Jeg er ei jente på 32 år fra Drammen.Har barn .Sliter med angst.Hvem er dere andre?:)

Jeg er en dame på 59 som sliter med angst ,depresjon og ensomhet, noe som henger sammen og er vanskelig å komme ut av. Det er nok mest unge folk her, men jeg ser hva andre sliter med og gir noen råd eller trøst av og til. Noen ganger blir jeg trist av å se hvor mye folk sliter. Du kan be om råd, det er jo bra....
Håper du kan finne mening i å bruke dette forumet da....

Jeg er en mann på 40 år fra Drammen. Jeg er her inne fordi jeg har senvirkninger av noe fatalt som skjedde i oppveksten. Jeg kan si mye om meg selv. Er glad i psykodrama (ordet høres skummet ut).
Prøver å holde humøret oppe,jeg synger med på Monty Pyton,at det spiller ingen rolle om alt er mistet når man alikavel blir født uten noe og dør uten noe. Enig at det er mange unge her. På nittitallet hadde jeg vært i passe alder til å skrive her,men jeg gjør det alikavel. Lidelser og skuffelser kommer uavhengig av alder.

Jeg er en 37 år gammel mann som sliter med angst,nedstemthet og tanker. Dagene går opp og ned. Prøver å komme i kontakt med andre her inne, greit å prate her med folk som kanskje forstår. Bare legg meg til som venn viss du vil prate :-)

41 år gammel, 1 barn. Sliter en del med depresjonen.
Fikk hjelp av psykoterapeut i fjor når det ble så ille at alt jeg kunne gjøre var bare a ligge og gråte meg ihjel. Er veldig redd å falle tilbake i gamle mønster.

Hei

Jeg er en ung mann, 27 år. Bosatt på Gjøvik. I full jobb og svært samfunnsengasjert.

Er her inne i hovedsak for å finne nye venner og kanskje en livspartner.

Har vært langt nede etter en "ulykke" i forbindelse med jobb for 5 år siden, hvor resultatet ble kronisk tinnitus. Livet ble snudd på hode, men jeg er nå i ferd med å bygge det opp igjen. Føler meg ganske ensom da jeg har mistet mye venner pga att ungdomstiden har gått med til å slite med utmattelse, søvnproblemer og irritasjon pga tinnitus.

Ser ut til at det er flere voksne her enn jeg trodde - meg, over 40 år - relativt kjedelig og uspennende til tider alvorlig depresjon som har fulgt meg i ... vel nesten hele, nei hele livet og siden det ikke finnes behandling for dette i Norge så vil den nok følge hakk i hel resten av tiden også. Hvor mye jeg skriver får tiden vise, men da har jeg i alle fall tittet innom

Jeg er ei jente på 32 år. Bor i Bærum. Sliter med bipolar lidelse 2, og en del angst. Panikklidelse, som jeg heldigvis holder godt i sjakk med medisiner, gereralisert angstlidelse og ptsd-problematikk fra overgrep og mobbing. I tillegg er jeg født med sterkt nedsatt syn (defineres sterkt svaksynt). Rett etter jeg fylte 15, fikk jeg konstatert diabetes 1 under dramatiske onstendigheter (ble svært syk, og kunne strøket med). Et par år seinere fikk jeg epilepsi - nå også den i sjakk heldigvis. Så... Jeg har en del bagasje, som jeg stadig jobber for ikke å la invadere hele livet mitt. Dessverre har jeg et langt rulleblad når det kommer til selvdestruktiv atferd, som jeg stadig sliter med i perioder. Går stadig i terapi, og har en god avtale med DPS om avlastende innleggelser når det røyner på. Dette hjelper meg mye.

Jeg er svært musikkinteressert, og spiller gitar (el-gitar foretrukket), bass, og litt piano. Også sunget litt i kor sånn av og på. I grunnen synes jeg det er vanskelig å gå forbi musikkinstrumenter generelt uten å klå på dem :p. Liker mye forskjellig musikk, med unntak av dænsebænd og monoton "maskinmusikk." Prog er kanskje den sjangeren jeg finner mest fascinerende, men jeg liker jo veldig godt de gamle klassikere da. Hendrix gjorde meg gitarinteressert i tenåra. Et lite utvalg sånn ellers: Pink Floyd, Porcupine Tree, Opeth, Spock's Beard, Marillion , Metallica, Black Sabbath, Peter Gabriel, Dream Theater.... Jeg er hekta på akkurat Dream Theater. Klassisk musikk setter jeg også stor pris på. Beethoven er kanskje noe a det mest mirakuløse som noen gang har levd. Men jeg har valgt nicket mitt fra Goldbergvariasjonene av Bach. Nydelig verk som får meg til å slappe av. Ellers er jeg glad i å lese, være sosial tross en del nerver, skrive... Medisinfaget har alltid interessert meg, så jeg leser en del av det. Henger på noen fora hvor jeg håper at jeg kan dele kunnskapen min, og ikke minst utvide den. I det hele tatt håper jeg min livserfaring kan komme andre til gode.

Naturen har alltid fascinert meg. Liker godt å fiske. Gjerne litt grovt fiske fra båt.

Uføretrygdet, men jeg har vært så heldig å få et arbeidstiltak i ordinær bedrift (med andre ord slippe arbeidstiltak i såkalt værnet bedrift hvor oppgavene gjerne er av en karakter som eller gjør meg sprø enn rikere). Delvis informasjons- og kontorarbeieder, og delvis miljøarbeider. Dette er svært utfordrende til tider, men jeg trives god der. Godt arbeidsmiljø.- noe som har alt å si. Vi jobber mye med kunst- og kultur, så jeg føler meg hjemme.

Så... Ja... Nå har jeg sikkert skrevet alt for mye, men det er litt typisk meg. Uansett - så er nå dette slik jeg er.

Eg er ein 57 år gammal mann som har hatt depresjonar og søvnproblem, og som slit med sjølvkjensla og har sett urealistiske krav til meg sjølv. Likar å vere ute i naturen.

Jeg har mann på 47 år, sliter med kjærlighetssorg, sorg etter at faren min døde i vinter, sorg over og måtte flytte ut av huset etter 30 år fordi huset er arvegods, sliter med og skaffe meg jobb og sliter med prestasjonsangst. Kjemper for og komme meg over kneika, har fått meg leilighet og sommerjobb.

Jente på 26 fra Drammen, sliter med sosial angst.

Eg er ei jente på 33 år, som slit med angst og depresjonar. Eg bur i Stavanger og er i full jobb.
No dei siste åra har det vore angsten som har vore verst for meg, og dette arbeider eg med kvar dag for å halde i sjakk..

Er ei jente på 23, sletet psykisk siden 8-årsalderen. Diagnostisert i februar med PTSD, denne uke med Bipolar type 2.
Er sykemeldt fra studier og jobb.
Har ikke kontakt mellom kropp og hodet, så holder på med psykomotorisk fysioterapi.
Blir verre og verre, da jeg åpner døren mer og mer for at jeg faktisk er syk.

Er en gutt på 22 år, er fra Buskerud. Har dårlig med venner, blitt mobbet på skolen, var ikke så veldig mye, men har værtfall opplevd det, er sjenert så syns det er vanskelig å ta kontakt med folk, sliter nok litt med angst også, muligens litt sosial angst. På en måte så er kanskje litt godt være aleine noen ganger også når man tenker på dette.

Hei.

Mann 32 Bærum, sliter med kjærlighetssorg, etter at jeg forlot min kone. Skulle aldri ha skjedd.. Deprisjoner av den skillsmissen.. Sosial angst har jeg hatt i større og mindre grad i mange år.. Liker naturen og reiser... Noe jeg trenger for koble ut..

Før kalte jeg meg Goldberg, men i en turbulent periode før sommeren slettet jeg brukeren min. Så nå er jeg TheatreOfDreams.

Om noen har sendt meg venneforspørsler og ikke fått svar, skyldes dette at Goldberg-profilen ikke er aktiv. Således får jeg ikke gjort noe med disse.

Jeg er jente, 20 år, studerer i Oslo. Plages med dårlig selvbilde og spiseforstyrrelser, et slags "flink pike"-syndrom. Ønsker å bli kjent med nye mennesker og fokusere på mer positive ting, vil veldig gjerne høre andres historier på godt og ondt dersom noen har behov for å snakke om seg selv, eller bare om helt andre ting :)

Hei. Jeg er en 29 år gammel mann med en dose sosial angst, ensomhet og periodevis depresjon. Egentlig er jeg en sosial person, men sliter med å følge det opp i praksis, spesielt i store grupper med mennesker. Grubler alt for mye...

Jeg er en kvinne som er bosatt litt utenfor Trondheim, 31 år, full jobb. Sliter med depresjoner og angst pga mobbing som barn, alkoholisert mor, fraværende far, fraværende familie/slekt generelt, tidligere voldelig forhold og ensomhet. Men, har verdens herligste sønn :)

Egentlig er jeg en livlig person som elsker folk og opplevelser, men angsten og depresjonen ødelegger dessverre det meste. Er her inne for å lese og lære, og kanskje bli kjent :)

Mann på 27 år. Bipolar depressiv type 2, med et ukjent antall angstlidelser. Schizoaffektiv har vært vurdert, men ikke fastsatt ennå. Heldigvis :)

Bor i Sandnes sammen med madammen i en liten leilighet vi nettopp har fått kjøpt. Regner meg selv som veldig heldig i livet, selv om jeg i perioder blir så dårlig at det er stygt. Men det er vel bare sånn det er, kjipt som det nå en gang er.

Jeg er lidenskapelig opptatt av musikk. Samler på CDer, DVDer og litteratur. Er utdannet kunstner, men ser ikke ut til å kunne gjøre noen karierre ut av det. Mye på grunn av angst og generelt dårlig selvtillit. Skriver og tegner.

Er glad i Science fiction og Fantasy, men leser (og ser) svært mye forskjellig fordi om. Spiller en del dataspill, men også penn-og-papir rollespill. Holder for øyeblikket på å skrive et scenario til et rollespill som ser ut til å bli større enn jeg forventet. Veldig kjekt, faktisk :)

Jeg er på forumet for å diskutere, ta imot tips, lære av andres erfaring og kanskje bli kjent med noen. Har stort sett bare lest på forumet hittil, og brukerene her ser ut til å være utrolig vennlige og imøtekommende mennesker.

Hei: :
Jeg er ei jente på 33år, er ex narkoman og har slitet psykisk i hele mitt liv. Tilbakevendene deprisjon,panikk og soaial angst,er stemmehører og har i perioder psykose symptomer.

Jeg er fungerer svært godt i gode perioder og de dårlige periodene skjer ikke så ofte lengere,prøver å holdet hodet/tankekaoset mitt i sjakk:.)

Jeg er her inne fordi jeg er mye alene og veldig ensom,er heller ikke i jobb. tenkte det var positivt av meg å være her inne å møte likesinnende. og ikke minst liker jeg å engasjere meg og bidrar gjerne med mine livskunnskaper:)

Hei - har lagt deg til som venn. Er selv Eks-narkoman, selv om det aldri ble altfor ille med meg. (Takk og lov). Brukte veldig mye speed en periode, og til slutt nådde det et punkt hvor jeg spiste alt jeg kom over av piller, uten engang å spørre hva det var. Narkoman er kanskje et sterkt ord å bruke, men hva skal jeg ellers kalle det?

Da har jeg godkjent deg:) Det er mange som ikke liker å kalle seg narkoman og synes rusmisbruker høres så mye bedre ut.. det spiller det ingen rolle. Rusavhengi er man uansett.

Jeg selv anså megselv som narkoman da jeg begynnte med sprøyter,da var det liksom ille he,he. Det var da ille nok før det liksom..
så lenge rusen har styrt og ødelagt livet til brukeren og sine pårørende..så har det uansett gått for langt.
Jeg har brukt det aller meste av stoffer,men hovemisbruket var opiater,morfin og herion.
Er i dag i Lar behandling som hjelper meg mye og får meg til å holde meg borte fra den andre driten:)

Til Tankefull32: Du må gjerne sende meg en melding om du føler deg ensom og har lyst å prate med noen. Jeg er overhodet ikke flink til å starte samtaler selv...

Jeg er en 45 år gammel alenemor......
I jornalen mi på psykiatrisk står disse diagnosene
* Anoreksi
* bulimi
* depresjon
*TSL
* generalisert angst
* Disosiativ lidelse
Til det må jeg si til å ha alle de tinga ja da fungerer jeg fordømt godt,men er mye alene
Trorjeg har noe å bidra med for ett og annet har jeg jo fått med meg her i livet...
Ikke at jeg vet alt men jeg vet noe om mye....
Kune tenkt meg noen flere å prate med/ skrive med

Jeg ser at mange andre har svart og sagt mye om seg selv, saa jeg hiver meg paa her!

Selv er jeg 28 og har slitt psykisk siden jeg var 14, halvparten av livet mitt har vaert preget av depresjon, selvskading og selvmordstanker og forsoek. Jeg har akkurat innsett at jeg har problemer med alkohol I tillegg, noe som er selvforskyldt men likevel saart...

Paa en god dag er jeg positiv, vennlig og utadvendt men jeg er inadvendt, negative og I min egen verden paa en daarlig dag.

Jente på 19 år her, slitt med selvbildet i flere år, blitt mobbet i alle år på skolen.. i 2009 skjedde det noe forferdelig, som jeg sliter med enda, har depresjon, sosial angst (egentlig angst for mye.. prestasjonsangst, panikk angst osv) redd for å være alene, men samtidig redd for store folkemengder, kommer meg ikke ut om dagene, ligger bare hjemme i senga. Har fått diagnosen PTSD.. sliter også med selvmordstanker og selvskading. Er her inne for å få noen å snakke med, for å dele mine erfaringer, å hjelpe andre.

Jente i tyveårene. Sliter med spiseforstyrrelse og schizofreni. Men det er først og fremst pga ensomhet jeg er her inne.

Jente på 32 år med to barn. Enslig etter brudd med samboer for et år siden. Sliter psykisk. Vært innlagt så og si hele tiden de siste seks åra. Personlighetsforstyrrelse og schizoaffektiv. Tidvis veldig ensom, men klarer ikke alltid være med folk heller. Trives for så vidt også i eget selskap. Men kunne tenke meg å ha noen å prate med.

Jeg er ei jente på 18 år, som kom over denne siden. Bare å legge meg ti lsom venn :) Har vanskelig for å snakke med mennesker om tanker og problemer, fordi jeg er redd for å ikke få forståelse. Ønsker å møte/snakke med mennesker som faktisk skjønner hvordan det er, uten at alt må sies. Sliter med selvskading, alvorlig depresjon, selvmordstanker, ekstremt dårlig selvbilde og har en sterk hatsfølelse mot meg selv. Har opplevd mye... Ønsker å komme meg videre i livet, men det sier litt stopp. Til tross for mange fantastiske herlige venner og mennesker rundt meg føler jeg meg fortsatt ensom.

Jeg skrev litt om meg selv her for en stund siden og har akkurat lest nye svar om hvem dere andre er. Jeg har en grei dag idag, men fikk saa vondt av aa lese denne traaden her. Jeg synes det er veldig positivt at dette forumet kan hjelpe folk og at vi kan legge til venner og snakke med andre her, men samtidig er det trist at saa mange trenger et sted som dette for aa bli sett og hoert..

Jeg observerer at folk I alle aldre skriver om seg selv her og I mine oeyne har alder ingenting aa si naar det kommer til aa bli kjent med, hjelpe og dele erfaringer med andre. Jeg er sikker paa at alle som er inne her paa forumet har mange positive sider og ting aa bidra med, men jeg vet selv hvor vanskelig det er aa se det naar man er langt nede!

Hva som var poenget med dette innlegget, vet jeg igrunn ikke..Foelte bare for aa skrive inn her og si at jeg synes alle som deler og bidrar med ting her inne er sterke mennesker som fortjener bedre. :)

Jente på 24 år, har to barn og samboer. Har ptsd og unnvikende personlighetsforstyrrelse.

Er ny her, så jeg slenger meg på :)
Jeg er ei jente på 21 år. For ikke lenge siden tok forholdet med min første kjæreste slutt. Har dårlig selvtillit, er sjenert, og synes det er vanskelig å bli kjent med nye folk. Føler ikke folk er interessert i å bli kjent med meg, og føler meg mislykket sosialt fordi jeg pretty much bare har én god venn.
What to do?

Jente på 35 som i sommer ble diagnostisert med bipolar 2 depressiv og absence epilepsi. En lettelse er å ha funnet ut av det, det kjipe er at livet mitt kunne blitt så hinsides mye bedre hvis det ble funnet ut da jeg var barn. Jobber 50% nå og har ikke jobbet fullt siden okt 2012. Kan gjerne snakke med noen som har det tilsvarende, det er tabu blant alle jeg kjenner å være psykisk syk.

Jeg er 28, er alene med 2 barn.. Sliter med angst og depresjon. Er fra trondheimsområdet.

Mann 47 år, ingen diagnose, men ønsker meg venner å snakke med.

Hei! Jeg er ei dame på 55 år, og jeg ønsker meg også flere venner å snakke med. Så du kan bare legge meg til som venn, så skal jeg bekrefte det.

Er mann, 47, bosatt i Oslo. Opprinnelig fra Bergen. Plaget med mye generell angst og uro siden ungdommen. Skyldes bl.a. endel mobbing. Pluss belemret med ganske så store synsplager etter en mislykket nærsyntoperasjon for endel år tilbake... som også påvirker meg sterkt sosialt. Derav følger depresjoner og nedstemthet. Men ikke alle dager er like ille så prøver å holde hodet over vannet. Og satser på at det kommer bedre tider. Legg meg gjerne til som venn de som føler for. Hvem som helst, hvor som helst og med hva som helst:)

Mann 24, studerer i Oslo, er forlovet. Er en datageek, brony, hører mye på musikk, ser tv-serier, engasjerer meg i mye.
Og jeg sliter med dårlig selvbilde (som jeg (tilsynelatende) har lært overraskende godt å leve med), klarer ikke å snakke med noen om det som er tungt og vanskelig, og har en tendens til å isolere meg i tunge perioder.

Jeg er en jente på 18 år som sliter med personlighetsforstyrrelser og ptsd.

Jeg er en gutt på 19 sliter med sossial, og panisk angst, også sliter mye med ensomhet.

jeg er ei jente på 21 år (ikke 18 som mitt nicknavn kan fortelle). sliter med dystymi, agorafobi, unnvikende personlighetsforstyrrelse, agorafobi, sosial angst, og kronisk suicaidal atferd i form av selvskading og selvmordsforsøk. samt sliter med noen andre plager som enda ikke er utredet enda. og mine plager har vært siden jeg var ei lita jenta.

så hei på deg. her har du meg i min fulle sannhet :)

Jente på 21. Nordlending. En sønn på 2 år.

Ingen diagnoser. Oppsøker hjelp først nå. Hatt det vanskelig siden 10-11 års alderen. Sannsynligvis (99%sikkert) flere typer angst. Mulig spiseforstyrrelse, tvangstanker og depresjon. Livredd for å skulle få hjelp, men ønsker det veldig sterkt. Jeg er sliten.

Jeg er 30 år, jente, bor alene med min hund. Går på skole nå, studerer.
Dagene går opp å ned. Ganske langt ned nå. Panikkangst. Var lagt inn 2mnd i fjor pga angst og depresjon og søvnproblemer. Har og adhd. Sliter litt nå med riktig medisinbruk der. Og får alt det andre...
Hunden er en liten redning, når alt annet går drit!

Gutt 19, ny innmeldt. Har slitt med konstant mobbing siden barneskolen helt til jeg gikk ut av videregående... melde meg inn her i dag da ensomheten ble for mye å takle på egenhånd

Jeg er en kvinne som bor i Oslo, 32 år gammel, student, slitt med spiseforstyrrelse (anorektisk retning) siden jeg var 15-16, får NÅ endelig den hjelpen jeg skulle hatt for flere år siden. Long story.

Ellers så er jeg veldig musikk intr, skriver musikk, synger, spiller piano, hva ville livet uten musikk og kreativitet vært? Er også glad i å male, tegne osv.

Jeg er ei jente på 21 år som bor i Oslo. Preges av at mat styrer alt i hverdagen min, på godt og ondt. Blir i perioder veldig deprimert, noe som gjør at jeg stenger meg inne i meg selv. Prøver å forholde meg positiv og spre glede til mennesker rundt meg når jeg har gode dager! Vil gjerne møte nye mennesker, gjerne allerede i kveld eller i morgen :) Føler meg levende når jeg opplever nye impulser og mennesker, vær ikke redd for å ta kontakt!

Jeg er en gutt på 24 som har bipolar lidelse, vært gjennom en tung rus periode for noen år siden, gjort masse dumme impulsive drittvalg i livet mitt, omgitt meg med helt feil folk, gjort kriminelle handlinger i rus, og blitt knust innvendig fordi jeg egentlig har mye godt i meg når jeg ikke ruser meg. Elendig selvbilde og hat mot omverdenen har tidligere endt med innleggelser både til høyre å venstre. Men pr i dag har jeg akseptert att fortiden får jeg ikke gjort noe som helst med, men att det å være ett bedre menneske akkurat nå, det er noe jeg klarer.
har også hatt perioder med angst som ofte gikk over i sinne osv.
en typisk bipolar som har lat impulsene ødelegge masse for meg.

Men ser lysere på ting nå, lært meg å drite i hva andre måte mene om meg, studerer en god del om psykiske lidelser for å prøve og forstå meg selv bedre, det har hjulpet en del. Så er på en positiv vei nå, nok tull, på tide å bygge opp igjen så mye av det jeg har ødelagt som mulig.

Jeg er en 34 år gammel mann som sliter med psykiske problemer. Jeg ble først innlagt på sykehus når jeg var 21 år gammel og har vært i behandling siden den gang. Jeg hadde samboer i noen år men etter at vi gikk ifra hverandre har jeg slitt en del med ensomhet. Nå bor jeg i Oslo.

Ny her! :)

Gutt på 26, gift og bor på østlandet.
Studerer deltid på høgskolen, A4 jobb ved siden av og mitt eget firma den resterende tiden :)
Har sterk ADHD og det som medfølger. Fant ikke ut av dette før i voksenlivet, så hele skoleløpet har jeg blitt sviktet. Fant nylig ut at jeg hadde dyskalkuli og dysleksi. Alltid selv trodd at jeg var dum!
Selvtilliten vokser sakte men sikkert, er vel i mål når jeg er 50;p

Hei,
Jeg er en mann på 27 år.Jeg har adhd, asperger og sosial angst.

Føler meg ofte ensom pga isolasjonen ved å bo alene.

Jeg vil treffe og prate med en som også vil ha kjærlighet, bli tatt vare på, bli respektert.

Føler det er vanskelig å skaffe en dame man kan gifte seg med.Så jeg prøver her.

Pm meg da hvis noen dame er interessert der ute, spiller ingen rolle om dere har barn eller ikke, skilt eller ikke.

Ser etter kjærlighet så jeg kan bli kvitt ensomheten.

Hvis du er en dame som også synes det er vanskelig å finne kjærligheten eller bare vil ha en å dele livet med så ta kontakt med meg.Eller om du føler deg ensom og har lyst til å gjøre noe med det.

Jeg er en jente på 22, adhd, dårlig med venner.

jeg er en mann på 26 år, bor i Hamar-området. Jeg har vært innom angst, tvangstanker, nedstemthet. Og en del annet rart..

Jeg har slitt med dårlig selvtillit, pga ting som den jeg er, situasjonen min, mangel på livserfaring, følt meg annerledes, osv. Jeg tror noe av det som har holdt meg nede er perioder i oppveksten, hvor jeg fikk mer av negative tilbakemeldinger enn positive fra verden. Jeg har ikke opplevd mye av typisk mobbing, men heller å bli utfryst/ekskludert fra dem jeg omgås.

I nåværende situasjon er jeg ensom nok også.

Jeg er interessert i data, programmering, musikk, grubling og tenking, og kreativitet generellt.

jeg er ei jente som nettopp ble 21 for akuratt1mnd siden.
selv sliter jeg med sucidal og selvmordsforsøk og narkotika, personlighetsforstyrrelse å en hau til...

Jente på 25 fra Oslo. Har slitt hele livet med perfeksjonisme, negativitet og selvdestruktivitet. Tidligere selvskader og nå spiseforstyrret (ingen "offisiell" diagnose). Har også "hjernevasket" meg selv flere gange. Har også hatt angst store deler av livet. Angsten innebærer en intens frykt for ikke å ha kontroll, intens frykt for det imperfekte (paradoksalt), og sykdomsangst (nylig). Også angst for å bli forlatt av mine kjære, noe psykologen mener kommer fra en brutal fødsel som produserte et evigvarende stresshormon (eller "beredskapshormon" ) i kroppen min, som fikk forme personligheten min som barn, ungdom og nå voksen.

Er på bedringens vei hva spiseproblemene angår, men angsten sitter som støpt. Er redd for veldig mye, og har vært konstant anspent i mange år (derfor mange fysiske symptomer, som ikke akkurat hjelper på sykdomsangsten :P)

Jente i slutten av tjueårene, sliter med depresjon og psykosesymptomer, angst og veldig dårlig selvbilde.
Har samboer, ingen utdanning eller jobb. Liker å gjøre kreative ting, male og sy.

Jeg er 27 år, gift og har 2 barn. Vi bor på Sørlandet. Jeg har en jobb jeg trives godt i,men har i perioder angst og depresjon. Føler meg også ganske ensom da vi har flyttet til en ny plass der vi kjenner få. Jeg vil gjerne bli kjent med flere her inne, synes det er en fin møteplass. Ha en fin sommer alle sammen!

Jeg er ei jente på snart 19 år :) jjeg har just laget denne brukeren! Jeg sliter blant annet me depresjon, selvskading, panikkangst og søvnforstyrelser. Og en del ensomhet, grunnet mistet mange venner.jg bor under barnevernet, (ja, selv om jeg er myndig). Jeg har blondt hår, "normal" kroppsbygning og er ellers ganske sosial og livlig blant andre mennesker.men på de verste dagene er det stikk motsatt hvis jg i det hele tatt er me noen andrre. Er velldi mye alene pga depresjonen og er en del ting jeg unngår i visse situasjoner for å slippe panikk angsten. Før slet jeg litt me rus (eksperimenterte en go stund) men har ikke rørt noe på lang tid, og slik forblir det :) er velldi hyggelig om noen vil legge meg til som venn her og skrive litt av og til..som kanskje kjenner seg igjen i noe av dette jeg har skrevet;) helst mellom 17 og 30 år ;) bedre å skrive me noen på sånn tålig samme aldersnivå. Hehe :)

Dette var en fin tråd, må si jeg er positivt overraska over at den har holdt så lenge (ble visst starta for over et år sida), og at så mange har delt såpass mye=) Da er det jo greit å bære fakkelen videre.
Selv er jeg ei jente på 23, bor med kjæresten og elsker musikk. Slitt med mat, angst og tvang sida barnehagealder, kanskje delvis pga. oppvekst med mor som var psykisk syk alkoholiker og en far som hadde alle gode hensikter, men dessverre men var veldig mye fraværende både fysisk og psykisk, og forstod lite av hva som foregikk.
Så kom mer angst, OCD, depresjon, traumer, selvskading, selvmordstanker/forsøk, rusproblemer, og problemene med maten ble til matfobi og spiseforstyrrelser (i hovedsak anoreksi). Jeg er også diagnostisert med noen personlighetsforstyrrelser, men er selv bare enig i den unnvikende. Etter et voldelig forhold for noen år sida balla det på seg med PTSD igjen også.
Hehem. Dette ble kanskje litt langt. Takk for meg:P

Mann 38 Oslo. ADHD diagnose. Sosial angst. Impulsiv og anti A4 menneske. Har slitt en del med rus som følge av dette. Liker musik, prog, king crimson mitt favoritt band. Har nettop begynt å spille trommer. Føler jeg ikke passer helt inn i dette samfunnet. Er ikke en jævla maskin. Ensom. Mista mange venner som følge av rus. Det går bedre med rusen. Alt startet egentlig med kjærlighet. Det er en livsfarlig ting. Kjærlighetssorg klarer jeg ikke å bearbeide, derfor disse rusmidlene for å fylle tapet eller tomrommet. Liker naturen å fan av Lars monsen. I pad har blitt ett midlertidig redning. Må innrømme det siden jeg aldri har hatt tv.

Hei.
Jente 30 år, sliter med sosial angst og dyp depresjon i perioder. Har hatt arbeid og studier men pga store belastninger psykisk og fysisk så trengte jeg en pause fra alt press og stress. Mye startet vel egentlig med kjærlighet, ulykkelig forelsket og mye ensomhet. Har ingen barn. Drømte mye om å stifte egen familie, få eget hus med hage til hele familien og gode venner, førerkort og bil, reise både innlands og utenlands, kjærlighet, god helse, være sosial og invitere og besøke, ha det godt, god økonomi, utdanning, jobb, trygghet, tillit og være glad og fornøyd. Veien dit er lenger enn jeg trodde. Men et steg av gangen så kan det hende at det gode vil komme. Jeg liker å lese, se film/serier, musikk, naturen, håndarbeid, og når motivasjonen er der går jeg tur og trener.

Vurderer ofte i mørke perioder å ta slutt på det hele, da tenker jeg bare hva er vitsen at jeg lever.

Men tenker ofte at jeg er takknemlig for at jeg bor i Norge, verden byr på mye uroligheter og vonde skjebner så burde vel egentlig ikke klage når man har muligheter for utvikling og ganske stor frihet om vi vil.

Hei
Jente på 38 år som sliter med depresjon og angst. Fikk min første diagnose da jeg var 18 og har siden da "pådratt" meg diagnosene kronisk depressiv lidelse, generalisert angst og unnvikende/engstelig personlighetsforstyrrelse. :P
Etter å ha vært syk og medisinert så lenge så har jeg fått noen tilleggslidelser som blant annet overvekt, smerter, søvnvansker og kroniske muskelspenninger.
Ja, og så har jeg noe så innmari til tannlegeskrekk! (...og selvfølgelig problemer med tennene pga medisiner)

Bare å ta kontakt hvis det er noen likesinnede der ute. :)

Jeg er en 26 år gammel jente i fra Hedmark. Har en sønn og vi bor alene.

Har slitt med litt av hver siden 13/14 års alderen med tilbakevendene depresjoner, selvskading og angst. Har vært ille de to siste årene, og tok 1.5 år å få leger (har måtte bytte) til å forstå at jeg trenger hjelp.
I påsken begynte jeg på DPS og er midt i utredningen nå. Hittil har leger nevnt bipolar og mulig personlighetsforstyrrelse, og det samme pluss psykosomatiske lidelser har hun i fra samtaletjenesten nevnt. Siden vi ikke er ferdig med utredningen vet vi at det er panikkangst og angst i henhold til fobier (tannlege, spyfobi og bilulykker), og i dag fikk jeg svar på Scid 2 (personlighetsforstyrrelser) og bærer preg av unnvikende personlighetsforstyrrelse pg borderline, men ikke "nok" til noen diagnose. Så er vel ventetiden på å få komme meg videre i livet og å få jobbe med alt i hodet som tar knekken på hverdagen min.

Jeg er ei jente (dame nekter jeg å bruke) på 32 år som synes livet har gått så fort at jeg ikke henger med.
Jeg har mye angst, psykologen sier jeg har PTSD og en dissosiativ lidelse, har flere personligheter som ødelegger livet mitt. Ble misbrukt som barn, men husker lite av det samtidig som jeg i perioder er plaget over masse minner som gjør noen andre tar over og da får jeg problemer med å finne sannheten. Føler jeg lyver, at det egentlig ikke har skjedd meg noe.
Er fra Vestlandet. Har diagnosen ME og ligger stort sett i sengen. På gode dager har jeg det veldig bra og er ei glad jente med masse livslyst. Men jeg har mest av de dårlige dagene. Jeg føler meg veldig utenfor meg selv og utenfor resten av verden.
Når jeg klarer lyder så er musikk det beste som finnes og når jeg klarer være ute så må jeg si jeg bare elsker naturen.
Setter pris på små ting som jeg tok som en selvfølge før jeg ble syk,
Var 100% sengeliggende i 1,5 år men da var jeg så syk jeg ikke klarte å kjede meg som folk sier.
Kan ikke huske jeg kjeder meg lengre for er enten for utmattet eller så er jeg for opptatt inni meg selv.
Og hvis jeg ikke er det så er det så mye jeg vil gjøre at da gjør jeg bittelitt av det og nyter å kunne gjøre noe.
Savner å trene, føle meg frisk, føle meg uthvilt og levende.
Min beste medisin er hunden min som ligger i sengen med meg nå.
Har samboer og barn men føler meg veldig ensom sammen med de og har konstant dårlig samvittighet.
Går i terapi og håper på bedre dager.
Nå ligger jeg våken med smerter. har bektrevs, ulcerøs kolitt og en del fysiske sykdommer i tillegg til at jeg har ME diagnosen, så ikke lett å vite hva som er kropp og hva som er psyke, men det henger veldig sammen.

Jente på 52 her. Har angst. Og hver dag stiller jeg meg selv det samme spørsmålet: "hva er du så jævlig redd for, egentlig? Hvor farlig kan det bli?" Funker noen ganger.... og noen ganger ikke...... :)

Jeg er en jente på 20 år som er bosatt i Oppland hvor jeg studerer. Jeg sliter med angst, PTSD, depresjoner, selvskading og en stor dose kroniske smerter pga. det øvrige. Synes spesielt det sosiale, knytte bånd og det å stole på andre mennesker er vanskelig..

Hei! Jeg er ny her inne, så jeg må vell presentere meg. Jeg er en gutt på 20år som for øyeblikket er bosatt i Trondheim. Jeg har tidligere blitt mobbet, og dermed fått et dårlig selvbilde. Men livet mitt begynner endelig å lysne litt nå.

Jeg er hovedsaklig her for å møte nye mennesker og å forsøke å hjelpe andre mennesker. Hvis du har noe tungt på hjertet, eller bare vil ta en liten prat så er det bare å legge meg til som venn! Det setter jeg stor pris på. :)

Jeg er 50 år gammel, har og har hatt angst og depresjoner i veldig mange år. Jeg prater gjerne med dere alle, vil ha venner på nett og på ordentlig:) Dette er kanskje en brannfakkel, men selv på dette forumet er det mange som ikke får respons. " Dere" gidder ikke å svare vanlige folk

hei silvia! jeg svarer. hvordan er det m deg?

Takk for svar. Jeg har hatt en fin dag så langt,vært ute i høstnaturen og plukket litt sopp.Jeg er ikke helt kjent med funksjonene her på forumet, så jeg oppdaget ikke at du hadde svart før nå . Hvordan legger man til venner, og hvordan ser jeg at jeg har fått en melding, eller at noe har kommentert noe jeg har skrevet? Jeg er takknemmelig for svar.
Ha en nydelig dag

Gutt 23 fra Gjøvik, sliter med generell/sosial angst, til tider panikk. Strever etter å gi livet en form for mening, og bruker mye tid inne i mitt eget hode. Om noen har lyst til å prate litt eller noe så er det bare å ta kontakt her!

Er litt redd for å legge ut for mye om meg selv, men send meg gjerne en melding:)
Har adhd og sliter med angst, og er høysensitiv. Bor i Tr.heim.

Er en mann på 30 år, bosatt i Trondheim, sliter med sosial angst og prestasjonsangst. Har de siste årene blitt mye bedre, grunnet en dyktig psykolog. Går gjennom en slags 30-årskrise og føler det haster litt med å begynne å leve livet igjen;)

Jeg er ny her. 37, gift og mamma til to barn i barneskolealder. Bor i Drammensområdet. Er i jobb og har en ganske vellykket fasade utad, men sliter periodevis med angst og depresjon. Jeg har ikke hatt nære venner siden slutten av tenårene og føler meg ganske ensom.
Hvis du kjenner deg litt igjen setter jeg pris på en melding/at du legger meg til som venn :)

En gutt på 24 år og er fra Buskerud. Sliter med sosial angst, og har alltid hatt lite med venner, etter jeg blei ferdig med skole så har jeg ikke hatt noen. Er ganske mye bare for meg sjøl. Men har noen nettvenner å snakke med da :)

24 år gammel gutt bosatt i Arendal.

Mann, 35, gift, to barn, i full jobb.

Har opplevd flere perioder med moderat eller tung depresjon siden 1997, med gode eller "nøytrale" perioder imellom. Angst er også en konstant følgesvenn. Noe av det skyldes depresjonene, noe bunner i selvbebreidelse som har utviklet seg til en uvane.

Lever jevnt over godt med depresjon og angst, så lenge det ikke går veldig ut over kone/barn/jobb. Frem til ca. 28 års alder var det mer innviklet. I yngre år følte jeg at jeg var en ødelagt person som måtte repareres.

Mitt positive vendepunkt skyldtes en klok fastlege som etter at psykiatere og andre fagfolk hadde bestemt seg for at "tilgjengelige behandlingsmetoder bare vil gjøre vondt verre", kommenterte: "At du ikke er helt A4 trenger ikke bety at du er syk. Du burde forsøke å akseptere deg selv slik du er og gjøre det beste ut av livet."

Jeg hadde ikke andre (gode) alternativer enn å følge legens råd: Tvinge meg til å akseptere de aspekter ved meg selv som jeg trodde var svært unormale, men som egentlig ikke var til direkte skade eller plage for meg selv eller andre. Perfeksjonisme, strenghet, snevre interesser, osv.

Jeg mener at slik aksept har hjulpet meg i arbeidslivet, fordi jeg - bare ved å være den jeg er - tilfører verdier som mine kolleger ikke gjør.

De siste månedene har jeg hatt tilbakefall av depresjon. I månedsvis trodde jeg at jeg bare var sliten, dermed fikk depresjonen lov til å utvikle seg i negativ retning.

Har begynt på medisinen Wellbutrin Retard, som allerede etter to uker har hatt positiv virkning. På meg har denne medisinen den bivirkning at jeg fra dag 1 eller 2 mistet helt lysten på alkohol. Lurer på om andre har opplevd det samme.

Jeg er ny her. Får helt forferdlig vondt av å se at så mange sliter...

Er selv 26, har to barn. Sliter med angst, depresjon, ensomhet, dårlig selvbilde +++
ønsker noen og snakke med.

Ny her jeg og.

Er 30, med ett barn og mann, vet ikke om jeg har noen andre diagnoser enn depresjon, men sliter veldig ,med å snakke med fagfolk, så blir jo ikke utredet videre.

Sliter hvertfall med depresjoner og til dels angst, tankekjør og ensomhet (selv om jeg har verdens beste mann og barn). Ønsker meg noen å snakke med, kanskje finne en god venn som er litt i samme båt så vi kan hjelpe hverandre oppover, ikke dra hverandre ned.

Hei!

Ville bare si hei til alle. Jeg har nettopp meldt meg inn.
Mitt ønske er å kunne snakke åpent og fritt med andre som sliter litt med det samme som meg selv. Være til hjelp og få hjelp og tips, og kanskje også noen nye venner? :)

Litt om meg. Jeg er 30 år. Er singel. Ingen barn.
Jeg sliter med depresjon, som har kommet og gått litt i en del år. Jeg har nettopp sluttet på Cipralex, og har de siste ukene fått ganske tilbakefall. Så jeg er ikke så fin for tiden.
Jeg har også hatt mye angst for noen år tilbake. Dette har jeg også kjent på nå, men ikke i samme grad som før. Depresjonen er verst!

Jeg ser frem til å prate mer med dere. :)

Klem

Jeg er ei jente, eller.. Ung kvinne på 26 år fra Drammen :)
Tidligere slitt med selvskading (siste tilbakefall ligger vel rundt 5 år tilbake i tid) og kan til tider slite med angst, selv om det har blitt betydelig bedre med årene.
Kan ha en tendens å være veldig perfeksjonist og opptatt av partall/oddetall.

Sitter per dags dato på salg- og service kurs hvor det er pålagt praksis fra begynnelsen av november.
Vil gjerne ut i arbeidslivet, ingenting som stopper meg sånn sett bortsett fra at det er vanskelig å komme inn på markedet..
I et forhold, ingen barn, men har to firbente i form av katter.

Så hei på dere :)

Hei. Jeg er en jente på 24 år som bor i Bergen.

For et år siden ble jeg sykemeldt pga angst og depresjon og er i tillegg veldig ensom.
Går nå til psykolog og prøver å komme meg tilbake i ny jobb, men synes det er vanskelig.

Får vondt av å se hvor mange det er her som ikke har det bra.

jeg er en passe sprø person på nesten 30 år, som har vært borti ganske mye rart. dysfunksjonell familie, verbal og emosjonell mishandling, seksuelle overgrep, overgrep fra barnevernets side (de har ødelagt mye altså, og ikke bare meg i familien min), mobbing i grunnskolen, dårlig selvbilde og selvtillit, dårlig forhold til egen seksualitet, feil kjønnsidentitet, depresjon, angst, alt mulig nesten. ingen spilleavhengighet eller rusmisbuk, men jeg er veldig flink til å bare forsvinne inn i fiksjon og gode bøker. har også gjort et dårlig partnervalg og har eneansvar for en datter som er nesten 10.

(er det lov å oppfordre forumeier til å gi muligheten til å velge et "annet" kjønn? jeg kjenner meg seriøst ikke særlig mye som mann hele tiden.)

jeg elsker å bli kontaktet av vilt fremmede mennesker som har mye å stri med. hos meg er det fritt fram for alle som har noe de ikke tør eller ønsker å skrive i offentlighet, om de temaene jeg allerede har nevnt, eller helt andre ting. kan ikke love paradis og gode løsninger, men jeg er flink til å ly... lese. og svare.

Mann 29 fra sotra som sliter med Unnvikende personlighetsforstyrrelse, sosial fobi og dystymi! Pga. dette har jeg gått mange år utenfor arbeidslivet og har også slitt med å danne meg ett nettverk i voksen livet!

Jente på 27. Sliter med anoreksi, bulimi og angst.

Hei.

Jeg er nesten 40 og fra Oslo. Og har havnet her inne etter at barnemor stakk av fra meg med nr 2 rett etter fødsel.
Sliter tidvis med depresjon. Jeg bruker siden for å få tømt meg, og kansje noen råd underveis.

Jeg er 35 år, nordlenning bosatt i Bergen. Har to barn som bor hos meg annenhver uke. 4,5 år siden jeg og pappan gikk fra hverandre. Nylig blitt alene igjen etter ett forhold som varte i litt over 2 år (men hva som skjer videre med meg og eksen er vanskelig å si, vi er fortsatt veldig gode venner)
Jeg sliter med veldig mye forskjellig

*Dårlig selvbilde etter diverse opplevelser i oppveksten
*Sosial angst
*Agorafobi
*Panikkangst
*Depresjon

Er under utredning for bipolar 2, og tror nok selv at den diagnosen kan stemme veldig bra for meg.

Jeg er for tiden sykemeldt, har vært det i snart 6 mnd. Kommer ikke til å gå tilbake til den jobben igjen. (som alle andre jobber jeg har blitt sykemeldt fra)

Dame 28, fra Nordland her. Sliter med meg selv, tunghet og nedstemthet. De siste årene har det bare blitt værre. Føler meg i veien. Jeg var ei sosial jente som også trivdes godt i eget selskap. Men så ble livet bare tyngre etterhvert. Føler meg så forvirra.
Har selvskadet meg ved å slå meg veldig hardt mot hodet.. men ingen vet om det. Jeg har også kutta meg da jeg var yngre. Tenker mye negative tanker.
Jeg har hatt det greit egentlig, men mye vondt innvendig.
Ekkel barndom, som ungdom ga eg faen i skole, fikk det ikke til. Tråkka litt feil i ungdomsåra, så ble tilslutt venneløs.
Jeg begynte å stjele penger å slikt også ein periode av ungdommen... ingen som tok meg. Men vet dem oppdaga det.

Føler jeg blir kvalm av meg selv til tider. Redd for å være til bry.. redd sinte folk.

Men jeg er egentlig ei okei dame, snill og sånn.. men det er rot i hodet mitt fortiden, så vet ikke så mye lengre..

Jeg er en 20 år gammel jente som sliter en del med depresjoner, ensomhet og søvnproblemer, har tidligere også drevet med selvskading, men har heldigvis kommet meg bort fra det. Er introvert og litt sjenert, så det har vært vanskelig å finne en balanse hvor jeg både kan være i mitt eget selskap og være med venner. Jeg har også litt problemer med at jeg bruker veldig mye energi på å lure på hva folk syns om meg, om jeg har gjort noe dumt, sagt noe feil osv.

Jeg har hatt en ganske fin oppvekst, og har tidligere hatt mange gode venner, så det at jeg kanskje er en smule selvdestruktiv tror jeg må være en feilkobling i hjernen eller noe.

Jeg har for vane å flykte inn i min egen verden og å ignorere problemene mine (kanskje ikke den beste måten å takle ting på men...), det gjør jeg ved å skrive, drive med foto som er en stor lidenskap, spille xbox, se filmer og tv-serier.

Jeg er en voksen dame som kjenner meg godt igjen i det du beskriver, for jeg hadde det på samme måte, og da spesielt som ung.

Det er veldig mange som har det akkurat som deg, og sikkert også flere av de du selv kjenner, du vet bare ikke om det. Egentlig er det litt trist at vi mennesker skal være så redde for hverandre, redde for å gjøre feil og ikke bli godtatt som vi er. For vi er jo alle skapt til å være glad i livet og de vi har rundt oss. Selv når noen mister besinnelsen og blir ufine mot oss.

For meg hjalp det veldig å søke rundt på internett etter forskjellige ting om meningen med livet og hvordan vi er som mennesker og hvorfor vi gjør som vi gjør. Jeg har funnet de svarene jeg trengte, og jeg har det veldig godt med meg selv i dag. Selvom jeg ble mobbet som barn, ble alenemor omtrent på din alder, og senere endte opp i et forhold over mange år med en mann som ikke var særlig snill.

I dag vil jeg si at jeg er et lykkelig menneske. Ikke fordi jeg ikke opplever problemer og utfordringer, jeg og mine barn var til og med drapstruet av min eks for ikke så lenge siden. Allikevel kunne jeg holde meg rolig i det hele og tro på at alt ville gå bra. Nå i julen døde min far av kreft, og jeg har grått mine tårer, men ikke vært knust. For jeg har bygget meg opp veldig følelsesmessig og mentalt, og har det godt selv når det skjer ting som ikke er så bra. Jeg har funnet et fundament i meg selv.

Jeg blåser en lang marsj i hva andre mener om meg. Jeg er mest opptatt av å like andre mennesker, og på en måte elske dem, fordi de er en del av livet mitt på en eller annen måte. Til og med eksen min og andre som kanskje sier dårlige ting om meg og mot meg, kan jeg elske som medmennesker. For jeg vet at deres problemer ikke har med meg å gjøre, men dem. De har bare ikke lært seg å elske på denne måten som jeg har lært, å elske betingelsesløst. Og de har ikke kommet dit hvor de har ro i seg selv og elsker seg selv så høyt at de kan føle sinnsro selv når noe går dem imot.

Det viktigste jeg har lært meg om livet, er at lykken kommer innenfra. Den er ikke avhengig av hva som skjer rundt meg, den springer ut fra meg selv og påvirker det som er rundt meg i stedet. Å være lykkelig og glad er et valg man tar når man føler seg klar for det og vil arbeide med seg selv til man oppnår det. Jeg tror at det ikke egentlig handler om å være mentalt klar for det, men mere at hjertet eller sjelen er klar for det.

Mitt beste råd til deg der du står akkurat nå, er å smile til andre mennesker og gi deg selv oppgaven å være en vennlig sjel for de du møter på din vei. Si noe godt til dem, noe du liker ved dem, noe ved dem som gjør dem unike. Smil og vær vennlig og interessert i hva de har å fortelle deg. Vær lyttende, vis at du forstår og setter pris på at de er der, og hold det de forteller deg for deg selv. Da vil du etterhvert også oppleve at flere og flere viser interesse for deg, og at de liker deg.

Jeg har en liten lek jeg gjør noen ganger. Jeg kaller den "Walk Like Jesus", hvor jeg forsøker å være et menneske som jeg tror Jesus ville vært i dag. Du vet, en som elsker og har rom for alle, en som bare vil godt, som har ro i seg selv og viser trygghet i alle situasjoner. En annen lek jeg har, er å hjelpe folk uten at de vet det er meg. Det er også morsomt. Gjør hverdagen litt spennede samtidig som man gir av selv uten å ønske noe tilbake, uten at noen skal skylde en et takk. Det kan være småting som å brette sammen tøyet for en nabo i fellesvaskeriet, legge en hundrings i en postkasse hos noen jeg vet har veldig lite penger, eller noe helt annet.

Jeg vet ikke om dette hjalp deg så mye, ting tar tid, og kanskje er det meningen at du skal ha dine vanskeligheter nå for at du skal bruke dine erfaringer senere i livet ditt. Men jeg kan love deg at alt blir bedre, at alt ordner seg. Det vet jeg av egen erfaring. Du trenger bare den tiden du trenger til å finne ut av deg selv og elske den du er, akkurat som du er.

Stor klem til deg fra meg :)

Er en gutt på 23 år. Bor i Røyken. Sliter mye med sosial angst, negative tanker og depresjon. Har hatt problemer med selvskading og selvmordstanker før, men har i det siste klart å styre tankene vekk fra det. Bruker en del tid foran pc'n eller holder på med en hobby for å få litt andre ting å tenke på.
Er vel her inne for å dele erfaringer med andre, bli kjent med nye folk og lese det andre skriver. :)

Jeg er ei jente på 30 år. Har vært medlem her siden jeg var 23. Bor sammen med mine 3 pusebarn og har en forlover som jeg faktisk traff her inne på sidetmedord. Vi har vært sammen i 3 år nå. (vi bor ikke sammen enda) Ellers sliter jeg med PTSD, DID, emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, atypisk bulimi, tilbakevennende depresjon, selvskading, agorafobi, div. angst lidelser, til tider suicidal.
Blei ung ufør i juni 2014

Ellers elsker jeg med foto, scrapping, dyra mine, går tur, tegner, maler, pc, film, osv...

Jeg er 37 år, mann. Sliter med depresjon og sosial angst.Er for tiden ensom siden jeg sliter med å strekke meg ut til andre mennesker.

Jeg er en 17 år gammel vgselev fra Oslo. Jeg produserer musikk (jeg prøver ihvertfall..) og mekker av og til på bil. Jeg er stortsett venneløs og ganske usosial. Jeg jobber med det ;)

jeg er en jente på 31. er under utdannelse, er veldig sosial av meg ,elsker å treffe folk men føler meg allikevel ensom. har adhd og tror noen blir litt vimsete av vimsen min så ingen gidder å komme for nærme innpå meg

Får vel slenge meg på. Er ei jente på 21 år og studerer for tiden i Trondhein. Jeg kan rett og slett ikke huske sist gang jeg følte meg lykkelig eller bra nok, sånn på ordentlig. Jeg aner ikke hva som er meningen med livet mitt.

25 år kar, bosatt i Oslo. Ferdigutdannet og i arbeid. Er en person som kanskje er alt for glad i det sosiale liv, og store variasjoner i hverdagen... men sliter litt med følelsen av å føle meg alene..

Kjerring på 31, østlandet. Bråk i hjemmet som barn som endte i skilsmisse da jeg var 8-9 år. Sexuelt misbrukt, mobbet på skolen, drev med selvskading og hadde tvangstanker og tvangshandlinger, engstelig og nervøs, redd for å bli forlatt, voldtatt, uheldig i kjærligheten, typen gjennom mange år ble plutselig narkoman. Ellers mye sviktet og måttet takle alt alene.
Noen av mine diagnoser er sosial angst, depresjon, unnvikende engstelig personlighetsforstyrrelse, ptsd, atypisk bulimi.. Kunne sikkert fortsatt smørbrødlista.. Sliter mye med nattesøvn pga mareritt omtrent hver natt, flere oppvåkninger osv.
Er mye sliten som gjør at jeg må fordele energien og aktiviteter utifra det jeg orker på ei uke. Så er mye hjemme i sofaen, men skulle ønske jeg hadde ork til mer.
Føler meg mye ensom og trist. Har stort ønske om å få slippe mer, så lever av gammel vane da selvmord ikke er noen utvei for meg. Men hadde jeg funnet en lett og smertefri sikker måte så hadde jeg hvertfall hatt det i sikkerhet som siste sikre utvei. Da man ikke har det føler man seg fanget og tvunget til livet som gjør det ekstra vanskelig.
En gang i uka prøver jeg så godt jeg klarer å møte opp på en møteplass som er et lavterskeltilbud i kommunen.
Det er livreddende for meg da det er høydephøydepunktet i uka. Ellers stort sett hjemme.
Liker tv serier, filmer og en god samtale om alt, eller bare tulle og være barnslig.
Har ikke førerkort og er uføretrygdet.

Hei, jeg er 39 år og er her fordi jeg trengte å lære litt i forhold til å være pårørende til en med PTSD :-) Det er nemlig en et stort hull i informasjon hvordan man kan forholde seg til dette når man er "frisk som en fisk" selv.. Har truffet mange interessante mennesker som har gitt meg lærdom jeg aldri hadde kunnet fått andre steder! Kommet langt på veg til å finne min plass i alt som skjer på både gode og mindre gode dager med PTSD i hverdagen :-) Og jeg kan lære mer...

Jeg er ny på forumet her.
Jeg er en 24 år gammel jente fra Oslo. Jeg studerer. Jeg sliter hovedsaklig med sterke humørsvingninger og tidvis angst. Jeg går ikke i terapi for øyeblikket, men har tidligere fått høre at jeg er deprimert, og jeg har slitt med spiseproblemer, som mer eller mindre er over eller egentlig blitt erstattet med annen problematikk!
Jeg har en fantastisk samboer, men han har et hektisk liv, og er mye borte, så jeg er ofte ensom og alene. Vil veldig gjerne bli kjent med folk her inne, så legg meg gjerne til som venn, jeg trenger noen å snakke med! :-)

jente på 15 år fra stavanger som sliter med alvorlig depresjon, spiseforstyrrelse, sosial angst og tilknyttningsforstyrrelse