Tårene triller når ingen kan se, hodet det dunker men ingen får vite..
Kroppen smerter, skriker om hjelp, men jeg er kommet til punktet hvor jeg ikke klarer å ta tak i det...
Jeg er mor til verdens herligste frøken på 1 år, me jeg er ikke den mora jeg skulle ønske...
Utbrent og sliten, sint og lei...
Jeg vil le og smile, dra på turer, ut å leke i snøen som nå er kommet, men uten å klare å se gleden i noe på forhånd så er dette vanskelig og vondt!!
Skal be om hjelp på en måte, økonomien min har gått rett i vasken, jeg klarer ikke ta tak i ting, så skal be om mamma kunne hjulpet meg, være disponent på kontoen min, hjelpe meg med å betale for meg til ting er mer på stell i hodet mitt...
Men jeg trenger enda hjelp, hjelp med å sortere det som henger i kroppen...

vet akkurat hvordan du føler det....har det akkurat det samme selv..er utrolig slitsomt og frustrerende, når du vil men det stopper opp.

Tusen takk for svar, godt å bli gjenkjent i sin situasjon..
Så ulykkelig i et så lykkelig liv, om du skjønner...