Hei.
Jeg merker at nå som barna er blitt litt større, så leker de mere med venner. Så vi foreldre må ikke leke med barna så mye lengre. Før følte jeg at jeg og kjæresten min hadde barna våre som felles interesser. Nå vet jeg ikke hva vi har felles.
Kjenner å se på tv begynner å bli kjedelig.
Jeg kunne tenkt meg å dratt mere ut på tur, klatret, trent osv. Men han har ikke den interessen. Han kan bli med meg på gåtur av og til, men han gjør det kun fordi jeg vil, ikke fordi han har noe som helst lyst.
Forslag til hva man kan gjøre som kjærester?

Nei. Han er deprimert og har ptsd. Han liker å se på tiktok.

Han likte å vaske bil før, det er det eneste jeg kommer på. Nei, ikke så lett å finne på noe da. For når han er med meg på tur, så får jeg på et vis dårlig samvittighet. Hadde da vært bedre å gått med noen som faktisk liker å gå tur.

Det er ikke lett. Her er det i utgangspunktet lysten og interessen hans. Men føler vi trenger å gjøre noe annet enn å se tv i lag. For vil gi han noe mere glede i livet. Men er jo alt for lite som gir han gleder nå når han er deprimert.

Nei, han har brukt medisin mot depresjon en stund. Men han liker ikke å gå på det, både blir han veldig tørr i munnen og medisin er en trigger for han som igjen gjør han dårlig psykisk. For han var fysisk og psykisk frisk før sykehuset ødela han. Også får han litt høyere puls av medisin virker det som. Ikke at han tar akkurat det tungt, for han bryr seg ikke så alt for mye med å være snill med kroppen sin. Jeg har spurt han hva han kunne tenkt seg å gjort, sagt at det er så han kan få mere glede i livet sitt, men han sier at han vet ikke om han fortjener glede I livet sitt. Han har et selvhat uten like nå.

Ja, har forstått at litt sånn interesse er lett at de som er deprimerte kan få. Kjenne litt på livet. Bare husk om du begynner med noe sånt at du bruker hjelm, passer på etc.

Har søkt han på døgnopphold, men han fikk avslag. Så vet ikke om det blir så mye hjelp å få. Skal få han henvist til en annen plass. Men har litt lite troa på psykisk hjelp, om det er mulig å få. Å han vil egentlig ikke prate med noen, han vil bare la være å prate. Men jeg som pårørende er veldig sikker på at det ikke bare er å glemme/fortrenge og fortsette å ha en falsk maske på seg. I alle fall er han en helt annen person nå enn før, så kjenner det er vanskeligere nå, uvant. Han blir lettere irritert over ting nå, ser jo at depresjon kan gjøre det.
Jeg tror helt ærlig at han alltid kommer til å være deprimert og ha ptsd. Så er det spørsmål om tid med tanke på om jeg blir vant til den nye personligheten hans. Foreløpig jobber kroppen min mye for tiden, underbevisstheten min vil ikke gjøre han irritert. Å spørs hvor lenge jeg takler å leve sånn, eller om jeg må forlate han. Foreløpig blir jeg veldig såret om han blir sint for ting jeg ikke gjør for å gjøre han sint. Kanskje jeg blir vant til det etter hvert, å kanskje ikke blir like lei meg etter hvert.

Har ikke fått noen melding enda.

Nå ser jeg den.