Jeg er en jente på 21 år. Har kjæreste, vært sammen i 5 år, har en helt utrolig familie, og gode venner. Jobber og har d egentlig bra. Men alikevel sliter jeg. Kjæresten jobber rotasjon, er borte 3 uker og hjemme 3 uker. Perioden hvor han er borte, og jeg ikke har jobb, sitter jeg hjemme. Føler meg på en måte ensom, men har mange å dra til, men velger å bli hjemme. Begynner å tenke, og da surrer tankene godt. Ingen liker meg, hva er meningen med livet, hva er vitsen egentlig. Stå opp, dra på jobb, spise middag, se tv for så å legge seg. En ny dag kommer og samme rutine om og om igjen. Hva er egentlig meningen? En dag gir ikke mye glede, ikke når hver dag er lik. Jeg har det flott når kjæresten er hjemme, så kommer bare når han er borte(som oftest). Jeg har en lyst til å legge meg tidlig om kvelden, har ingen ting å sitte oppe for. Men legger jeg meg tidlig må jeg opp tidlig, og jeg har iallefall ingenting å stå opp for. Nei, første gang jeg prater om disse følelsene, og for alt jeg vet er det normalt. Men det er merkelig, at man i et slikt flott land til tider kan føle seg så ensom, så lei og ser ingen grunn til å leve. Jeg vet jeg ikke er istand til å ta selvmord, for til tider er jeg redd for å dø. Faktisk så redd at jeg ALDRI kan legge meg uten at alarmen står på, i tilfelle jeg ikke skulle våkne. Vet jo en idiotisk klokke ikke kan redde meg om noe skulle skje, men det er bare noe jeg må gjøre.
Har også "angst" for div ting. hater å dra plasser hvor det er mye folk, føler alle ser på meg og ler. Sjekker bestandi at jeg ikke har noe rundt munnen, skit på buksen etc. Har vært på jobb, går ut av rommet og tror at medarbeiderne snakker bak ryggen min. Til tider føles det også som om familien min snakker om meg bak ryggen. Hvorfor er jeg slik? Og er det en "diagnose" for dette?
Dette ble et innmari langt innlegg, men godt å endelig få lettet hjertet.

Hei kjære deg!
Jeg er 18 år og føler litt av det samme som deg, men det blir nok ikke helt på samme måten. Jeg tenker også litt på det at hvorfor skal det være sånn i et så flott land, men kanskje det ikke er så rart. Jeg har på følelsen av at det er annerledes i land hvor familien og menneskene rundt en står sentralt, der hvor en lever mer primitivt og ikke er så rike. Jeg kan ikke svare deg på hva som er normalt og ikke, det lurer jeg på selv. Jeg har ikke opplevd noe spesielt vondt som skulle være årsaken til mine plager, men likevel er det sånn, uten noen grunn liksom. Jeg havner ofte i en nedadgående spiral hvor alt bare ser mørkt og trist ut. det blir alltid sånn, mørket kommer alltid tilbake. Jeg må faktisk også sette på klokka hver morgen, bare må det liksom. Jeg synes ikke det gjør noen ting at du skriver lengre innlegg, lettere å prøve å sette seg inn i andres følelser da. Går det bedre med deg nå?