Hei!
Jeg har lest gjennom mange innlegg nå fra folk som har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Jeg lagde meg bruker fordi jeg prøvde å finne ut HVA DENNE DIAGNOSEN ER. Men jeg har bare funnet kliniske punkter og generelle symptomer når jeg har søkt på nettet, og fra andre som ser dette utenfra. Og derfor å er det fint å lese fra faktiske mennesker som sliter. Jeg har problemer med kategoriseringen i diagnoser. Jeg syns det er litt ekkelt, og jeg prøver så godt jeg kan å forstå dette eller endre syn på det. Fordi jeg skal til en utredning for denne diagnosen selv.

Jeg syns bare det er skummelt at folk som har sittet å forsket og studert og har statistikker på menneskelige følelser og tanker kan med dette sette folk i bås. Det er så definerende og dømmende, og for meg gir det meg bare følelsen av at noen andre har bestemt hva mine problemer er, hva jeg sliter med og hva jeg kommer til å slite med, og samtidig sagt ti meg at jeg ikke er normal. Mange er sikkert veldig uenige med meg om dette.

Jeg praktiserer yoga aktivt, der synet på menneskers følelser og tanker er universelt og samtidig individuelt og menneskelig og man endrer seg hele tiden, og jeg har også gått til en psykolog i to år som fikk meg til å forstå at det er jeg som bestemmer over mitt eget liv. Og jeg har lyst til å flytte vekk fra Oslo, fordi jeg føler jeg ikke passer inn i dette samfunnet. Jeg tror at grunnen til at folk blir innelukket og deprimerte og tenker masse er fordi vi lærer å være flate følelsesmessig. Da jeg leste om personlighetsforstyrrelser på nettet så var det en psykolog som beskrev det som et avvik i personlighet utifra hva som er normalt i en viss kulturell setting. Så hvis man bor i et annet land der mennesker generelt har følelesene mer utenpå, eller hvis man lever i et følsomt kreativt miljø så har man ikke en personlighetsforstyrrelse?

Alle har en bagasje og en fortid og mønstre vi har lært som er uhensiktsmessige eller rare og alle har ulik virkelighetsoppfatning. For meg så stemmer det ikke i mitt hode at de som har denne diagnosen har problemer med relasjoner. Alle jeg kjenner har problemer med relasjonene sine, men blir ikke sett på som syke fordet. Fordi alle er ulike, så har jo også alle "problemer" med hverandre. Å definere noen som har det vondt og vanskelig og gi dem en forklaring med en diagnose er helt tomt for meg. Fordi det tar fra meg muligheten til å ta kontroll over livet mitt, til å hjelpe meg selv, til å takle følelser og tanker på min måte. Den gir fra meg dette til en person jeg ikke kjenner og som heller ikke kjenner meg, men som har en forutinntatt mening som kommer fra forskning om at det er et eller annet mystisk galt med meg som jeg sliter med og som jeg kommer til å slite med. For meg er en diagnose bare et ord, og jeg har så issues med at personligheten min skal defineres som syk. utfra hva jeg har lest hos andre, så virker det som de selv også setter seg i bås, og har definert seg selv og sin skjebne med en sykdom.

Utenom dette, så vet jeg at jeg sliter. Så jeg mener ikke at jeg ikke sliter med meg selv. Og jeg skulle gjerne likt å ha navn på selvmordstankene mine, vite hvorfor de kommer hyppig, vite hvorfor jeg blir deprimert eller klare å stoppe det neste gang, og ikke bare føle at det går nedover og nedover uten at jeg har kontroll på det, og at det føler umulig å komme seg opp igjen.

Etter å ha snakket med psykoterapeut i to år, så ser jeg HELT TYDELIG hvorfor jeg har de tankene jeg har om meg selv, og hvorfor jeg blir kjemperedd og føler meg ikke sett eller hørt eller forstått, og hvorfor jeg alltid har følt at noe er galt med meg. Og hvorfor jeg snakker åpent om problemene mine og viser følelsene mine så tydlige til de rundt meg. Det er fordi jeg har blitt enten oversett eller skreket til eller fått avsky eller redsel rettet mot meg når jeg har vist litt av følelsene mine, eller når jeg har fortalt hva jeg føler om noe. Fordi foreldrene mine alltid har "satt en strek" over ting og aldri latt oss snakke om det etterpå. Fordi vi alltid skulle "være glade" i vår familie. Jeg har søkt denne støtten, tryggheten og forståelsen fra andre, fordi jeg ble redd. Og fordi jeg fortsatt ikke føler at jeg får muligheten til å prosessere ting.

Men samtidig så har jeg vært deprimert så lenge nå, på grunn av endringer i hverdagen hele tiden, fordi jeg enda ikke har funnet ut hva jeg skal jobbe med, fordi jeg aldri føler meg flink nok med mine kreative ting, eller at jeg føler meg flink nok men at jeg ikke vet hvordan jeg skal "komme meg fram". Og for meg så handler det mye om Oslo. At alt handler om karriere og å være best, og at jeg alltid må konkurrere. Og at jeg vil så veldig gjerne ha anerkjennelse. Men alle disse tankene forsvinner når jeg bare slutter å tenke. Når jeg får muligheten til å gå videre og begynne på nytt. Nå har jeg vært gjennom et ganske turbulent brudd med mye frem og tilbake, en brann, voldstrusler og stygge mailer (som jeg forholdt meg helt rolig til) fra noen jeg jobbet for tidligere, og har måttet flytte mye rundt. Så søker jeg ro og stabilitet, og samtidig frihet. Og så har jeg etter snart et år, endelig fått en time til utredning for en diagnose jeg føler ødelegger meg.

Og når jeg er i situasjoner som minner meg på det som jeg vet gjør meg glad(som er veldig få for tiden ettersom jeg ikke har et nært vennemiljø, ingen jobb eller fritidsaktiviteter der jeg møter folk) så forsvinner alt det vonde. Og jeg får lyst til å gjøre ting som er bra for meg. Jeg kjenner meg sterk og selvstendig, har energi, er ikke redd, og føler at jeg har "fått tilbake meg selv". jeg har følt at meg selv har vært borte ganske lenge. Og etter min mening så blir jeg ustabil når omgivelsene mine er så ustabile. Og da tenker jeg at dette er jo ganske normalt for alle??? Hvorfor skal det være noe galt med meg da? Det siste jeg trenger akkurat nå er å være bundet enda lenger til Oslo, en by som forbinder meg med et tonn av dårlige erfaringer og mislykkede forsøk, som jeg flyttet til da jeg var deprimert fordi jeg egentlig søkte trøst hos foreldrene mine og de kjøpte en leilighet til meg her istedet. Det høres sikkert ut som om jeg er veldig heldig, men for meg så har det nesten bare føltes som om jeg ikke har bestemt selv. Og det siste jeg føler jeg trenger nå, er å "behandles, defineres og komme inn i et psykiatrisk system med et tonn av byråkrati, forskjellige inndelinger og avdelinger." Det får meg til å miste alt mot og selvbestemmelse. Samtidig så har jeg kanskje fått en veldig bra mulighet med utredning på personlighetsklinikken, der jeg vet det er vanskelig å få plass. Og jeg er redd for at hvis jeg har denne diagnosen og begynner i behandlingen så lander jeg i det, fortsetter å bo her, men blir ikke bedre fordi jeg ikke trives i byen og ikke vil starte mitt voksne liv her. Jeg har drømmer og ambisjoner, som mer og mer svinner sagte vekk for jeg ser ikke at jeg kan få til noe av dette her. Men jeg er likevel veldig redd for at hvis jeg flytter, så vil jeg kræsje igjen og da må starte en ny helvetesprosess med ventetid osv.

Men alt i alt så føler jeg nå at slik det blir fremstilt for meg, så er det INGEN andre enn de på personlighetsklinikken som kan hjelpe meg. Og jeg vil ikke at livet mitt skal være stagnert enda flere år nå.

Jeg er egentlig glad, men føler jeg ikke er akseptert i denne byen, at det ikke er plass for meg, og at jeg ikke er fri til å gjøre det jeg vil.

Jeg har selv vært til utredning på peronlighetsklinikken (for en annen diagnose enn deg, da). Men min opplevelse av å være der, er den beste jeg har hatt med noen psykolog noen gang. Følte meg utrolig bra forstått der, og jeg tror det er noen av de absolutt beste psykologene i landet som jobber der.. De utdanner psykologer der liksom.

Jeg tror og håper at du vil føle deg forstått der og at du vil utsette å flytte og heller bruke muligheten til å lufte ut problemene dine med de som kanskje er best på å prate og forstå andre mennesker i landet der.. Hehe..

Jeg bare har et veldig godt inntrykk av det stedet, men nå har ikke jeg vært der så mange timer... Men andre jeg kjenner har også gode opplevelser med å være pasient der også.

Jeg tror du vil føle deg takknemlig etterpå for at du ble henvist til den plassen om du begynner der. :)

Takk for svar. Merkelig nok er det så mange som har sagt at det er et utrolig bra sted med veldig flinke folk. Det er vel bare det at jeg ikke liker tankegangen om at man kan vite hvirdan et menneske er og hva som er vanskelig for dem før man egentlig kjenner dem.. prøver å forstå diagnoser og kommer alltid tilbake til utgangspunktet.

Men ja. Jeg har vel egentlig bestemt meg for at jeg skal prøve det, og håper at det er slik at jeg får plass når jeg har gården timen nå. At jeg ikke får diagnosen, og så blir kastet ut...

Må ha en diagnose for å få behandling, det er bare slik systemet er. Da følger det også med anbefalinger til behandling. Om den settes for fort, og hvor bra den passer, det er en annen sak.

Jeg har diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse (blant annet)... Jeg husker da jeg fikk den diagnosen så var jeg så glad, fordi jeg endelig hadde fått en diagnose på papiret, etter ca. 10 år i psykiatrien, og tenkte at nå ville det være lettere å få hjelp. Spesielt for meg med mye selvskading og suicidal problematikk. Men det var egentlig ikke så positivt. Jeg skjønner godt hva du mener når du skriver "sette folk i bås".

Jeg føler min personlighetsforstyrrelse ofte er blitt brukt imot meg dessverre. "Personer med din diagnose .... bla bla.. " den har jeg hørt mange ganger også! Der jeg trodde jeg skulle få hjelp for selvskading og suicidaliteten min, ble jeg heller møtt med denne; "sånne som deg gjør det bare for oppmerksomhet, vi er vant til sånne.." eller det kjipeste stempelet av de alle kanskje; "kronisk suicidal". "Du vil ikke egentlig dø, da hadde du klart det allerede"... Den fikk jeg slengt i trynet av overlege på akuttpsykiatrisk når jeg kom inn dit etter et selvmordsforsøk. Det er litt synd med den kronisk suicidal stempelet, for de liksom vant til at jeg er suicidal. De tar det ikke så seriøst. "Jaja, hun sa hun ville dø? Planer også ja? Jaa, hun har ikke klart det enda da... Dette er jo vanlig, dagligdags.."

Så desverre for min del, så føler jeg ikke det var positivt å få den diagnosen.. Men nå begynner det bli bedre, for det teamet jeg har rundt meg nå prøver lære, å forstå personlighetsforstyrrelsen, og hvorfor jeg gjør det jeg gjør. At grunnene til at jeg skader meg kanskje ikke handler om oppmerksomhet, men at følelseslivet mitt er så intenst, og tankene og følelsene blir så sterke at jeg må få det ut på en eller annen måte. Og da er det selvskading som er måten jeg har lært meg de siste 13 årene. Det er blitt en strategi, men vi prøver finne andre (bedre, mindre destruktive) strategier.

Det har vært en kamp til tider, ikke bare mot meg selv, men også byrokratene, overlegene og helsepersonell som jeg føler ofte har "sett ned" på meg. Men det som har hjulpet meg er å lære om lidelsen, og lære meg selv å kjenne. Og bruke ordene mine!! Si hva jeg mener.
Hvis noen sier "gjorde du det for å få oppmerksomhet nå?" Og da svare på en ordenlig måte; "Nei, tror du virkelig jeg ville gjort meg så vondt som å kutte i meg selv for å få oppmerksomhet? Da finnes det mye annet jeg kunne gjort for å heller få din oppmerksomhet." Og gjerne legge ved; "Da forstår du ikke, hvis du virkelig tror det." Da vil de kanskje høre din side av saken. For er det noe med mennesker så er det at de ville ikke ha det på seg at de ikke forstår. Blir kanskje litt omvendt psykologi, men hvis det åpner øynene til folk, slik at de kan forstå, så hvorfor ikke.

Vet egentlig ikke om dette var noe bra svar til deg og det du lurte på. Men ble litt personlig erfaring fra min side da.. Bare å sende melding hvis du lurer på noe mer! Så håper jeg ikke var alt for negativ i forhold til denne diagnosen!

Klem fra meg :)

Bare lufter en tanke her. Jeg har hatt alvorlige angst og depresjons problemer i 35 år, men jeg har aldri drevet med selvskading.

Skjønner godt at dette kan være en ventil for å lette på trykket når følelser/selvmordstanker blir for sterke.
Jeg har kjørt andre destruktive strategier, misbrukt alkohol i perioder.

Har alltid spist sunt og trent når jeg har orket.
Et problem har vært at jeg ofte har blitt syk av tung trening, kan bli slått ut av influensasymptomer i flere uker.

Men nå siste 3 mnd har jeg vært i en livskrise og vil ikke misbruke alkohol.
Det jeg har gjort siste 2 mnd, er å gå knallharde turer i motbakke og lokale fjell.

Da snakker vi powerwalk tempo i 4-5 timer med turer på 1500 totale høydemeter.
Merker at kombinasjonen av å presse kroppen beinhardt + å være ute i naturen holder den verste angsten og depresjonen i sjakk resten av dagen når jeg kommer hjem.
Tror det er kombinasjonen av langvarig dopamin + mestringsfølelse som fungerer for meg.

Jeg har prøvd 10-15 ulike angsmedisiner og aldri hatt noen effekt.
Eneste som fungerer er alkohol eller dopamine.

Så til dere som selvskader, har dere prøvd beinhard trening?

Da tenker jeg ikke på trening sånn som fastlegene ofte slenger ut en kommentar om: "Ahh, så du er litt deprimert og har angst? Gå deg en liten tur du og ikke drikk kaffe etter kl 8 så ordner det seg skal du se"

Men å virkelig ta kroppen fysisk og psykisk helt ned i kjelleren.
Og oppleve at du klarer å komme deg hjem til en varm dusj og sofaen til slutt likevel?

Nysgjerrig på deres erfaringer rundt håndtering av vonde følelser.

Ha en fin kveld :)

Kjenner meg godt igjen her.
Har blandet PF ( unnvikende, emosjonelt utstabil og tvangsmessig), tilbakevende depr. og alle former for spiseforstyrrelser
Er nå relativt frisk fra spiseforstyrrelsene, og mye av PF er dempet / borte.
Forsøkt medisinering ( anti dep og Lamictal), med bivirkninger fremfor virkning. Har nå seponert all medisin, og føler meg « bedre», som meg selv. Opplever at medisinen har skadet mer enn gagnet. Som livingthroughart brukt alkohol og dopamin som « forhøyere». Når jeg nå er uten med., og ikke skal misbruke shopping eller alkohol som « dop», må jeg inn med hard trening. Har gått mye på ski i seponeringstiden. En idrett jeg elsker, og det å bli sterk i kroppen - samt oppleve naturen - har gjort meg sterkere i hodet også. Anbefales !

Jeg forstår ikke hvordan det å ha en diagnose er å sette i bås eller definere et menneske. Hvis man vil ha en definisjon på et menneske må det vel være DNAet

Sykdomer og tilstander har visse like trekk og de kan settes i bås. Dette gjøres for at helsevesenet skal få oversikt over behandling. Altså at det som fungerer på type 1 diabetes for en fyr i Texas, fungerer også på en i Tyskland.

Jeg blir provosert av dette. Om det å få en diagnose er negativt eller setter ting meg i bås virker det som om vedkommende har et problem med fordommer. Som om jeg er mindre verdt fordi jeg har PTSL. Det er bra at jeg har diagnosen PTSL. Hadde jeg ikke hatt den diagnosen hadde ikke leger eller andre behandlere vist hvorfor jeg får flashback med påfølgene konsentrasjonsvansker, angst og depresjon. Det er da ikke slik at jeg får flashbacks fordi jeg har den diagnosen.

For meg er en diagnose noe som trengs i systemet. Eg bryr meg ikkje om det ellers, det er Koss eg har det og koss eg er som er saken. Eg har c-ptsd, og det er greitt å bruke diagnosen for å forklare for dem som lurer på hvorfor eg ikkje jobber eller slikt. Spesielt til de som eg ikkje ønsker å dele personlig med.

Eg har nære venner med flere diagnoser, såkalt heftige diagnoser, men vettu, det tenker eg på er personen og ikkje sykdommen. Man ER ikkje diagnosen eller hva.

Husk at psykologer ikke er guder. Alt er ikke "diagnoser" . kan absolutt gjøre alt verre. Finn en som ser deg og ikke er opptatt av diagnoser, men av DEG.

Jeg tenker at diagnoser er nyttig hvis det utløser rettigheter som personen ønsker å benytte seg av. Det kan også være til hjelp hvis en person får en forklaring på hvorfor vedkommende sliter med ditt eller datt. Ellers så tenker jeg at det blir opp til hver enkelt om man trenger en diagnose og man trenger jo uansett ikke fortelle den til andre det ikke vedkommer. En annen ting man merker seg etter som man har møtt en del mennesker er at stereotypier stemmer veldig ofte ikke, folk med samme diagnoser er like forskjellige som alle andre.

Spørsmålet på denne posten var "hva tenker dere om diagnoser"? Jeg skrev hva jeg sånn umiddelbart tenker om diagnoser, så jeg synes jeg svarte på "oppgaven".;)

Men enig i ditt poeng også, i forhold til det du skrev.