Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Hjelp..

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Hjelp..

mai 9 2014 - 17:48
Jeg vet ikke hva jeg skal skrive eller hvorfor jeg skal skrive eller om dette i det hele tatt er riktig sted å skrive. Men jeg bare har det så vanskelig, og vet ikke åssen jeg skal holde ut akkurat nå. Og trenger å sortere tankakaoset mitt litt...
Jeg har vært syk i mange år nå, men har hatt gode perioder innimellom. Der har jeg fått en fin mann og to flotte barn. Jeg har også utdannelse og hadde jobb, men de siste snart 5 årene har jeg ikke vært i stand til å jobbe. Jeg har hatt uttallige innleggelser. Mannen min og jeg har det vel egentlig greit, men jeg føler spseielt i den siste tiden at han egentlig ikke bryr seg om meg. Jeg føler jeg hele tiden må ta meg sammen og være så mye mer enn jeg egentlig orker, og egentlig så aner jeg ikke lengre hvem jeg er. Jeg hater den jeg er! Jeg har mest lyst å gi opp alt, og forsvinne. Jeg tror det ville være det beste for alle parter på sikt. Det er viktig for mannen min med egentid, og det unner jeg han. Pga min sykdom og alle innleggelsene så har han ofret mye. Og nettopp derfor føler jeg at jeg ikke kan la min slitenhet og sykdom lengre gå utover han. Nå er det slik at jeg føler jeg ikke orker mere. Jeg er likeglad, men samtidig trist. spesielt fordi vi har to ganske små barn, som ikke har noen god mor. Jeg er en elendig person, og når jeg nå føler at mannen min ikke bryr seg mer enn det han føler han "må", så vet jeg ikke om jeg orker mere. Jeg har vært uten medisiner en periode (fordi behandlere på sykehuset mente de ikke hadde effekt). Nå har jeg sovet ekstremt lite (1-3 timer) de siste tre mnd, og er så sliten at jeg ikke vet hva. Samtidig klarer jeg ikke være i ro, og mat/treningsproblemene mine har eskalert. vekta går ned, jeg blir mere sliten....og snøballen ruller fortere enn ever.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.......
Måtte bare få det ut...

Hilsen maja
Avatar

å dele

mai 9 2014 - 20:36
Takk for at du delte med oss. Det er et viktig tema for deg å få orden i.
Avatar

Kjære deg!

mai 11 2014 - 00:26
Du har det ikkje heilt bra for tida, slik du beskriver det.

At du seier at du berre vil forsvinne er vel kanskje meir et "Rop om hjelp!" ? Veldig ofte når man føle at man er deprimert og at alt er negativt, er det vanskelig å finne dei små tinga i livet som er positivt.

Når terapeutene dine seier at "det ikkje er vits" i å prøve medisin, betyr det all medisin, eller kun den medisinen du hittil har prøvd? Det finnes jo mange ulike medisiner der ute som kanskje kan hjelpe? Om du ber om "second opinion", kan jo det hjelpe.
Jeg er også slik som går på mange forskjellige medisiner pga. diverse ting, og har begynt på mange og deretter sluttet på like mange. Nå får jeg en medisin som funker litt bedre enn den forrige.

Du har to små, nydelige unger. Tenk hvorden de ville fått det dersom du hadde forsvunnet fra livene deres? Klarer du å tenke at du kan leve FOR dem? Kanskje er det vanskelig - men prøv!

Når det kommer til mannen din og at du føler at han er "lei" deg, kan jo det være at han ikke nødvendigvis er "lei", men at han er sliten (?). Mange ganger kan det være utfordrende for de aller nærmeste å forholde seg til de man har kjær når man sliter såpass som man gjør. Det er lov å føle på utslitthet, men det er STOOOOR forskjell på å kjenne at man er sliten og det å faktisk være lei.
Jeg vet at det finnes noe som heter par-terapi. Dette kan hjelpe dere til å nøste opp i tema som akkurat dette. Det er samtaleterapi sammen med en nøytral person, som kan være med på å gi dere tips/råd/synspunkt sett utenifra. Slik terapi går på at man selv skal komme frem til løsningene selv, og at terapeuten stiller de viktige spørsmålene.
På mange måter kan dette være hjelpelig.
Jeg har selv hatt nytte av dette sammen med min samboer.
Men, dere må jo være villig til det begge to. Og det kan være noe ventetid på å komme inn - MEN til gjengjeld er det verdt ventingen.


Har du noen hobbyer?

Har du venner som du kan komme deg ut å være sosial med?


VIKTIG med nok søvn! Man, blir jo sliten av lite søvn, og man blir jo både tappet for energi (ergo: orker mindre, og følelsen av at man er trist, og man orker lite).
Å ikke spise er absolutt ikke bra, men skjønner godt at det er vanskelig å tenke slik når du sliter med maten.
Anbefaler deg å ta en tur til legen. Fortell om hvordan du har det, så slipper du å sitte med det alene.

Innleggelse er jo ikke negativt i seg selv, men det kan derimot være stressende. Jeg har vært innlagt maaaaange ganger, og noen ganger er det godt å være innlagt, andre ganger ikke. Sånn er det bare...

Ønsker deg lykke til!

Du klarer det du vil :)

Avatar

Tusen takk

mai 11 2014 - 12:45
Hei, og tusen takk for tilbakemeldinger.

Jeg ville bare si at jeg har et bra behandlingsopplegg rundt meg egentlig. Problemet er vel meg. Mannen min er kanskje sliten, men jeg har egentlig tatt ansvar for det meste av gjøremål i huset og slikt. Siden jeg ikke er i jobb. Vi har det vel greit, det er vel jeg som føler at han ikke forstår, og at han er let etter all denne tiden. Men han sier han er glad i meg og tror på at jeg kan bli frisk. Men han forstår ikke hvor vanskelig dette er, men det kan vel ingen som ikke har opplevd det forstå.
Så det er nok meg det er noe galt med, og ikke han :)
Avatar

En tanke

mai 11 2014 - 22:38
Hei
Har ikke prøvd å svare på forum før men gjør et forsøk...
Jeg kjenner meg igjen i det du beskriver - vil så gjerne bli bedre, får det bare ikke til.
Men du har minst 2 gode grunner til at du ikke kan gi opp: Dine barn.
De vil ikke få det bedre av at du ikke er der.
Men - kanskje de kan hjelpe deg til å få det bedre.
Jeg har ikke egne barn, men jeg jobber med barn og jeg har venner med barn, og noe som alltid hjelper meg, er å være sammen med barn.
Nå vet jeg ikke hvor gamle barna dine er, men prøv å tenk på en ting du kan gjøre sammen med dem. Det trenger ikke å være noe stort. Å male er alltid en favoritt i barnehagen. Eller gå på oppdagelsestur sammen, eller ligg på et teppe i solen og fortell historier.
Barn har ingen forventninger og dømmer ikke. De gjømmer seg ikke bak fine fasader eller skjulte agendaer.
Prøv å finn EN tanke om noe du vil gjøre sammen med dine barn, og så hold på den til du klarer å gjennomføre det...
Avatar

Takk..

mai 12 2014 - 13:29
Barna mine går i 2 og 3 klasse.
Jeg elsker de over alt på jord, men når jeg er så langt nedi grøfta som nå, så orker jeg nesten ikke være med de heller. Barn er liv og røre, og kaos. Og det håndterer jeg ikke så bra. Men vi leser litt bok sammen da, og da er de rolig og koser seg :)
Til forsiden