Den er så vond. Den starter i magen, rører noen ganger pulsen, andre ganger pusten. Jeg kjenner den overalt, noen ganger kan jeg nesten banne på at jeg kan smake den. Den prikker i sjelen, den setter i gang pulsen min. Noen ganger stopper den hele kroppen, andre ganger dytter den kroppen i en fart den ikke skal ha.

Jeg ser på andre mennesker, og lurer på hvorfor livet ikke er sinna på dem. Hvorfor er det sånn med meg? Er det bare meg som lever med dette hver dag? Som kaller en bra dag; en dag hvor jeg kan huske å ha fått fri fra dette marerittet? Hvor lenge makter jeg dette skuespillet før alt faller sammen?

Hvorfor ser jeg ingen hjelp, løsning eller håp uansett hvor hardt jeg spør, søker eller prøver?

Er det noe vits?

Jeg kan ikke fortelle deg hva denne følelsen er, men følelsen du beskriver likner mye på min oppfatning av en typisk dag. Tankene du tenker om følelsene, tenker også jeg. Er det bare jeg som har det sånn, som er så annerledes, som må kjempe for å overleve i egen kropp?

Indre uro, spenninger i kroppen og forvirring over hvem jeg er, er ting jeg tenker og føler mye på om dagen. Kunne ønske jeg hadde et kart som kunne fortelle meg hvor jeg gikk galt, og hvor langt jeg har gått galt, i hvilken retning, og ikke minst hvor jeg skal gå for å finne hjem igjen.

Takk for fin beskrivelse av følelsen din : ) Selv om de fleste ikke har et slikt kart over livet, så tror jeg kanskje at vi kan finne hjem ved å bruke vårt indre kompass (kompassnåla er forvirra, men de få øyeblikkene den funker, må vi bare slå til). Vi kommer til å bli ekstremt gode på orientering i vanskelig terreng! : )