deprimerte og syke mor. Ikke ta plass. Ikke være i veien. Være usynlig. Hjelpe mor. Passe på bror. Følelsesmessig stod jeg på egne ben. Jeg var ti år og reflekterte på ingen måte over hva som skjedde med meg og familien min. Jeg ble videre en utagerende og sint ungdom. Jeg forstod ikke hva som skjedde med meg. En del av utviklingen min stoppet opp når min far døde. Det var overlevelse som stod i fokus da. Brors, mors og min overlevelse. Jeg kan ikke huske å ha følt at det var noen andre voksne som hjalp meg med dette. Jeg var alene. Følte meg fullstendig overlatt til meg selv. Med mye ansvar. Det stod om Liv eller død.

Da jeg var femten år begynte jeg å gå til BUP. Vi tegnet kart. Vi snakket. Jeg, som var fullstendig uten tillit til mennesker etter å ha vært alene i fem år, fikk ikke så mye ut av denne tiden hos BUP.

Da jeg var 17 begynte jeg hos en gestaltterapeut og gikk hos henne til jeg var 21 år. Mye prat. Men ufrivillig var mitt innerste indre dypt begravd og lagt lokk på. Jeg begynte å bli desperat. Desperat etter å føle glede og være levende igjen.

Jeg begynte deretter å gå til DPS. På godt og vondt. Og jeg begynte å interessere meg for diagnoser. Kanskje det kunne hjelpe meg til å finne tilbake til meg selv. Medisiner hørtes fristende ut. I hodet var det så rotete at jeg ikke fikk noe ut av alle tankene. Men medisiner kunne kanskje gi meg noe for å slippe dette fengselet jeg satt i. Jeg fikk en ADHD diagnose. ADHD hørtes ikke så skremmende ut som mange av de andre diagnosene, og visst hadde skoletiden vært et sant helvete for meg. Jeg fikk prøve ut medisiner. Og jeg har brukt mange. Bruker det fortsatt.

Da jeg var 24 år begynte jeg i gruppeterapi som gikk over 2 år. Det var interessant, men da to år var gått var jeg fremdeles nesten like usikker på meg selv og problemene mine.

Jeg ble henvist til en psykiater som jeg gikk til i 10 år, og da jeg måtte avslutte hos han så var det DPS v/ruspoliklinikken neste.

Så nå ligger jeg her. 37 år. Full av medisiner. Full av alkohol (er edru i skrivende stund, men det er unntaket). Og venter på avrusning. Det har vært noen innleggelser på akutt psykiatrisk opp igjennom også. Og et seøvmordsforsøk. Flere besøk på legevakta. Og ikke minst har det vært et sant og rent helvete store deler av tiden. Jeg kjenner at håpet svinner. Men det er jo ikke borte. Det er bare så intenst ille og forstå at du lider. Kjenne at alt er feil. Ute av stand til å gjøre noe med det selv. Og forståelsen av at det er ingen andre sitt ansvar lenger. Men en gang så var det det. En gang burde jeg og min familie fått hjelp. Det høres kanskje ut som jeg klandrer, men det er ikke drt jeg gjør. Jeg syns dette er så sårt. Så kjipt. Det har påvirket nesten hele livet mitt. Jeg føler jeg har mistet så mye. Så mange muligheter. Så mye av meg selv. Jeg har levd et halvt Liv. Det er smertefullt. Men det er et Liv. Et lite et. Og jeg vet ikke om jeg kommer til å leve fullt igjen. Men jeg prøver. Og det er mange ting jeg ikke har prøvd også. Elektrosjokk behandling har jeg ønsket mang en gang. Så jeg gir ikke opp!
Men jeg kjenner at selvom jeg ikke vet hva jeg skal gjøre for å finne tilbake til meg selv, så vet jeg neimen ikke om jeg har styrken til å gjennomføre det dersom jeg forstår hvordan jeg skal gjøre det heller.

Jeg skriver dette, og vet ikke om det finnes et eneste menneske på denne jord som gidder å ta seg tid til å lese det jeg skriver. Eller legge igjen et svar… men det hadde vært interessant om noen delte opplevelsen min. Om noen der ute tenkte at sånn føler/tenker ‘jeg’ det også! Så kunne vi skrevet mer sammen. Delt tanker og erfaringer. Det er vel det jeg ønsker med dette. Ha noen å snakke med. Ikke at jeg har så god erfaring med all snakkinga, men det er annerledes i en setting der jeg/du er den syke og behandleren er den friske som skal hjelpe.

Så skriv gjerne til meg hvis du føler for det.

Hei.
Gadd å lese hele innlegget ditt. Ikke lett det du sliter med og fam din burde fått hjelp ja.
Jeg har det akkurat som deg. Bare uten familiære problemer og psykiske plager så der kan jeg ikke forstå hva du sliter med sånn sett. Men lidelsen, håpløsheten og sårheten, den forstår jeg veldig godt.
Kreft og senvirkninger tok mitt liv.
Jeg også bare ligger her(i ca 15 år) og er litt eldre enn deg.
Full av medisiner pluss at jeg selvmedisinerer fordi jeg bare orker ikke å være tilstede i mitt eget liv lenger. Jeg vil ikke på avrusning. Skulle ønske jeg kunne være enda mindre tilstede enn idag. Har mista meg selv helt.
Jeg kan ikke dele opplevelsen din med noen dessverre, for jeg har ingen selv og dele noe med. Jeg kunne ha blitt borte uten at noen hadde etterlyst eller lett etter meg.
De eneste jeg prater med er helsepersonell og med de føler man seg som en liten ubetydelig ert.

Det er jo ille sånn du har det. Å være i ubalanse inni hodet sitt må være helt jævlig.
For meg så er det kroppen som er i voldsom ubalanse.
Det er sårt å bare være vitne til at livet bare passerer uten at man deltar i det selv. Det er det vel for alle som har det sånn som oss. Lever halve eller ikke har et liv overhodet. Uten at man får gjort noe med det i mange tilfeller.
Jeg sender deg en styrkeklem❤️ og håper du får det bedre snart.