Har hatt gjentagende depresjoner de siste 20 årene, med fullstendig tomhetsfølelse, gjentagende er en blanding av sinne, frustrasjon, utmattelse og fullstendig fravær av entusiasme, initiativ og energi.

Har blitt utredet for ME/utmattelse tre ganger, og alle tre gangene har legene vært enige i at det trolig er ME eller depresjon, før det sakte men sikkert har bedret seg igjen iløpet av 5-12mnd.

Men etter hver runde så merker jeg mer og mer at jeg sliter mer og mer med hodet. Jeg brukte å være rå på komplekse matematiske utfordringer, elsket tredjegradsligninger, logaritmer og utfordringer, men nå klarer jeg ikke lenger legge sammen 3+6 uten å telle på fingrene.. det samme gjelder også mange andre ting, til tider klarer jeg ikke huske hvordan man koker ris, skjønne enkle tekster , hvordan man knytter skoene, eller hvilken side av veien man egentlig kjører på her i Norge.

Dette skremmer meg, men ingen kan gi meg en forklaring på hva og hvorfor dette skjer.. kjenner du deg igjen i dette?

Jeg kan ikke uttale meg om ME, men har levd med depresjon det meste av mitt voksne liv. Min opplevelse av en depresjon beskriver jeg ofte i samme ordlyd som det du har skrevet her.
Symptomene for min del beskriver egentlig mer stadier av sykdomsforløpet enn gjentakelser. Jeg var ikke klar over at jeg led av noe spesifikt i lang, lang tid. Jeg trodde alle gikk rundt å hadde det forferdelig, samt trett og utslitt etter jobb og enhver sosial interaksjon. De siste årene før kroppen og hodet virkelig sa stopp var jobb, studier og senga de eneste plassene jeg var å finne. Hodet var i høygir og jobbet konstant med problemstillinger fra jobb eller studiene. Helt til det en dag bare stoppet opp. En fullstendig tomhetsfølelse var alt som var igjen. Mistet all fokus og kunne ikke forme en rasjonell tanke. Ikke i stand til å utføre jobben min, og ikke i stand til å ta vare på meg selv. Jeg var et skall av mitt tidligere jeg. De neste 2 årene lå jeg for det meste i senga med hjernetåke. Fullstendig ute av det. Og den tiden husker jeg det var mye sinne og frustrasjon.
Frustrasjonen kom nok for det meste fra at jeg ikke kjente igjen det skallet av et menneske jeg var fanget i var, skjønte ikke hva som skjedde med meg. Hadde rett og slett ikke evnen og erfaringen til å forstå hva som foregikk, og med det fulgte mye sinne og frustrasjon.

Med tid kom jeg meg opp og i behandling hos psykolog, og det var jammen et eventyr i seg selv. Jeg var så innesluttet og hadde så lite selvinnsikt at det tok oss 6 måneder for i det hele klare å åpne døra så vidt på gløtt til å starte en form for terapi. Jeg var ikke i kontakt med fortiden og traumene der i det hele, alt var fortrengt og lagt lokk på. Noe som til slutt førte til at jeg naturligvis brøt meg selv ned mer og mer med årene. Men når vi fikk åpnet den døra på gløtt fosset det 35 år med fortrengt smerte og traumer over meg, noe som jeg ikke taklet så bra.
Sinnet og frustrasjonen dempet litt nå som jeg forstod litt mer om hvor all smerten og mørket kom fra, men det kostet så mye å stå idet. En ny runde med utmattelse kom, og denne gang forsvant livslysten og alt av initiativ og energi. En form av apati, som jeg fremdeles har den dag i dag.
Jeg jobbet meg videre gjennom traumene mine med tid, og har det godt den dag i dag. Men apatien er der fremdeles. For min del har den vært god å ha. Det lar meg leve mer på flatlinjen. Jeg har ikke de ekstreme svingningene som jeg hadde de første 35 årene. Ikke ekstreme oppturer lenger, ikke ekstreme nedturer. Bare flatt. Og jeg syntes det er så deilig, for det er rolig. Ingen støy, ingen hjernetåke. Bare ro.

Nå i ettertid kan jeg hente frem de egenskapene jeg mistet litt av i de årene hjernetåka hadde overhånd. Jeg føler meg ikke "dum" lenger, for jeg regner med at det er det du også føler når du beskriver egenskaper du har mistet, eller ting du glemmer hvordan skal gjøres. All fokus forsvinner, det er bare "vindsus" når en forsøker å hente frem informasjonen og en står der å føler seg dum. "Jeg kunne da, hvorfor kan jeg ikke nå?" type ting.
For min del var løsningen å ta et oppgjør med min fortrengte fortid og traumer, leve gjennom dem og følelsene som jeg hadde lagt bort, lære meg selv å kjenne og se fremover. Det tok lang tid og mange timer med ubehagelige samtaler med meg selv og psykologen, men brøt gjennom til slutt.

Jeg vet jo ikke om du føler at noe av dette relaterer til deg selv og dine opplevelser, men det er det som gjør dette med mental helse utfordrende. Vi har alle forskjellige opplevelser og syn på våre traumer, men er det en setning som resonnerer med deg i denne smørja av en tekst så sier jeg meg fornøyd.
Har det vært helt skivebom, beklager jeg for å ha kastet bort tiden din ;).

Det du beskriver her kan også være forårsaket av eksterne årsaker som påvirker deg uten at du er klar over det selv. Men du forteller ikke noe om livet ditt ellers, så det er vanskelig å si.

Jeg kjenner meg godt igjen i det "stille døren" skriver. Hens/hennes fortid er irrelevant.. det som er viktigst her og nå og fremover er hvordan hun/han får ting til å funke i hverdagen.

Synes StilleIDøren forklarer veldig fint hvordan det er å leve med depresjon og traumer, men jeg ville bare legge til at det er veldig normalt at kognitive funksjoner blir ganske så redusert når man lever med angst og/eller depresjon. Nå har jeg levd med traumer selv og jeg har knapt klart å huske noe fra livet, samtaler jeg har hatt eller som du selv beskriver; det å huske helt normale dagligdagse ting. Det forbedret seg en hel del da jeg begynte å huske traumene da, sånn at jeg vil oppfordre deg til å søke hjelp hos psykolog hvor du ber om å få en utredning. Der kan de finne ut om du lider av depresjon, angst, PTSD eller andre ting, sånn at du får en bedre forståelse for hva du sliter med og hvordan du skal gå frem videre.